Hva britene fikk – og hva de tapte
Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.
Publisert: 16. juni 2026
«That’s it. We’re out», sa David Dimbleby, politisk veterankommentator i BBC. Klokken var 4.40 om morgenen 24. juni 2016. Opptellingen etter brexit-avstemningen var kommet så langt at det var klart at EU-tilhengerne ikke lenger kunne vinne.
Resultatet var et sjokk. Ingen hadde forberedt seg. Nigel Farage, nei-general og leder av det EU-skeptiske UK Independence Party, hadde brukt valgkvelden til å fortelle partivenner at det dessverre gikk mot seier for EU-tilhengerne.
– Skjønt jeg håper jeg tar feil, la han til.
Den konservative statsministeren David Cameron hadde på forhånd sagt at han ville styre Storbritannia stødig videre, uansett utfall. Da det lysnet morgenen etter avstemningen, kom han ut fra statsministerboligen i Downing Street med et annet budskap.
– Jeg vil gjøre alt jeg kan som statsminister for å holde skipet stødig de neste ukene og månedene, men jeg tror ikke det vil være riktig for meg å forsøke å være kapteinen som styrer vårt land til neste destinasjon, sa Cameron.
Han mente det ville passe med et statsministerskifte etter partilandsmøtet samme høst.
Deretter brøt kaoset løs. Problemet var at det ikke fantes noen plan. Den konservative regjeringen hadde vært skråsikker på at velgerne ville si ja til fortsatt EU-medlemskap. EU-motstanderne hadde sagt lite om hva de ville ha i stedet – bortsett fra at dette ville gå greit, ettersom EU var så avhengig av handel med Storbritannia at unionen ville tilby landet en glimrende handelsavtale.
Krakket som ikke kom
Det første som skjedde, var det som ikke skjedde. Cameron, finansminister George Osborne og sentralbanksjef Mark Carney hadde spådd at et nei-resultat ville utløse en umiddelbar økonomisk krise og resesjon. Det skjedde ikke.
Samtidig ble det fort klart at landet ikke kunne styres av en regjering på oppsigelse i månedsvis. Tre uker etter avstemningen ble den forholdsvis moderate Theresa May valgt til konservativ partileder og statsminister. Hennes oppgave var å gi Storbritannia en ny avtale med EU, med økonomisk handlingsrom, men uten bindingene og regelflommen fra Brussel.
Det var langt lettere sagt enn gjort, ettersom det ikke fantes noe fasitsvar på hva britene egentlig ønsket seg. En avtale etter mønster av den norske EØS-ordningen ble raskt lagt bort. Det ville innebære å akseptere at «utenlandske lovgivere» bestemte over Storbritannia, uten at landet fikk medinnflytelse. Medlemskap i Efta, som Storbritannia hadde tatt initiativ til å opprette i 1960, ble også forkastet. Å forbli i EUs indre marked eller tollunion var uaktuelt.
Så dukket nye floker opp, ikke minst forholdet til EU-landet Irland. Etter den blodige konflikten i den britiske provinsen Nord-Irland hadde partene i 1998 inngått Langfredagsavtalen. Et av de sentrale punktene var at grensen mellom Nord-Irland og republikken Irland skulle være «usynlig». Men etter brexit ville denne grensen også bli EUs yttergrense. Å la den stå åpen uten kontrollmekanismer var uaktuelt for Europakommisjonen.
Myk eller hard?
Hva britene skulle gi for å skjerme næringslivet, utløste bitter strid i regjeringspartiet. På den ene siden sto dem som ønsket en «myk» brexit. På den andre sto dem som ville ha et klart brudd, selv om handelsvilkårene kunne bli dårligere, så lenge britene fikk full kontroll og kunne lage egne regler.
Få var fornøyd med forslagene som etter hvert kom på bordet. May gjorde tre forsøk på tre år på å få en avtale godkjent. Alle gangene ble hun stemt ned i det britiske parlamentet. Til slutt ga hun opp og overlot makten til partikollega og EU-motstander Boris Johnson i juli 2019.
Han hadde fremholdt at det ville være «verdens enkleste ting» å få fremforhandlet en storartet handelsavtale. Logikken var at tysk bilindustri var helt avhengig av å selge til det britiske markedet. Industrien ville presse regjeringen til forbundskansler Angela Merkel, som igjen ville presse EU.
Det ble vanskeligere enn Johnson hadde trodd. Brexit utløste også en prosess i EU, der frykten for at britene ville bli fulgt av andre land, ga en klar reaksjon: Land utenfor unionen skulle ikke få særbehandling. Det kunne ikke tillates at noen «plukket kirsebær» av EU-goder. Forpliktelser og markedsadgang hang sammen.
Etter halvannet år landet Johnson en avtale som helte mot den «harde» varianten. 31. januar 2020, klokken 23.00 britisk tid, forlot Storbritannia EU.
Det var feststemning utenfor Parlamentet, men jubelen stilnet raskt.
Dagen derpå
Ti år etter at britene stemte for brexit, er status:
Prisen: Ulike analytikere har gitt forskjellige anslag på hva brexit har kostet britene. De fleste analyser lander på at den britiske økonomien i dag er rundt seks prosent mindre enn den ville vært med fortsatt EU-medlemskap, selv om anslagene varierer både oppover og nedover. Brexit-tilhengere mener dette er misvisende, og peker på at veksten i Storbritannia har vært høyere enn i Tyskland og Canada og på nivå med Frankrike. Covid-pandemien, Russlands fullskala-invasjon av Ukraina og den siste USA-Iran-krigen gjør det også vanskelig å skille ut den rene brexit-effekten. De aller fleste fagøkonomer heller likevel i retning av at britene har betalt en høy pris.
Handel: Handelen med EU er anslått å ligge rundt 15 prosent lavere enn den ville gjort med fortsatt medlemskap. Den britiske vareeksporten til EU falt med 14 prosent mellom 2019 og 2025. Tjenesteeksporten har gått langt bedre. I 2025 lå tjenesteeksporten til EU 28 prosent over nivået fra 2019. Før brexit ble det spådd at London som finanssenter ville bli særlig hardt rammet, men effekten har vært langt mindre enn pessimistene ventet.
Migrasjon: Innvandringsmotstand og skepsis til fri flyt av arbeidskraft fra fattigere EU-land var viktige argumenter i brexit-striden. Paradoksalt nok har innvandringen i stedet skutt i været, som følge av lovendringer etter brexit. Nettoinnvandringen til Storbritannia – ankomster minus avreiser – var på 321.000 året før brexit-avstemningen. Syv år senere toppet den seg med 994.000, i hovedsak fra land utenfor EU. Siden har den falt.
Handelsavtaler: Å stå fritt til å inngå handelsavtaler med land utenfor EU var et sentralt argument for brexit. Mange avtaler er kommet på plass, men de aller fleste er rene kopier av avtalene EU allerede hadde. En håndfull avtaler er annerledes, men beregninger anslår at de vil gi en svært beskjeden økonomisk effekt.
Reguleringer: Brexit-tilhengere på høyresiden forklarer ofte den manglende suksessen med at Storbritannia ikke har utnyttet muligheten til vekstfremmende dereguleringer. På ønskelisten sto blant annet avvikling av EUs arbeidstidsdirektiv, lettelser i helse- og sikkerhetsreguleringer for næringslivet og svakere miljøkrav. Lite av dette er gjennomført, i hovedsak fordi tiltakene ville vært upopulære blant velgerne.
Totaleffekten av brexit er vanskelig å måle. Velgerne har likevel gjort seg opp en klar mening. Et solid flertall mener, ifølge ulike målinger, at brexit var en dårlig idé, og at de aldri fikk det EU-motstanderne hadde lovet. Ifølge en fersk måling fra YouGov ville 56 prosent av velgerne i dag stemme for at landet skulle bli medlem av EU på ny. Det inkluderer 22 prosent av dem som stemte for brexit i 2016.
Dagens lite populære statsminister Keir Starmer har lovet at Storbritannia skal knytte seg nærmere til EU. Hvor nært, og på hvilken måte, er ti år etter brexit-avstemningen fortsatt et politisk stridsspørsmål.





