Dette notatet er det tredje i en serie på fem fra Civita-prosjektet Norge og EU i en verden i endring.
   
De to debattene vi har hatt i Norge om et medlemskap i Den europeiske union (EU) i 1994 og De europeiske fellesskapene (EF) i 1972, handlet begge grunnleggende om selvråderett og suverenitet. Det var særlig fiskeri og jordbruk som utgjorde de mest utfordrende stridsområdene i forhandlingene, for her handlet det om kontroll over viktige ressurser.

I dette notatet stiller vi spørsmål ved om landbrukspolitikken vil utgjøre en like stor utfordring som tidligere når det gjelder mulighetene for et fremtidig norsk medlemskap i EU. Eller om jordbruket og landbruksbrukspolitikken i Norge og EU har endret seg så mye siden 1994, med nye og felles utfordringer, at et norsk EU-medlemskap er forenlig med en revidert norsk jordbrukspolitikk?

 Notatet er ett av fem knyttet til Civita-prosjektet «Norge og EU i en verden i endring». Disse notatene er blant annet basert på 50 dybdeintervjuer vi har gjennomført med et utvalg av forskere, politikere og ansatte i offentlig forvaltning, interesseorganisasjoner og næringslivet; mennesker som har arbeidet med spørsmål knyttet til Norges forhold til EU.

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Sammendrag

Stortinget har vedtatt fire mål for en fremtidig norsk landbrukspolitikk:

1. matsikkerhet og beredskap
2. landbruk over hele landet
3. økt verdiskaping
4. bærekraftig jordbruk med reduserte utslipp av klimagasser

Disse er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk (Common Agricultural Policy – CAP).
 
CAP skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i alle EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddel-industrien og relaterte sektorer og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen.
 
Støtteordningene i Norge og EU er primært fokusert på full kostnads-kompensasjon og økte inntektsmuligheter for bonden, ved siden av en økende vektlegging av målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak. Med alle former for subsidier inkludert utgjør den totale gjennomsnittlige støtten til den enkelte bonde i Norge og i EU 33 prosent av inntekten deres. 

Men støtten varierer mye mellom og innad i de enkelte landene, blant annet som følge av forskjeller i gårdsbrukenes størrelse, hva de produserer, hvor de ligger og hvor stor konkurranse deres produkter er utsatt for i markedet.        
 
Det som skiller støtteordningene til jordbruket i Norge og EU er importvernet. Hvis vi ser på dette som en avgift på importerte varer betalt av forbrukerne, mener forsker Klaus Mittenzwei ved Ruralis at 53 prosent av norske bønders inntekt kommer via overføringer. 
 
I likhet med Norge har også EU et importvern i form av tollmur. Som medlem av EU vil vi miste tollvernet mot EU-landene, men bli en del av EUs tollvern mot resten av verden. Spørsmålet er om de støtteordningene som finnes for jordbruket i EU kan være like fordelaktige som de ordningene vi har i dag hvis tollvernet forsvinner – gitt at den skjermingsstøtten som tollvernet i EU gir kun utgjør rundt fem prosent av støtteordningene i CAP.
 
For i likhet med i EU handler store deler av den norske jordbruksstøtten om en dreining bort fra kun å kompensere for kostnadsøkninger og manglende inntektsutvikling for bøndene, til en klarere vektlegging av målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak samt oppfølgingen av en bredere satsning på økt matberedskap og miljøpolitiske prioriteringer.
 
Denne utviklingen skjer også i EU, hvor CAP utgjør en adskillig lavere andel av EUs budsjett enn tidligere, men der andre støtteordninger knyttet til regional utvikling og et grønnere EU har kommet i stedet. Slik vi også har sett at utviklingen har vært i Norge de siste årene.
 
Det er vanskelig å se at forskjellene i Norges og EUs jordbrukspolitikk skulle være et hinder for et fremtidig norsk medlemskap i EU. En fremtidsrettet norsk jordbrukspolitikk burde med fordel kunne tilpasses hvordan denne politikken utformes i EU. Utfordringen er det norske importvernet, men bortfallet av dette vil kunne kompenseres med andre former for støtte, slik for eksempel Finland, Sverige og Østerrike har tilpasset sin landbrukspolitikk innenfor EU.

Introduksjon

Det er mange måter denne rapporten kunne ha vært strukturert på for å sammenligne landbrukspolitikken i Norge og EU. Vi har valgt å ta utgangspunkt i en rapport skrevet av Hege Ulfeng ved Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, siden NIBIO blant annet har ansvar for å utarbeide tallgrunnlaget for de norske jordbruksoppgjørene.

Ulfengs rapport ble publisert 18. desember 2024 med tittelen «Ti fakta om bønder og tilskudd» og omhandler kun støtteordninger og lignende i Norge.[1]
 
Vi har tatt for oss de delene av norsk landbrukspolitikk som Ulfeng er opptatt av, og sammenlignet den norske politikken på disse områdene med tilsvarende sider ved EUs felles landbrukspolitikk og i visse tilfeller den nasjonalstatlige landbrukspolitikken som tilligger EUs medlemsstater å gjennomføre.

Nøkkeltall om jordbruket i Norge og EU

I 2024 var det 36 721 gårdsbruk i Norge. Litt mer enn halvparten så mange som i år 2000. Men den enkelte bondes gjennomsnittlige jordbruksareal økte i samme periode fra 152,1 til 268 dekar, og arealet det drives jordbruk på er ganske konstant. I 2024 var 3,5 prosent av Norge definert som jordbruksareal,[2] og ifølge Norges Bondelag er det nærmere 80 000 arbeidsplasser i jordbruket og næringsmiddelindustrien her i landet.[3]
 
Stadig færre bor likevel på det Statistisk sentralbyrå definerer som en landbrukseiendom. Men det er store variasjoner mellom landsdelene. I 2023 gjaldt det i alt 347 000 personer. Det var 90 000 færre enn 15 år tidligere, selv om folketallet hadde økt betraktelig. Innlandet er den landsdelen som har flest fastboende på landbrukseiendom, 16 prosent. Nest flest finner vi i Trøndelag med ti prosent, mens Viken har færrest med kun fem prosent.[4] 
 
Utviklingen i Norge er veldig lik utviklingen i EU. Ifølge den offisielle opptellingen av gårdsbruk som gjennomføres hvert tiende år i EU, var det i 2020 totalt 9,1 millioner bruk i de 27 medlemslandene. Det var 37 prosent færre enn i 2005.[5]
 
Men også i EU har jordbruksarealets totale størrelse holdt seg ganske konstant, og utgjorde 38 prosent av EU-landenes landareal i 2020. Det er prosentvis omtrent ti ganger mer enn i Norge. Den gjennomsnittlige størrelsen på gårdsbrukene i EU er 174 dekar, altså adskillig mindre enn i Norge, og det er bare 18 prosent av gårdsbrukene i EU som er større enn gjennomsnittet. En viktig grunn til dette er at 93 prosent av gårdsbrukene er familiebruk.[6]
 
Familiebruk blir i EU definert som gårdsbruk hvor minst halvparten av de som arbeider der tilhører den familien som eier bruket. Norske gårdsbruk har tradisjonelt også vært drevet som familiebruk. Men, som professor Reidar Almås ved NTNU påpeker, er denne driftsformen «på vikende front til fordel for bruk der bare én person driver bruket».[7] Ifølge Norges Bondelag eies 97 prosent av dagens jordbruksareal av personlige eiere.[8] Dette fordelte seg i 2024 på 160 330 eiendommer.[9]  
 
Forholdsmessig er det likevel langt flere små gårdsbruk i EU enn i Norge. Nesten to tredjedeler er mindre enn 50 dekar, om enn med store forskjeller mellom de enkelte landene. Romania er landet med klart flest gårdsbruk: 2,6 millioner av EUs totalt 9,1 millioner. Ni av ti av disse er på under 50 dekar. Men også Bulgaria, Hellas, Kroatia, Kypros, Malta, Portugal og Ungarn er land hvor mer enn to tredjedeler av gårdsbrukene er mindre enn 50 dekar.[10]
 
Som i Norge skyldes forskjellene i bruksstørrelse at det er store geografiske variasjoner i klima, topografi og tilgangen på dyrket makt. Det er også en villet politikk i EU med reguleringer og økonomiske virkemidler som legger til rette for et flerartet jordbruk med plass til mindre og større gårder som kan gi et variert tilbud av jordbruks-produkter og muligheten for å drive med jordbruk på deltid så vel som heltid. Heller ikke her skiller Norge seg fra gjennomsnittet i EU.
 
I Norge er 18 prosent av bøndene bønder på heltid.[11] Tilsvarende tall for EU er 18,7 prosent.[12] Denne prosenten er regnet ut fra de 8,7 millioner som er registrert som bønder i EU. Hvis vi inkluderer de som også «hjelper til» på gårdene, men som ikke er ansatt der, kommer tallet opp i 17 millioner.[13] Og hvis vi i tillegg ser på de arbeidsplassene som skapes av landbruket i hele næringsmiddelindustrien, opereres det med 44 millioner i EU-sammenheng.[14]

Fakta nr. 1: Hvordan har støtten til jordbruket utviklet seg over tid?

De fem siste årene har støtten til norsk jordbruk økt betraktelig i antall kroner: fra 16,7 milliarder i 2020 til budsjetterte 28,8 milliarder i 2025.[15] Med en samtidig vekst i statens samlede utgifter fra 1 443 milliarder kroner i 2020 til 2 020 milliarder kroner i 2025, er likevel den prosentvise økningen i jordbruksoverføringenes andel ikke særlig stor. Det er heller ikke jordbruksoverføringenes andel av statens utgifter generelt. Den utgjør i dag bare litt over en prosent, mens den på sitt høyeste på begynnelsen av 1980-tallet utgjorde nesten syv prosent.
 
Denne endringen har sin bakgrunn i at det i siste halvdel av 1980-tallet og mot slutten av 1990-årene ble gjennomført en omlegging av jordbrukspolitikken blant annet som følge av forhandlingene om EØS-avtalen mellom EU og EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge samt økt internasjonalt press da Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble dannet i 1995.[16]
 
Dette førte til at hovedprioriteten i norsk jordbrukspolitikk etter hvert ble et velutviklet tollvern, som delvis erstattet prosentvis høye overføringer. Før 1995 var det importforbud for landbruksvarer og myndighetene ga importtillatelser for det som ble sett på som «nødvendig» import. Med WTO ble dette erstattet med et tollvern med fri import, men høye tollsatser for varer hvor det ikke var ønsket med importkonkurranse. I 2012, da overføringene til jordbruket var nede i 1,3 prosent av statsbudsjettet, sa for eksempel daværende landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet at «Tollvernet er en bærebjelke i landbrukspolitikken, og betyr atskillig mer enn noen hundre millioner fra eller til».[17]
 
Når det gjelder den sterke veksten i den statlige støtten til norsk jordbruk de siste årene, viser Ulfengs rapport til tre årsaker: (1) økt kostnadsnivå, blant annet som følge av koronapandemien og krigen i Ukraina; (2) Ap/Sp-regjeringens inntektsjamnstilling mellom bønder og andre samfunnsgrupper; og (3) Ap/Sp-regjeringens mål om økt selvforsyningsgrad fra 40 til 50 prosent.
 
Økt kostnadsnivå som følge av koronapandemien og krigen i Ukraina, kombinert med et mål om større grad av inntektslikhet mellom bønder og andre samfunnsgrupper samt høyere grad av selvforsyning, har også påvirket EUs felles landbrukspolitikk de siste årene. Men uten den sterke veksten vi har sett i Norge. I 1980 gikk 73,2 prosent av pengene over EUs felles budsjett til CAP, mens CAP-overføringer kun utgjorde 24,6 prosent av budsjettet i 2023. Dette til tross for at EU i samme periode ble utvidet fra 12 til 27 medlemsland.[18]
 
Nedskaleringen skyldes primært at EU-landene har utviklet stadig flere felles politikkområder på de mer enn 60 årene som har gått siden CAP ble vedtatt innført i 1962, men også omfattende reformer i EUs felles landbrukspolitikk og internt i de enkelte medlemslandene. Dessuten har det vært en sterk vekst i EUs samlede bruttonasjonalprodukt (BNP), slik at landbruksoverføringenes prosentvise andel av EU-landenes felles BNP har gått ned fra 0,54 prosent på 1990-tallet til 0,36 i 2023.

Vår konklusjon er at i prosent av bruttonasjonalproduktet utgjør landbruksstøtten i Norge og EU mindre i dag enn tidligere, men den er fremdeles svært viktig for å sikre bøndene en akseptabel inntekt. Utviklingen i EU og i Norge har grunnleggende sett vært nokså lik.

Formen på støtteordningene er som vi skal se forskjellige. I Norge er de mer rettet inn mot produksjonstilskudd og et sterkt tollvern av enkelte produkter enn i EU, hvor de i større grad er markedsorientert og har færre koblinger til selve produksjonen.   
 
Hvis vi ser på tollvernet som en del av støtteordningene, er dette det store skillet mellom ordningene i Norge og i EU. Dette kommer vi tilbake til, for det er viktig at det ved bortfall av det norske tollvernet ikke etableres ordninger ved et norsk EU-medlemskap som gjør at det blir langt billigere for matvareindustrien å importere europeiske råvarer enn å støtte norsk matproduksjon, eller at markedet for norske produkter forsvinner som følge av manglende konkurransefortrinn. 

  

Fakta nr. 2: Hvilke mål skal støtteordningene til landbruket oppfylle?

Stortinget har vedtatt fire mål for norsk landbrukspolitikk: (1) matsikkerhet og beredskap, (2) landbruk over hele landet, (3) økt verdiskaping og (4) bærekraftig jordbruk med reduserte utslipp av klimagasser.[19] Disse er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk CAP. Denne skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i alle EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og relaterte sektorer og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen.[20]    
 
Over tid har det i Norge vært en dreining bort fra kun å kompensere for kostnadsøkninger og manglende inntektsutvikling for bøndene, til en klarere vektlegging av målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak samt oppfølgingen av en bredere satsning på økt matberedskap og miljøpolitiske prioriteringer.
 
Denne utviklingen ser vi også i EU, hvor den felles landbrukspolitikken CAP utgjør en adskillig lavere andel av EUs budsjett enn tidligere, men der andre støtteordninger knyttet til regional utvikling og et grønnere EU har kommet i stedet. Samtidig er disse støtteordningene i EU, som i Norge, basert på at de ikke skal gå på bekostning av kostnadskompensasjon og økte inntektsmuligheter for bonden.
 
Mesteparten av EU-midlene som brukes på CAP går til direkte støtte. Dette har ikke bare gitt den enkelte bonde en høyere inntekt enn hva som ville vært mulig uten slike overføringer: det har også gitt forbrukerne lavere og mer forutsigbare priser på mat og drikke.[21] Det er likevel markedet som er den viktigste inntektskilden for bøndene i EU: i gjennomsnitt betyr inntektene herfra fire ganger mer enn det de får i subsidier.[22]
 
I perioden 2018-2023 fikk EUs bønder i gjennomsnitt 23 prosent av sin inntekt gjennom direkte utbetalinger via CAP, men det er store forskjeller mellom de enkelte medlemslandene og innad i disse. I Italia, Kypros, Malta, Nederland og Spania utgjorde den direkte økonomiske støtten 20 prosent eller mindre av bøndenes inntekt, mens Estland, Latvia, Litauen og Slovakia havnet i andre enden av skalaen med mer enn 40 prosent.
 
Med alle former for subsidier inkludert, også det vi i Norge kaller skjermingsstøtte i form av tollvern, ble den totale gjennomsnittlige støtten til den enkelte bonde i EU på 33 prosent av inntekten. Men, som i Norge, varierer altså den prosentvise støtten mye som følge av forskjeller i størrelsen på gårdsbrukene, hva de produserer, hvor de ligger og hvor stor konkurranse deres produkter er utsatt for i markedet etc.

Vår konklusjon er at med alle former for subsidier inkludert, er den totale gjennomsnittlige støtten til den enkelte bonde både i Norge og EU på 33 prosent av inntekten. Det betyr at det er stort rom for landbrukssubsidier også med et medlemskap i EU.

Men, som vi senere skal se, vil prosentandelen øke til 53 i Norge dersom vi inkluderer importvernet i støtteordningene. Det gir et annet utgangspunkt enn tilsvarende støtteordninger i EUs felles landbrukspolitikk CAP, hvor kun rundt fem prosent av denne kan sees på som en lignende skjermningsstøtte.[23] 

Men, som vi senere skal se, vil prosentandelen øke til 53 i Norge dersom vi inkluderer importvernet i støtteordningene. Det gir et annet utgangspunkt enn tilsvarende støtteordninger i EUs felles landbrukspolitikk CAP, hvor kun rundt fem prosent av denne kan sees på som en lignende skjermningsstøtte.[23] 

Fakta nr. 3: Hva slags tilskuddsordninger brukes?

Mesteparten av statsstøtten til norsk jordbruk finansierer forskjellige tilskuddsordninger direkte til det enkelte gårdsbruk. Det vil si at bøndene får tilskudd per dekar de dyrker og per husdyr på gården, såkalt produksjonstilskudd. Produsenter av husdyr får også tilskudd for å betale en avløser et visst antall timer hvert år. Disse ordningene utgjør mer enn halvparten av statsstøtten til jordbruket i Norge. I tillegg får bøndene tilskudd per kilo solgt vare for flere jordbruksprodukter.[24]
 
Som Klaus Mittenzwei ved forskningsinstituttet Ruralis imidlertid har vist, subsidieres ikke norsk jordbruk bare av skattebetalerne gjennom budsjettstøtte. Også som forbrukere støttes jordbruket ved at prisen til bonden er høyere enn prisen for samme vare på verdensmarkedet.[25]
 
Hvis vi som Mittenzwei ser på importvernet som en avgift på importerte varer betalt av forbrukeren, kommer 53 prosent av norske bønders inntekt via overføringer. Dette inkluderer subsidieordninger som fastsettes av staten utenom jordbruksoppgjørene, for eksempel jordbruksfradraget på skatten, strømstøtte, avgiftsfritak på diesel og fritak for næringslivet generelt, redusert momssats for matvarer og fritak for klimaavgifter. Det betyr at i 2023 utgjorde direkte og indirekte subsidier til norsk jordbruk 37 milliarder kroner.
 
Tildelingen av støtte til bøndene i EU foregår ut fra to primære kriterier. For det første antall hektar dyrket mark og ikke produksjonsmengde, for å unngå overproduksjon. Hvis bonden vil øke sitt overskudd, må det skje gjennom økt salg i markedet. Som allerede nevnt regnes bare rundt fem prosent av CAP-støtten som ulike former for inngripen i markedet for landbruksprodukter.[26] For det andre med respekt for miljøet, plante- og dyresunnhet og -velferd, for utviklingen av et mer bærekraftig landbruk.
 
Utover disse ordningene kan EUs medlemsland velge å tilby andre type tilskudd med fokus på bestemte sektorer eller typer av landbruk. Dessuten finnes det spesifikke ordninger som skal kunne hjelpe små og mellomstore landbruksbedrifter, unge bønder og bønder som arbeider i områder med naturgitte begrensninger og/eller sektorer med spesielle utfordringer.[27]
 
De grunnleggende reglene for inntektsstøtten er fastlagt på overstatlig nivå i EU, men de enkelte medlemslandene har ansvaret for å implementere ordningene og å forvalte og kontrollere hvordan støtten tilfaller den enkelte bonde. Delt forvaltning kalles dette i EU, og innenfor rammene av EU-lovgivningen har hvert enkelt land en viss grad av fleksibilitet i hvordan inntektsstøtten gis. Slik kan det tas høyde for de store variasjonene i vilkårene for å drive jordbruk mellom de 27 medlemslandene og innad i disse.
 
For å kunne motta inntektsstøtte fra EUs felles landbrukspolitikk CAP må den enkelte bonde oppfylle visse betingelser: Bedriften må ligge i EU, inntektsstøtten må være på mer enn 100 til 500 euro og størrelsen på gården over 0,3 til 5 hektar – avhengig av variasjon mellom landene og regionalt. Det må dessuten utføres en eller annen form for produksjon av landbruksprodukter der, og bonden må være registrert som næringsdrivende i landbrukssektoren.[28]
 
Totalt sett utgjør CAP 386,6 milliarder euro av et langtidsbudsjett for 2021-2027 på totalt 1,21 billioner euro. I tillegg er det i denne perioden blitt avsatt 808 milliarder euro fra EUs såkalte gjenoppretningsinstrument etter utfordringene med COVID-19.
 
Midlene utgjør altså en stor del av EUs budsjett, og fordeles på to fond. Disse refereres ofte til som den felles landbrukspolitikkens to søyler. Den første søylen består av Det europeiske garantifond for landbruket (European Agricultural Guarantee Fund – EAGF) og har en bevilgning på 291,1 milliarder euro for perioden 2021-2027, hvorav opp til 270 milliarder går til inntektsstøtte, mens resten brukes til markedsstøtte for landbruksprodukter. Den andre søylen består av Det europeiske fond for utvikling av landdistrikter (European Agricultural Fund for Rural Development – EAFRD) og har 95,5 milliarder euro til rådighet.
 
Etter en revisjon av CAP gjennomført i 2023, er det åpnet for å bruke disse to fondene så fleksibelt som mulig for å oppnå målene i det som kalles European Green Deal. Samlet sett skal 40 prosent av CAP nå være fokusert på klima. Tilskuddsordningene i den første søylen (EAGF) fordeles med 51 prosent i grunnleggende inntektsstøtte «med henblikk på bærekraft», som det heter i den overordnede strategien for denne delen av CAP. Dernest kommer ordningene som skal sikre klima, miljø og dyrevelferd med 24 prosent, supplerende støtteordninger 12 prosent og supplerende støtteordninger for å sikre bærekraft 11 prosent, samt to prosent i supplerende støtte til unge bønder og en prosent til en spesiell støtte av europeisk bomullsindustri som primært tilfaller denne industrien i Hellas og Spania.

Vår konklusjon er at typene av tilskuddsordninger i Norge og EUs felles landbrukspolitikk CAP i utgangspunktet er svært like og at de består av en kombinasjon av inntekts- og markedsstøtte for den enkelte jordbruksbedrift, og distriktspolitiske virkemidler for rural og regional utvikling.

Disse ordningene skal også ta hensyn til miljøet, plante- og dyresunnhet og -velferd, for utviklingen av et mer bærekraftig landbruk.
 
Utover disse ordningene kan EUs medlemsland velge å tilby andre type tilskudd med fokus på bestemte sektorer eller typer av landbruk. Dette gir rom for tilpasning til nasjonale og regionale variasjoner.

Fakta nr. 4: Hvor stor andel av inntektene utgjør tilskuddene?

I gjennomsnitt hadde norske gårdbrukere en jordbruksinntekt i 2023 på 257 300 kroner mot 275 100 året før. Av disse hadde 26 prosent en jordbruksinntekt på kroner 400 000 eller mer mens 50 prosent hadde under 100 000 kroner. Den samlede gjennomsnittsinntekten for gårdbrukerne etter rentefradrag og årsunderskudd var likevel på 760 200 kroner. Men det skyldes at en gjennomsnittlig gårdbrukers inntekt består av ca. 41 prosent lønnsinntekter utenom gårdsbruket, 29 prosent jordbruksinntekter og 30 prosent andre næringsinntekter, kapitalinntekter og pensjoner. I gjennomsnitt utgjør de direkte tilskuddene 33 prosent.
 
I perioden 2018-2022 kom også 33 prosent av de totale produksjonsinntektene per gårdsbruk i EU fra ulike typer av tilskudd. Men dette gjennomsnittet skjuler som i Norge store variasjoner mellom de enkelte landene og innad i disse. Hvis vi ser på landforskjeller, så mottok som tidligere påpekt gårdsbrukene i Italia, Kypros, Malta, Nederland og Spania mindre enn 20 prosent av sin produksjonsinntekt via tilskudd, mens disse utgjorde mer enn 40 prosent i Estland, Latvia, Litauen og Slovakia. Som internt i Norge skyldes forskjellene internt i EU og de enkelte medlemslandene variasjoner i bruksstørrelse, jordsmonn og klima, hva de produserer og hvor markedsutsatt produktene deres er etc.[29]
 
Noe av kritikken mot CAP har vært at 80 prosent av denne støtten går til 20 prosent av brukene. Men flesteparten av de rundt seks millioner brukene som får støtte er likevel familiebruk og veldig få av dem er på mer enn 500 hektar.
 
I gjennomsnitt ble 2025 det beste inntektsåret for bøndene i EU noen gang. Realinntekten per fulltids årsverk i jordbruket økte med 9,2 prosent, fordelt mellom en vekst på 8,1 prosent i realinntekt og en prosents reduksjon i arbeidsinnsats.  Den positive trenden har utviklet seg over tid, selv om det er store variasjoner mellom og innad i de europeiske landene.

Vår konklusjon er at i gjennomsnitt utgjør de direkte tilskuddene til bøndene i Norge og EU rundt en tredjedel av inntekten.
 
Den store forskjellen på Norge og betydningen av EUs felles landbrukspolitikk CAP for de enkelte medlemslandenes landbrukspolitikk, er tollvernet Norge har på enkelte produkter.

Fakta nr. 5: Hvor stor er statsstøtten sammenlignet med i andre land?

I en sammenlignende analyse av 54 land viser Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) at Norge er et av de landene som subsidierer eget jordbruk mest.[30]
 
Nå er det ikke alltid så enkelt å sammenligne politikkområder på tvers av forskjellige land, og slett ikke et område som er så komplisert som jordbruk når det gjelder ulike støtteordninger og handelspolitiske tiltak. Men i en sammenlignende analyse fra OECD av det som kalles «farm gate price», det vil si hvor mye statsstøtten utgjør av den totale verdien av de produktene en gård produserer, viser tall fra 2024 at Norges 33 prosent ligger godt over gjennomsnittet i OECD (7%), men under Island (79 %), Sveits (56 %), Korea (54%) og Japan (45 %) (se figur 1).
 
Forskjellen var likevel langt større tidligere. I 2014 utgjorde denne delen av norske gårdsbruks «farm gate price» hele 83 prosent, mens tilsvarende tall for EU og OECD var 4 og 8 prosent. Og går vi enda ti år tilbake i tid, til 2004, var forskjellen i koeffisientene vi ser i figur 1 enda større. Da kom Norge ut med 2,23 og EU og OECD med 1,23 og 1,22.[31]
 
Figur 1 Statsstøttens andel av den totale verdien av jordbruksprodukter ut fra gården i 2024 (verdier > 1 viser hvor mange prosent prisen bøndene får overgår markedspris)
 

Som tidligere nevnt har utviklingen innen Verdens handelsorganisasjon ført til en endring i hvilke støtteordninger og handelspolitiske tiltak medlemslandene kan anvende innen jordbruket og andre næringer. Og siden EU gjennom sine medlemslands felles handelspolitikk og tollunion også er et selvstendig medlem av WTO – i tillegg til de enkelte medlemsstatene – gjelder disse endringene også for EUs felles landbrukspolitikk CAP.
 
Måten EU-landene har tilpasset seg disse endringene på i sin felles landbrukspolitikk er blant annet ved å overføre mer av den direkte inntekts- og markedsstøtten CAP tradisjonelt har bestått av (EAGF) til Det europeiske fond for utviklingen av landdistrikter (EAFRD).

Vår konklusjon er at når vi sammenligner hvor mye statsstøtten utgjør av den totale verdien av de produktene en gård produserer, den såkalte «farm gate price», så er denne gjennomsnittlige prosentandelen langt høyere i Norge enn i EU.

Men EU har i sin felles landbrukspolitikk overført mer av den direkte inntekts- og markedsstøtten CAP tradisjonelt har bestått av (EAGF) til Det europeiske fond for utviklingen av landdistrikter.
 
Dette er en politikk som er i tråd med endringer de handelspolitiske rammebetingelsene Verdens handelsorganisasjon (WTO) har innført, og som viser at det er mulig å støtte landbruket også på andre måter enn ved ren inntekts- og markedsstøtte.

Fakta nr. 6: Det er dyrt å produsere mat i et fjelland langt mot nord

«Det er dyrt å produsere mat i et fjelland langt mot nord», skriver Ulfeng. Men hvor spesielt er det i europeisk sammenheng at gårder ligger høyt over havet, langt mot nord eller i områder der jordbruksarealene er små, spredte og ofte bratte, og hvor vekstsesongen er kort – slik tilfellet er i Norge? Er ikke dette noe vi kjenner igjen fra flere av EUs medlemsland og grunnen til at EU som en del av sin felles landbrukspolitikk har utviklet et konsept som kalles Areas of Natural Constraints?
 
Dette er en kategorisering av deler av EUs felles landbrukspolitikk som er nedfelt i Artikkel 32 i Regulation (EU) 1305/2013, og som tilsier at i 2021 bestod 58,6 prosent av de landområdene CAP dekker av det som kalles «Områder med naturbetingede begrensinger». Disse ble igjen delt inn i 17,1 prosent fjellområder, 33,5 prosent ikke-fjellområder og 8,1 prosent spesifikt definerte områder med naturgitte begrensninger.
 
I disse områdene kan EUs medlemsstater eller regioner også yte økonomisk støtte til sine bønder for å kompensere for produksjonsvanskeligheter, «som skyldes særlige biofysiske aspekter ved miljøet, slik dette er definert i reglene for utvikling av landdistriktene i forbindelse med den felles landbrukspolitikken».[33]    
 
Som det svenske Jordbruksverket har påpekt er for eksempel vekstsesongen nesten hundre dager lenger i Sveriges sørligste region Skåne enn i Norrland, som utgjør over halvparten av landarealet i nord og dekker en rekke av Sveriges län (fylker).[34] Det samme ser vi til en viss grad i Finland og Norge, hvor det er store forskjeller i arealstørrelse og produksjonsfaktorer i nord og sør. Likevel, som tidligere statsminister i Finland, Esko Aho, sa da han ble spurt hva konsekvensene av et EU-medlemskap ville bli for landene i Norden: «Det er åpenbart at det blir lettest for landbruket i Sverige, vanskeligst for Norge, og for det finske landbruket blir det midt imellom» (sitert i Ulfeng).[35]
 
Dette er en god beskrivelse av de utfordringene som ble trukket frem i forhandlingene om EU-medlemskap i tre av de nordiske landene på begynnelsen av 1990-tallet. Spørsmålet er om den fremdeles er dekkende. Eller om den felles landbrukspolitikken i EU har beveget Finland og Sverige nærmere hverandre og da i en positiv eller negativ retning.

Vår konklusjon er at store deler av norsk jordbruk vil kunne bli definert som del av det som i CAP er definert som «Områder med naturbetingede begrensninger», og at vi på den måten kan tilpasse en norsk deltagelse i CAP til norske forhold slik andre land har gjort dette; for eksempel Finland, Sverige og Østerrike.    

 

Fakta nr. 7: Hvilke erfaringer har andre land gjort?

Som vi har vært inne på tidligere, har antall gårdsbruk gått drastisk tilbake i de europeiske landene. Det gjelder ikke minst i Østerrike, som ble medlem av EU samtidig med Finland og Sverige, og har en jordbruksstruktur som ligner forholdene i disse to landene og Norge. Men bortsett fra for Finland, har ikke nedgangen i antall bruk vært merkbart større etter at disse landene ble medlem av EU enn før. Snarere tvert imot. Det samme gjelder Danmark, selv om areal- og produksjonsforholdene er helt annerledes der.^[36]
 
Endringene skyldtes nok derfor mest sannsynlig en strukturrasjonalisering og modernisering i jordbruket som ville ha kommet uavhengig av medlemskap i EU, og som har ført til at det totalt sett produseres mer mat i Finland[37] og Sverige[38] i dag enn tidligere. 
 
Ser vi på EU-landene samlet, ser vi også der at til tross for en kraftig nedgang i antall gårdsbruk siden 1960-tallet, er den totale arealmengden for jordbruksproduksjon stort sett uforandret. Mellom 2005 og 2020 økte faktisk det totale jordbruksarealet i EU med 0,3 prosent, samtidig som produksjonsvolumet av jordbruksvarer gikk opp. Dessuten var produktiviteten per arbeidstime 49 prosent høyere i jordbruket i 2025 enn i 2015.
 
Østerriksk jordbruk er som det norske i stor grad preget av småskalastruktur og ofte i områder der jordbruksdrift er utfordrende. Det er mer enn 110 000 gårdsbruk i Østerrike, og i gjennomsnitt forvalter hvert av dem rundt 20 hektar land. De fleste brukene ligger i fjellområder og områder med naturlige eller andre spesifikke begrensninger og muligheter for jordbruksdrift. Omtrent halvparten av det utnyttede jordbruksarealet er dyrkbar jord, mens resten for det meste er dekket av områder med permanent gress. I et videre perspektiv dekker det som er definert som landdistrikter 75 prosent av Østerrike, mens 18 prosent faller inn under kategorien mellomregioner. Det vil si noe mellom by og land. Disse huser 27 prosent av landets befolkning på 9,1 millioner innbyggere, mens 40 prosent bor i landlige områder.
 
I sin CAP-strategi bruker Østerrike mer enn 60 prosent av ressursene på det vi på norsk ville kalle bygdeutvikling under kategorien «mangfoldige investeringer». Målet med disse er å «styrke infrastrukturen på landsbygda og bidra til å motvirke aldring og avfolkning i landlige områder».[39] Dette skal blant annet skje gjennom utviklingen av en mer målrettet og rettferdig fordeling av inntektsstøtten til bøndene, med en omfordeling av penger fra større til mindre gårder hvor spesielle behov og omstendigheter også skal telle med i omfordelingsprinsippene.
 
Politiske prioriteringer for en mer grunnleggende endring i jordbruket har vi også sett i Finland de siste årene. Men der har det primære målet vært å øke selvforsyningsgraden til 80 prosent og beredskapslagringsevnen til å tilsvare ni måneders forbruk. Dette er også et mål i andre EU-land, som Østerrike og i utenforlandet Norge for den del. Men i Finland er dette et resultat av langsiktige prioriteringer. Det sier lederen i Finlands Bondelag, Juha Marttila, til det norske Bondebladet – og fortsetter: «Tidligere har vi ikke sett en slik politikk i EU, men nå ser vi at denne måten å tenke på sprer seg i Europa».[40]
 
Slik tilfellet er i Østerrike og Finland er et grønnere jordbruk også en del av Sveriges CAP-strategi. Nærmere en tredjedel av midlene som går over den felles jordbrukspolitikken er forbeholdt denne satsningen. Dessuten opereres det med en kategori midler knyttet til sosial bærekraft, for å kunne møte rekrutteringsutfordringer, styrke lokalsamfunn og fremme større grad av bredde i produksjonen av varer og tjenester i landlige områder.

Vår konklusjon er at land med arealer som ligner hverandre strukturelt og kulturelt når det gjelder jordbruksdrift, også finner lignende løsninger på de utfordringene de står overfor, enten de er innenfor eller utenfor EU-samarbeidet. 

Fakta nr. 8: Er det sammenheng mellom landbruks- og distriktspolitikken?

Norge er en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, og selv om jordbruk og fiske ikke er direkte dekket av EØS-avtalen, påvirker EU begge disse politikkområdene i Norge ved å fastsette regler og standarder for mat og drikke. Ikke bare for at det skal være like konkurranseregler mellom bedrifter i Norge og mellom Norge og EU, men også for å sikre mattrygghet og kvalitet på de varene vi eksporterer og importerer mellom Norge og EU.
 
Ifølge Norges Bondelag er mat- og drikkeindustrien en av de største landbaserte industriene vi har i Norge, med en omsetning i 2022 på over 200 milliarder kroner og nesten 2 900 bedrifter som innen mat- og drikkeproduksjon sysselsetter rundt 80 000 personer over hele landet. I tillegg kommer det ringvirkninger i tilliggende næringer som leverer tjenester til bønder og industrien.[41]
 
Det kan derfor være god grunn for Bondelaget å argumentere for at landbrukspolitikken bør skilles fra annen næringspolitikk:[42]

• Mat er basisbehov og det trengs langsiktig tenking.
• Landbruket er en stedbunden og biologisk næring helt avhengig av vær og vind.
• Landbruket utformer kulturlandskapet og gir mangfold.
• Landbruket bidrar med bosetting og sysselsetting i distriktene.
• Det gir store ringvirkninger til mange andre næringer i distriktene.

Samtidig er det vanskelig å se at dette skulle være så forskjellig fra hvordan situasjonen for landbruket er i mange av EUs medlemsland. Slik vi for eksempel har sett nedfelt i de strategiske planene Finland, Sverige og Østerrike har utviklet innen CAP. Det samme gjelder Bondelagets argument om at grunnet særnorske utfordringer knyttet til «klima, geografi, topografi og kostnadsnivå», så fører vi i Norge en nasjonal landbrukspolitikk «der bondens inntekt kommer både fra markedet og staten i form av tilskudd».
 
Slik er det også i EU, og når det gjelder at tilskuddene i Norge utformes for å «utjevne forskjellene i geografiske og strukturelle produksjonsforhold» er det heller ingen forskjell fra hvordan dette foregår i EU. Selv ikke det at vi i Norge har et importvern som «utjevner kostnadsforskjellene til andre land», skiller oss fra EU. Der nyter medlemslandene godt av en tollunion med en felles handelspolitikk overfor land utenfor EU,[43] mens deler av norsk landbruk nyter godt av tollmurer mot produsenter i EU.

Vår konklusjon hviler på hvordvidt det norske tollvernet er den beste måten å sikre en bærekraftig norsk jordbrukspolitikk på i tiden som kommer, eller om det finnes andre og bedre løsninger for å sikre norske bønder en akseptabel inntekt og bidra til en fremtidsrettet utvikling av rurale landområder også i Norge. Utviklingen i Norge og i EU de siste tiårene tilsier at det er mulig å omstille landbruket også til endrede rammebetingelser.    
 

Fakta nr. 9: Har betydningen av matberedskap påvirket landbrukspolitikken?

Matsikkerhet og beredskap står høyt på dagsorden i landbrukspolitikken i Norge og EU, og selvforsyningsgraden er, som vi tidligere har sett, en mye brukt målestokk på om vi har god matsikkerhet og beredskap i samfunnet. Spørsmål vi må stille oss i denne sammenheng er blant annet hvordan rammevilkårene for jordbruket påvirker råvareflyt, leveringssikkerhet og konkurransekraft i foredlingsleddet, i tillegg til bondens inntekt.
 
Her er det store forskjeller i meninger mellom for eksempel Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som frykter at matsikkerheten «vår ville vært sterkt svekket» med et norsk EU-medlemskap,[44] og Europabevegelsens nyvalgte leder Trine Lise Sundnes som i Nationen nylig spurte om det er tryggere for norske bønder og norsk matberedskap «at regelverket for mat, dyrevelferd og handel utformes i et fellesskap der vi sitter ved bordet – eller uten oss?»[45]  
 
Som Haakon Riekeles spør i et Civita-notat fra 2025: «Er den svært dyre norske landbrukspolitikken nødvendig for å oppnå god matsikkerhet? Og er selvforsyningsgraden, slik den er definert i landbrukspolitikken, et riktig mål på vår beredskap i krise?»^[46]
 
Spørsmålene og meningene er mange om matsikkerhet og selvforsyningsgrad. Det skriver Hege Ulfeng i en samtale med NIBIO-kollega Mads Svennerud i NIBIO med tittelen «Ikkje lett å bli klok på sjølvforsyning». Noen av spørsmålene er: «Skal ein taka omsyn til import av fôr eller ikkje, og kva med alle utlendingane som hjelper til med å hausta frukt og grønt for oss kvart år? […] Skal ein rekna i kilo, kaloriar eller kanskje me heller skulle sjå på kor sjølvforsynt me er med protein? Og kva med all fisken som me eksporterer. Skal den vera med i reknestykket?».^[47]

Riekeles diskuterer mye av dette i detalj i sitt Civita-notat, og NIBIO har gjennomført en rekke omfattende analyser av disse og andre spørsmål knyttet til hvordan matberedskapen eventuelt har påvirket landbrukspolitikken og jordbruket som næring her i landet. I samarbeid med Ruralis skal de dessuten i 2026 gjennomføre en utredning med tittelen «Selvforsyning – sammenligning av norske og internasjonale beregninger».

Bakgrunnen for oppdraget er at regjeringen har fremmet en egen strategi for økt selvforsyning av jordbruksvarer: Meld. St. 11 (2023-2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.^[48]

Men siden metoden som brukes for å beregne selvforsyningsgraden i Norge er spesielt tilpasset norske forhold, og ikke er direkte sammenlignbar med andre land, skal det gjennom denne utredningen utvikles en alternativ metode for å kunne gjennomføre sammenlignende analyser med de nordiske landene, EU, USA, Japan og Sør-Korea.^[49]

Vår konklusjon er at også her ser vi at vårt nære forhold til EU er med på å påvirke norsk jordbrukspolitikk direkte og indirekte uten at denne er en direkte del av EØS-avtalen.

 

Fakta nr. 10: Har landbruksstøtten støtte i befolkningen?

En befolkningsundersøkelse fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO publisert i september 2025, viste at halvparten av de spurte mener det bevilges for lite penger til landbruket i Norge.
 
Forsker Annechen Bahr Bugge ble overrasket av resultatet, og hvor sterkt dette engasjerer befolkningen: «Mat og landbruk er ikke bare hverdagslige temaer – folk ser det som et spørsmål om nasjonal sikkerhet», sa hun til nettstedet forskning.no.[50]
 
I undersøkelsen kom det frem at 72 prosent av de spurte var meget eller noe bekymret for Norges evne til å produsere nok mat i fremtiden, 26 prosent litt bekymret mens kun syv prosent ikke var bekymret. En av grunnene til bekymringen var antagelig at hele 62 prosent av de spurte fryktet at norske gårdsbruk vil forsvinne i fremtiden og over halvparten av de spurte uttrykte bekymring for lønnsomheten i norsk matproduksjon.[51] 
 
Undersøkelsen fra SIFO er en del av et forskningsprosjekt som heter FoodStories,[52] hvor et av målene er å se nærmere på hvordan kulturarv og mathistorier kan bidra til bedre utnyttelse av og større lønnsomhet for lokale ressurser. Lokalmat ser nemlig ut til å ha fått et godt fotfeste i befolkningen når 77 prosent av de spurte i denne undersøkelsen mener vi bør spise mer lokalmat, og halvparten av dem sier de kjøper lokalmat eller kortreist mat med lokal identitet minst en gang i måneden. 
 
Konklusjonene fra denne undersøkelsen samsvarer godt med funn gjort i EUs medlemsland. I en Eurobarometerundersøkelse gjennomført i juni og juli 2024, viste det seg at støtten til EUs felles landbrukspolitikk CAP var den sterkeste siden 2007. Hele 78 prosent av de spurte sa at de kjenner til EUs felles landbrukspolitikk, og over 70 prosent var enig i at EU gjennom denne politikken oppfyller sin rolle på dette politikkområdet: Å levere sikre, sunne og bærekraftige matvarer av høy kvalitet.
 
Dessuten viser undersøkelsen en sterk støtte til bøndene: 92 prosent sier at landbruk og landdistrikter er viktige for deres fremtid, og 52 prosent sier «meget viktig». I tillegg mener 56 prosent at det som gis av økonomisk støtte til bøndene for å oppnå en stabil inntekt er på et riktig nivå, mens 27 prosent mener det er for lavt og bare ni prosent at det er for høyt. I tillegg sier syv av ti at CAP ikke bare gagner bøndene, men alle europeere.[53]  

Vår konklusjon er at både norsk jordbrukspolitikk og den felles landbrukspolitikken i EU har høy grad av støtte i befolkningen, og at en slik støtte ikke vil endre seg fordi om Norge blir en del av EUs felles landbrukspolitikk CAP. Kanskje tvert imot.

 

Vår overordnete konklusjon

«Den norske jordbruksmodellen fremstår i dag som unik i verden og har i motsetning til CAP årlige gjennomganger og oppdateringer i et kooperativt system der det organiserte jordbruket gjennom faglagene har forhandlingsrett. […] I EU derimot er det få andre muligheter enn demonstrasjoner når «lobbyisme» ikke fører fram».
 
Dette skrev forsker Christian Anton Smedshaug fra Agri Analyse i Nationen 1. april 2024, og mente at det er «store forskjeller mellom Norges og EUs landbrukspolitikk».[54] Er dette riktig? Er Norge virkelig unikt i verden, eller er de utfordringene og mulige løsningene vi må finne for en bærekraftig og fremtidsrettet jordbrukssektor i Norge de samme som i EU?
 
Har ikke sammenligningene med Finland, Sverige og Østerrike vist at det ikke er slik Smedshaug påstår: at produksjonsforholdene og markedene i EU er forskjellige, «men likevel skal de være i et felles marked og konkurrere på mer eller mindre samme vilkår»? Er det ikke et rom også for norsk jordbruk i EUs felles landbrukspolitikk og derved et rom for et fremtidig norsk medlemskap i EU?
 
 En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:
 
Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatterne på [email protected], [email protected] eller [email protected].

Noter:

• [1]  Hege Ulfeng (2024a). «Ti fakta om bønder og tilskudd». NIBIO 18. desember 2024. Lastet ned 21.10.2025: https://www.nibio.no/nyheter/ti-fakta-om-bonder-og-tilskudd. 
• [2] Statistisk sentralbyrå (2025). «Fakta om jordbruk». Lastet ned 23.11.2025: https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/faktaside/jordbruk.
• [3] Norges Bondelag (2025). «Tall og fakta». Lastet ned 23.11.2025: https://www.bondelaget.no/kommunikasjonsstrategi/tall-og-fakta/.
• [4] Trond A. Steinset (2024). «Stadig færre bor på en landbrukseiendom». Statistisk sentralbyrå 27. juni 2024. Lastet ned 24.11.2025: https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/landbrukseiendommer/statistikk/landbrukseiendommer/artikler/stadig-faerre-bor-pa-en-landbrukseiendom.
• [5] Eurostat (2025). «A look at European farms – agricultural census results». 7. januar 2025. Lastet ned 7.1.2026: https://ec.europa.eu/eurostat/web/products-catalogues/w/ks-01-24-024.
• [6] Eurostat (2022). «Farms and farmland in the European Union – statistics». November 2022. Lastet ned 24.11.2025: https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Farms_and_farmland_in_the_European_Union_-_statistics.
• [7] Reidar Almås (2023). «Gårdsdrift». Store norske leksikon 19. april 2023. Lastet ned 24.11.25: https://snl.no/g%C3%A5rdsdrift.
• [8] Norges Bondelag (2025). «Eiendomspolitikk». Lastet ned 24.112025: https://www.bondelaget.no/bondelaget-mener/eiendomspolitikk/.
• [9] Statistisk sentralbyrå (2025). «Landbrukseiendommer». 27. juni 2025. Lastet ned 24.11.2025: https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/landbrukseiendommer/statistikk/landbrukseiendommer.
• [10] Eurostat (2022). «Farms and farmland in the European Union – statistics». November 2022. Lastet ned 24.11.2025: https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Farms_and_farmland_in_the_European_Union_-_statistics.
• [11] Statistisk sentralbyrå (2025). «Fakta om jordbruk». Lastet ned 23.11.2025: https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/faktaside/jordbruk.
• [12] Eurostat (2022). «Farmers and the agricultural labour force – statisticcs». November 2022. Lastet ned 24.11.2025: https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Farmers_and_the_agricultural_labour_force_-_statistics.
• [13] Regjeringen (2025). «Visjon for landbruk og mat». EØS-notat 3. mars 2025. Lastet ned 25.11.2025: https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2025/mars/visjon-for-landbruk-og-mat/id3090320/.
• [14] European Union (2025). «Agriculture». Lastet ned 25.11.2025: https://european-union.europa.eu/priorities-and-actions/actions-topic/agriculture_en.
• [15] Ulfeng (2024a). Op. cit.
• [16] Noralv Veggeland (2000). Landbruk, makt og internasjonalisering: Politikk og forvaltning i norsk landbruk 1976-1999. Rapport 16. august 2000, Makt- og demokratiutredningens rapportserie. Lastet ned 12.12.2025: https://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapporter/rapp1999_old/rapport22.html#innledning.
• [17] Sitert i Lars Olav Haug (2012). «Landbruket får 1,3 pst. av statsbudsjettet». Bondebladet 13. oktober 2012. Lastet ned 12.12.2025: https://www.bondebladet.no/landbruket-far-1-3-pst-av-statsbudsjettet/s/23-150-26463.
• [18] European Commission, Agriculture and rural development (2025). «CAP expenditure». Lastet ned 12.12.2025: https://agriculture.ec.europa.eu/data-and-analysis/financing/cap-expenditure_en.
• [19] Hege Ulfeng (2024a). Op. cit., s. 2.
• [20] Europakommisjonens generaldirektorat for landbruk og utvikling av landdistrikter (2025). «Et nyt kapitel for den fælles landbrukspolitik». 17. juli 2025. Lastet ned 21.10.2025: https://agriculture.ec.europa.eu/media/news/next-chapter-cap-2025-07-17_da.
• [21] Karl Lannoo (2025). «The EU´s agri-food sector is a global success story – and that´s why we need a new narrative for the CAP». CEPS notat 29. oktober 2025. Lastet ned 14.12.2025: https://www.ceps.eu/the-eus-agri-food-sector-is-a-global-success-story-and-thats-why-we-need-a-new-narrative-for-the-cap/.
• [22] European Commission, Agriculture and rural development (2025). «CAP expenditure». Lastet ned 16.12.2025: https://agriculture.ec.europa.eu/data-and-analysis/financing/cap-expenditure_en.
• [23] European Parliament (2025). «EU agriculture policy in numbers (infographics)». Siste oppdatert 17. oktober 2025. Lastet ned 27.4.2026: https://www.europarl.europa.eu/topics/en/article/20211118STO17609/eu-agriculture-policy-in-numbers-infographics.
• [24] Ulfeng (2024a). Op. cit.
• [25] Klaus Mittenzwei (2025). Subsidier i norsk jordbruk. Rapport nr. 1/2025. Institutt for rural- og regionalforskning. Lastet ned 15.12.2025: https://ruralis.no/wp-content/uploads/2025/04/rapport-1_25-subsidier-i-norsk-jordbruk-klaus-mittenzwei.pdf.
• [26] European Parliament (2025). Op. cit.
• [27] European Commission, Agriculture and rural development (2025). «Income support explained». Op. cit.
• [28] Ibid.
• [29] European Commission, Agriculture and rural development (2025). Op. cit.
• [30] OECD (2025). Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2025. Making the Most of the Trade and Environment Nexus in Agriculture. Lastet ned 12.1.2026: https://www.oecd.org/content/dam/oecd/en/publications/reports/2025/10/agricultural-policy-monitoring-and-evaluation-2025_354e7040/a80ac398-en.pdf.
• [31] Ibid.
• ^[32] OECD (2026). «Agriculture producer protection». Lastet ned 12.1.2026: https://www.oecd.org/en/data/indicators/agricultural-producer-protection.html.
• [33] Eurostat (2026). «Areas facing natural constraints». Statistics explained. Lastet ned 19.1.2026: https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Glossary:Areas_facing_natural_constraints.
• [34] Jordbruksverket (ikke årstall). Facts about Swedish Agriculture. Lastet ned 26.1.2026: https://www2.jordbruksverket.se/webdav/files/SJV/trycksaker/Pdf_ovrigt/ovr2gb.pdf. 
• [35] Ulfeng (2024a). Op. cit.
• ^[36] Nordic Council of Ministers (2025). «Changes to agricultural land use in the Nordic countries. And Future prospects for collanoration». TemaNord 2025:550. Lastet ned 20.1.2026: https://pub.norden.org/temanord2025-550/index.html.
• [37] Jyrke Nemi (2023). «Four ways Finnish farmers are adjusting to changing markets». Blog post 20. januar 2023 på Luke. Lastet ned 26.1.2026: https://www.luke.fi/en/blogs/four-ways-finnish-farmers-are-adjusting-to-changing-markets.
• [38] Kristina Marquardt, Camilla Eriksson og Brian Kuns (2022). «Towards a Deeper Understanding of Agricultural Production Systems in Sweden – Linking Farmer´s Logics with Environmental Consequences and the Landscape». Rural Landscapes: Society, Environmnt, History, 9(1): 1, 1-15. Lastet ned 26.1.2026: https://rurallandscapesjournal.com/articles/78/files/submission/proof/78-1-1251-1-10-20220119.pdf.
• [39] European Commission, Agriculture and Rural Development (ikke angitt årstall). At a glance. Austria´s CAP strategic plan. Lastet ned 26.1.2026: https://agriculture.ec.europa.eu/document/download/cef3e8e8-fea2-47f1-af28-6c0649656d7e_en?filename=csp-at-a-glance-austria_en.pdf.
• [40] Sitert i Anders Sandbu (2025). «Beredskap – Mat trengs hver dag. Vi er ingenting uten mat». Bondebladet 27. august 2025. Lastet ned 18.4.2026: https://www.bondebladet.no/trygg-mat-for-framtida-slik-jobber-de-nordiske-bondelagene-med-a-styrke-matberedskapen/s/5-150-124822.  
• [41] Norges Bondelag (2026). «Importvern». Lastet ned 28.1.2026: https://www.bondelaget.no/bondelaget-mener/internasjonalt/importvern/. 
• [42] Norges Bondelag (2013). Landbrukspolitikk – opplæringshefte. Side 4. Lastet ned 27.1.2026: https://www.bondelaget.no/getfile.php/13633998-1384788871/MMA/Nettbutikk/Kunnskapsmateriell/Landbrukspolitikk_oppl%C3%A6ringshefte.pdf. 
• [43] Ibid.
• [44] Trygve Slagsvold Vedum (2022). «Folkets klokskap – vårt nei til EU». Senterpartiet 6. april 2022. Lastet ned 27.4.2026: https://www.senterpartiet.no/aktuelt/folkets-klokskap–vart-nei-til-eu.
• [45] Trine Lise Sundnes (2026). «Norge blir ikke sterkere i Europa av å stå på gangen». Nationen 4. mars 2026. Lastet ned 27.4.2026: https://www.nationen.no/norsk-eu-medlemskap-norge-blir-ikke-sterkere-i-europa-av-a-sta-pa-gangen/o/5-148-872213.
• ^[46] Håkon Riekeles (2025). Ny landbrukspolitikk. Civita-notat nr. 42 2025. Lastet ned 30.1.2026: https://civita.no/notat/ny-landbrukspolitikk/.
• ^[47] Hege Ulfeng (2024). «Ikkje lett å bli klok på sjølvforsyning». NIBIO 24. juni 2024. Lastet ned 30.1.2026: https://www.nibio.no/nyheter/ikkje-lett-a-bli-klok-pa-sjolvforsyning.
• ^[48] Landbruks- og matdepartementet (2024). Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket. Landbruks- og matdepartementet 8. mars 2024. Lastet ned 30.1.2026: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20232024/id3028626/.
• ^[49] Landbruksdirektoratet (2025). «To utredninger om selvforsyning og teknologi». 6. oktober 2025. Lastet ned 30.1.2026: https://www.landbruksdirektoratet.no/nb/nyhetsrom/nyhetsarkiv/to-utredninger-om-selvforsyning-og-teknologi.
• [50] Kjersti Larsen (2025). «Halvparten av befolkningen vil ha mer penger til landbruk». forskning.no 22. september 2025. Lastet ned 1.2.2026: https://www.forskning.no/forbruk-land-og-regioner-landbruk/halvparten-av-befolkningen-vil-ha-mer-penger-til-landbruk/2547104.
• [51] Annechen Bahr Bugge, Alexander Schjøll og Hanna Seglem Tangen (2025). Mat, meninger og muligheter. Resultater fra en forbrukerundersøkelse om holdninger, kunnskap og engasjement knyttet til landbruk og matproduksjon. SIFO-rapport 10-2025. Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet. Lastet ned 1.2.2026: https://nva.sikt.no/registration/0198f646fd9e-9880404f-1751-4013-b1ab-d9f6b63e8ce8. 
• [52] OsloMet (2025). FoodStories: Heritagisering for bærekraftig verdiskaping». Forskningsprosjektoversikt fra OsloMet. Lastet ned 1.2.2026: https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/foodstories. 
• [53] European Union (2025). «Europeans, Agriculture and the CAP». Special Eurobarometer 556. Lastet ned 1.2.2026: https://europa.eu/eurobarometer/surveys/detail/3226. 
• [54] Christian Anton Smedshaug (2024). «Store forskjeller mellom Norges og EUs landbrukspolitikk». Nationen 1. 1. april 2024. Lastet ned 2.2.2026: https://www.nationen.no/store-forskjeller-mellom-norges-og-eus-landbrukspolitikk/o/5-148-522101.