Næringspolitikk

Economics, as it has been taught historically, often departs from a static analysis of society in which economic activities are in perfect equilibrium. It is only after this baseline is given that more realistic assumptions are added for the economics students to be trained in more practical economic models.

Marginkrav fra NASDAQ skviser mange kraftselskapers likviditet. Vil regjeringen komme bransjen til unnsetning i en tid med rekordhøye kraftpriser?

Statkraft og flere av de store regionale offentlige kraftselskapene må realisere milliardtap på prissikringskontrakter.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

De kortsiktige tiltakene står i veien for å løse det vedvarende hovedproblemet: knapphet på strøm.

Strømstøtte til næringslivet er en usedvanlig dårlig ide. Derimot bør alle i sør aktivt støtte forslag til å bedre overføringskapasiteten for strøm mellom sør og nord i Norge. Tusen år etter at Norge ble samlet til ett rike er det på tide av Norge også blir ett strømrike.

Egil Bakkes modige og klare røst vil bli savnet.

I et normalt marked vil ingen fortsette å produsere mer av noe det selges lite av.

Hvorfor skal norske eiere ta ut opp til 2,5 ganger så mye utbytte fra sine selskaper som utlendinger, når de er mindre lønnsomme?

John Peter Hernes må ta av seg «investor-brillene» og bytte dem ut med «folkevalgt-brillene» når han skal se på Lyse.

Lyse bør endre utbytte­politikken for å hindre feil bruk av felles­eide kraft­ressurser.

Trønder Energi og Nord-Trøndelag Elektrisitetsnettverk (NTE) har lavest utbytteandel blant landets største kraftselskaper.

Gir åpne møter og søkerlister alltid de resultatene vi håper på?

De offentlige kraftselskapenes utbyttepolitikk spriker. Økte kraftpriser øker risikoen for feil- og overinvesteringer og sløsing i kraftsektoren.

Formuesskatteregningen er doblet siden i fjor, til 14 milliarder kroner i år. Det rammer arbeidsplasser i bedrifter der eierne stort sett har moderat eller lav ligningsformue.

Moralsk kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.

Er det borgerlig politikk å opprette en «svarteliste» for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe som helst ulovlig?

Statkrafts posisjon i det norske kraftmarkedet er trolig for stor. Nedsalg av eierandeler og kraftverk eller oppsplitting av selskapet bør vurderes.

Jeg er ikke uenig med Bellonas Hallstein Havåg i at det grønne skiftet krever nye teknologier og nye produkter. Uenigheten går på klokskapen i at staten gjennom ulike støttetiltak skal gå inn for at bestemte produksjoner skal ligge i Norge.

Det er fordi jeg er opptatt av at vi skal lykkes med å nå klimamålene, at jeg er bekymret for hvordan regjeringen, med støtte fra Bellona, sauser sammen næringspolitiske mål og det grønne skiftet.

Grunnrenteskatten bør økes for å redusere risikoen for sløsing.

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

Terje Erikstad kunne nevnt i sin kommentar om aksjonærmodellen og fritaksmetoden at det norske skattesystemet legger opp til at mennesker som driver næringsvirksomhet og investerer i næringsvirksomhet, skal plassere pengene sine i aksjeselskaper, ikke ta dem ut og bruke dem privat.

I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.

For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.

Det er menneskelig å bekymre seg unødvendig. Det er ingen grunn til at et stort underskudd på handelsbalansen til Fastlands-Norge skal holde næringsministeren våken om natten.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

I sin nye bok viser Tom Holland at kristendommen og ideene som fulgte med er grunnleggende for oss i dag og integrert i mye av det vi tenker, mener og gjør.

Norsk kapital og eierskap er like viktig når en bedrift etableres, som når de vokser, og over tid skaper nye arbeidsplasser og verdier.

Skattepenger blir ofte kastet bort på prosjekter uten særlig verdi for andre enn noen få. Flere av oss er derfor svært kritiske til såkalt aktiv næringspolitikk.

Både kostnadene og gevinsten av økte kraftpriser er svært skjeve. Dersom dagens kraftsystem skal være bærekraftig ved høyere priser, er denne skjevheten nødt til å bli mer rettferdig.

Privatboliger har lav skatt, men næringsformuer beskattes høyt. Det er godt et skatteutvalg nå vurderer «hvordan skattesystemet kan endres for å styrke produktivitetsveksten og konkurran­se­kraften».

Et samfunn der stadig flere arbeidsplasser er opprettet og styrt av et fåtall politikere er dessuten et samfunn der mye makt er konsentrert og sentralisert, både i geografisk og i antall personer. Et slik samfunn vil være radikalt annerledes fra det vi har i dag.

Vi har kort og godt ikke tro på at en omfattende statlig utplukking og subsidiering vil være en effektiv politikk for å nå klimamålene. Risikoen for at vi ikke når målene på den måten, er stor, og/eller det blir veldig kostbart. Hvem er tjent med å påføre det grønne skiftet slike handikap?