EU og EØS

Acer har ingen myndighet over hvordan vi i Norge styrer våre kraftressurser, og om vi skal bygge strømkabler til andre land eller ikke.

Det er særlig tre grunner til at det nye European Political Community, med sitt overordnede formål om å binde flere land av geopolitisk betydning tettere til EU-masten, trolig er godt.

Hva skjer med Norden når EU-landene Finland og Sverige allierer seg med EU-landet Danmark i NATO, mens NATO-landene Island og Norge står igjen utenfor EU?

Ukraina-krigen viser at alt snakk om at europeerne, med Tyskland og Frankrike i spissen, selv skal ivareta Europas sikkerhet og geopolitiske interesser, foreløpig er en ønskedrøm

Argumentet om at de unge fortjener å si sin mening om Norges plass i Europa og verden, blir stadig sterkere.

«I 1994 var det et like klart flertall mot EU-medlemskap som det var mot EF i 1972». Det skriver Ole Langeland i Fædrelandsvennen 9. august.

Seniortanken har mye rett i at det fort kan bli en enda større risiko å stå utenfor. Alt er ikke perfekt med EU, men EU påvirker oss og særlig unge har interesse av å få mer medbestemmelse.

Mai er ikke bare vår vakreste vårmåned. Det er også måneden hvor vi feirer vår kamp for fred, frihet og fremgang!

Skirbekks bekymring er viktig. Men det fins også gode grunner til håp.

Russlands invasjon av Ukraina bør overbevise USA om at det er bedre å ha et samlet Europa som sin sterkeste allierte i NATO.

I alle andre forvaltningsledd er nordmenn opptatt av å ha sine egne representanter. Hvorfor ikke i EU?

Det er grunn til å minne om at det er krig og konflikt som er den historiske normalen i Europa – ikke fredelig sameksistens. Men EU er en fredsskapende kraft.

Vi må bygge ut mye, ny fornybar kraft så snart som mulig nå. Å begrense krafteksporten vil fremstå som dypt usolidarisk og uakseptabelt for Norges nærmeste allierte og handelspartnere.

Hvis ikke krig på europeisk jord får oss til å revurdere vårt forhold til EU, vet jeg ikke hva som skal til.

I år er det 70 år siden Nordisk Råd ble dannet, og onsdag denne uken regner jeg med at du heiste flagget på Nordens dag 23. mars.

Partier som Arbeiderpartiet og Høyre gjør det ikke nødvendigvis like bra i dag som tidligere. Men er det i seg selv en trussel mot demokratiet, spør Jan Erik Grindheim.

Dystopiske fremstillinger selger, om de er sanne eller ei, skriver Jan Erik Grindheim.

Det er vanskelig å si noe entydig om unge velgere i Europa. Det er imidlertid noen trekk som det er verdt å følge med på.

Arbeiderpartiet står «klippefast» på EØS-avtalen ifølge eget program. Kun tidvis er Jonas Gahr Støre like forbilledlig klar i spørsmål om Norges tilknytning til EU.

"For et lite land som Norge, med en svært åpen økonomi i Europas periferi, kan det umulig være i norske bedrifters og arbeidstakeres interesse å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik de tre partiene Sp, SV og Rødt vil, eller å reforhandle den, slik FrP vil."

Møre og Romsdal er landets største eksportfylke per sysselsatt. Likevel gjør de politiske partiene som er mot EØS-avtalen det spesielt godt her. Det kan utfordre lokale arbeidsplasser.

Fortsetter prisøkningen på klimakvotene, spørs det om ikke Borten Moe likevel får oppfylt ønsket sitt om kraftige kutt i polske kullkraftverk. Det er ikke sikkert det gjør Borten Moe til noen EU-tilhenger, men det viser i hvert fall at europeiske markedsløsninger på klimaproblemene kan være veien til mest mulig effektive utslippsreduksjoner.

EØS-avtalen er viktig for arbeidsplassene på Sørlandet, men den støttes bare av et knapt flertall av velgerne her. Hvorfor det?

"Det finnes absolutt et alternativ til EØS-avtalen for Norge, og det er et fullt medlemskap i EU, som også ville gi norske velgere politisk innflytelse og medbestemmelsesrett i utviklingen av vår egen fremtid."

"Vi kan ikke lenger diskutere dette med utgangspunkt i gamle tenkemåter og politiske skillelinjer som hører fortiden til. Vi må ta dagens realiteter inn over oss og diskutere fremtiden. Da finnes det kun ett realistisk alternativ til dagens EØS-avtale, og det er et fullt norsk medlemskap i EU", skriver Jan Erik Grindheim.

Det går faktisk an å tenke seg at «plagsomme reguleringer» fra EUs side også kan virke demokratiserende hvis det er individet som er kjernen i demokratiet og ikke nasjonen.

Den norske EØS-debatten er mer preget av hjertesaker og personangrep enn saklig argumentasjon. Hvordan vil dette påvirke EØS-saken i høstens valgkamp?

De EØS-kritiske partiene har så langt vært for små til å få gjennomslag for å si opp EØS-avtalen. Men denne kan ikke lenger tas for gitt. Derfor må avtalens støttespillere på banen.

Vårt fremtidige forhold til EU bør handle om langt mer enn EØS. Og er det ikke snart på tide å gravlegge illusjonen fra 1800-tallet om en absolutt nasjonal suverenitet? I stedet bør vi kanskje stille oss dette spørsmålet: Hvordan kan vi sikre fremtidige generasjoners suverenitet over sine egne liv?

Bransjer og bedrifter som er avhengige av arbeidstagere fra andre EØS-land enn Norge, kan ikke settes i en særstilling og fratas de samme muligheter til å overleve som andre bransjer og bedrifter.

Hvis derimot alle land hadde opptrådt kortsiktig og nasjonalegoistisk, sneket i køen, kuttet hjørner og godkjenningsprosedyrer og overbudt hverandre, ville ikke utsiktene for verdens mestring av koronakrisen sett spesielt lyse ut.

Merkels «vente og se»-holdning har også vært med på å sikre at Storbritannia ikke måtte forlate EU uten en avtale som kunne sikre at landet fremdeles er en del av det europeiske fellesskapet. Det kan knapt kalles et middelmådig resultat, skriver Jan Erik Grindheim.

Dagsavisen mener at brexit-avtalen britene har fått med EU viser at EØS er en bedre løsning for Norge. Absolutt, men et norsk medlemskap i EU ville vært enda bedre., skriver Jan Erik Grindheim i Dagsavisen.