EU kan bli Sylvis mareritt
En ny debatt om norsk EU-medlemskap er sannsynlig i neste stortingsperiode. Den kan bli like splittende for Fremskrittspartiet som det Arbeiderpartiet har opplevd.
Publisert: 24. april 2026
Frp er Norges klart største parti på meningsmålingene. Det behøver ikke vare. Politiske vinder skifter. Viktor Orbáns tap i Ungarn og Donald Trumps stupende popularitet i USA er blitt tolket som tegn på at den høyrepopulistiske bølgen i Vesten har nådd toppen. Det er ikke veldig mange år siden Høyre var klart størst på borgerlig side.
Frp stiller likevel i egen klasse blant de mørkeblå, som petroleumpopulistisk parti. «Penga fins!», som det het i et Rødt-slagord. For øyeblikket er uansett Sylvi Listhaug favoritt til å bli norsk statsminister etter valget i 2029. Skjer det, er sannsynligheten høy for at Norges forhold til EU kan gjøre det politiske livet like surt for Listhaug som det gjorde for statsminister Trygve Bratteli i 1972 og Gro Harlem Brundtland i 1994.
Venstre, Høyre og MDG vil gjerne ha en ny debatt om norsk medlemskap nå. Et flertall i folket, et flertall på Stortinget og Sylvi Listhaug ønsker ikke dette. Politikere i våre naboland mener at et skjerpet internasjonalt klima, økt proteksjonisme og demokratiets globale tilbakegang må føre til at europeere står sammen. Det handler om å forsvare både økonomiske interesser og grunnleggende verdier. Målt mot de økonomiske gigantene Kina og USA, og et aggressivt Russland, kan bare samhold gi styrke.
Listhaug har et annet perspektiv:
– Det siste Norge trenger nå, er en polarisert EU-debatt som vil skape mer splittelse i Norge. Det viktigste for oss nå er å stå sammen i en urolig verden, forklarte hun til Nationen i november.
Inntil videre kan Listhaug ta det med ro. Ingenting tyder på at regjeringen Støre vil reise noen ny medlemskapsdebatt i denne stortingsperioden. Men sterke krefter gjør tilværelsen som utenforland gradvis mer komplisert. En ny medlemskapsdebatt er sannsynlig – om ikke veldig mange år.
Presset utenfra
Krigen i Midtøsten øker det politiske presset for å gjøre Europa mer selvforsynt med energi, uavhengig av klimakrisen. Vind- og solenergi er bygget ut i rekordfart i flere europeiske land de siste årene. Problemet er at det løser få problemer så lenge det verken blåser eller solen skinner.
Vannkraft er unntaket blant de fornybare energiressursene. Dermed rettes igjen blikket mot Norge som et potensielt batteri for Europa.
Norge har «rundt halvparten av Europas hydroelektriske lagerkapasitet», skriver Elisabeth Braw i Atlantic Council i Politico 23. april. Hun orienterer europeiske lesere om at elven Otra, med sine reservoarer alene, har samme kapasitet som 20 millioner Tesla-batterier.
Andre beregninger har vist at Europa kan redusere nedbyggingen av natur til vind- og solkraft med 30 prosent hvis man optimaliserer og samordner bruken av fornybare ressurser – inkludert norske vannkraftressurser.
Samtidig tjener Norge, som i tiden etter Russlands fullskala invasjon i Ukraina, store beløp på skyhøye oljepriser. Ekstrainntektene er på rundt halvannen milliard kroner om dagen, anslår Sveriges Radio.
At oljefondet tapte 1270 papirmilliarder i første kvartal, blir møtt med et skuldertrekk. Aksjekurser svinger. Milliardene som Europas bensinkunder sender inn i den norske statskassen, skal ikke tilbakebetales.
Med Norges dobbelt privilegerte rolle har det lenge vært økende irritasjon i EU-systemet og i flere medlemsland over mangel på «energisolidaritet». Støre-regjeringens trenering av å ta inn de gjenværende direktivene i EUs «ren energi»-pakke er svært upopulær.
Listhaug mener svaret på press fra EU, som vedtaket om å innføre toll på ferrolegeringer og forslaget om en egen avgift på «flaskehalsinntekter», må være en mer aggressiv norsk politikk:
– De [regjeringen] skal blidgjøre og logre for EU. Men vi må tørre å stå opp for egne interesser, som å ta kontroll over strømeksporten. Vi har bygget landet på billig kraft. Det er nå skuslet bort i deler av landet, forklarte hun til Nationen.
Nøyaktig hva en statsminister Listhaug vil gjøre for å presse EU, er mindre klart. Norge er ikke med der beslutningene tas og mangler Viktor Orbáns vetomakt. Unionen har et bredt register av grep for å gjøre livet surere for upopulære, stinkende rike nordmenn. Det er Norge som ønsker å bli med i EUs mange nye initiativ, i spennet fra forsvar og helse til romfart og beredskap. Når vi ikke sitter ved bordet, står vi på menyen.
Presset innenfra
Samtidig blir tilværelsen som utenforland stadig mer komplisert. Etterslepet i å implementere EU-lovgivning på energifeltet er politisk styrt. På mange andre felt skyldes det manglende byråkratisk kapasitet.
Problemet er at EU, etter pandemien og Ukraina-invasjonen, har utvidet sitt virkefelt til nye områder. Samtidig kommer stadig mer EU-lov som «pakker», i grenselandet for det som er innenfor og utenfor EØS-samarbeidet og det indre markedet. Mye er mindre justeringer av tidligere EU-lov.
Behandlingen av disse sakene i departementer som ikke har rutine og kompetanse på disse «nye» områdene, går ofte tregt – til betydelig frustrasjon i Utenriksdepartementet.
Opinionen er også i bevegelse. Eirik Friberg Ekrann og Lars Erik Lie i Norsk Monitor peker i E24 14. april på at «EU-støtten har vokst raskere de siste årene enn man umiddelbart kan få inntrykk av». I 2012 var medlemskapsmotstanden massiv: 67 prosent motstandere mot 16 prosent tilhengere. Siden har motstanden blitt svekket og tilhengerne blitt flere, langsomt, men ganske jevnt, til det ifølge Ipsos i 2026 står 44 mot 28.
Forlenges kurvene – noe som selvsagt ikke er sikkert – vil flertallet tippe rundt inngangen til neste tiår.
Skulle EØS-avtalen komme i spill, for eksempel ved at Island beslutter å gå inn i EU, kan bildet endres ytterligere. Ved inngangen til 2026 var 53 prosent av norske velgere «helt eller delvis enige» i at de ville ønsket et EU-medlemskap hvis EØS falt bort.
På Listhaugs vakt
Krefter i og utenfor Norge bidrar dermed til økt sannsynlighet for en ny medlemskapsdebatt i neste stortingsperiode.
Fremskrittspartiet er klart mot norsk medlemskap, og det samme er i dag rundt to tredjedeler av partiets velgere. Motstanden sitter likevel ikke så hardt som i nei-partiene Sp og Rødt. I 1994 var tross alt Frp for norsk EU-medlemskap.
Skulle det spisse seg til, er en indre splittelse i partiet langt fra usannsynlig. Frps nye og viktige støttespillere i næringslivet på Vestlandet kan fort komme til å mene at norsk medlemskap best tjener deres interesser.
Med Frp som suverent største nei-parti vil også en ny EU-kamp minne mer om frontene i de aller fleste europeiske land, der det er ytre høyre som leder kampen mot EU. Dette kan påvirke norsk debatt. I SV finnes allerede en klar EU-vennlig fraksjon. En langt mer EU-vennlig venstreside er sannsynlig.
Norske EU-venner må trolig vente noen år på en ny medlemskapsdebatt. Når den kommer, blir den trolig lite lystig for en mulig statsminister Listhaug.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
EU-debatt i skumring
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
