Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
For 10 år siden, i juni 2016, stemte 52 prosent av britiske velgere for at landet skulle forlate EU. Resultatet sjokkerte både på EU-motstandere og tilhengere. Hva var det som skjedde?
Publisert: 15. juni 2026
– La meg si dette klart på Storbritannias vegne: Vi har ikke kjempet for å skyve tilbake grensene for statens oppgaver, bare for å se at en europeisk superstat gjør seg klare til å dominere fra Brussel, sa Margaret Thatcher.
Det var 20. september 1988 og den britiske statsministeren talte ved Eurocollege i Brugge, Belgia.
På 1970-tallet hadde Thatcher kjempet for britisk medlemskap i EU. Siden hadde hun varmt støttet EU-president Jacques Delors planer om å gjøre EU til et virkelig åpent marked med fri konkurranse.
I 1988 hadde imidlertid kristensosialisten Delors kommet med signaler hun overhodet ikke likte. Delors spådde at innen ti år ville 80 prosent av lovgivningen i medlemslandene bli til gjennom EU. Han hadde også insistert på at i tillegg til fri flyt av varer, tjenester og mennesker måtte unionen også ha en «sosial dimensjon», en beskyttelse mot sosial dumping.
Thatcher vendte den britiske EU-debatten opp ned. Venstresiden hadde, som i Norge, vært EU-skeptikere på 1970-tallet. Nå så særlig fagbevegelsen at unionen kunne sikre rettigheter som Thatcher hadde brukt nær et tiår på å avskaffe.
På høyresiden hadde det vært noen få EU-skeptikere, men de hadde vært langt på siden av den politiske hovedstrømmen i det konservative regjeringspartiet. Nå hadde de fått støtte fra sjefen selv.
Noen få måneder senere ble «The Bruges Group» (Brugge-gruppen) dannet i ærverdige Reform Club i London, inspirert av Thatchers tale og med det tilsynelatende uoppnåelige målet å ta Storbritannia ut av EU. Brexit-kampen var i gang.
Tåke i Kanalen
Storbritannias forhold til EU hadde aldri vært hjertelig. Landet var en øy utenfor et kontinent med stadig skiftende grenser. Britene hadde ført kriger med vekslende stormakter i Europa, men også stått utenom noen av de de store oppgjørene, som den formative Trettiårskrigen på 1600-tallet. Landet hadde utviklet en annen politisk og økonomisk kultur.
Da EU ble grunnlagt gjennom Romatraktaten i 1957, melde den britiske sjefdiplomaten tilbake til London at dette kom aldri til å bli noe av, om det ble noe av, ville hele prosjektet raskt kollapse, og at Storbritannia uansett aldri ville bli med på noe slikt.
Fire år senere søkte britenes statsminister Harold Macmillan likevel om britisk EU-medlemskap. Det økonomiske landskapet var i endring og det britiske imperiet var i ferd med å avvikles. Den europeiske økonomien og handelen vokste raskt.
Men Frankrikes president Charles de Gaulle sa «non» og blokkerte britenes søknad. Han var på sitt vis enig i at de to kulturene var for forskjellige. Først etter at de Gaulle var borte, i 1972, slapp britene inn, i noe som skulle bli et ganske komplisert samliv. I en forsinket folkeavstemning var den konservative politikeren Margaret Thatcher blant de mest entusiastiske medlemskapstilhengerne.
Som medlemmer fikk tradisjonelt markedsliberale briter snart problemer med et system som var tuftet på fransk sentralistisk administrasjonskultur. Vekslende britiske regjeringer likte de frie markedene, men hadde svært liten sans for det overordnede målet om en «stadig tettere union».
Den svarte onsdagen
Etter Thatchers snuoperasjon spisset forholdet seg til. Delors plan for å omdanne det daværende Europeiske Fellesskap til en union var ambisiøs, med grenseløs handel, fri flyt av arbeidskraft, en felles valuta og stadig mer maktoverføring fra nasjonalstatene til de europeiske institusjonene.
EU-spørsmålet begynte for alvor å splitte det konservative partiet og bidro til at Thatcher ble tvunget til å gå av i 1990.
Etterfølgeren John Major fikk det ikke enklere. 16. september 1992, den «svarte onsdagen», ble britene tvunget til å å trekke seg ut av det europeiske valutasamarbeidet, en forløper til dagens fellesvaluta. Internasjonale investorer, anført av George Soros, satset store penger på spekulasjon mot det britiske pundet. Resultatet ble krise. Tilliten til de konservative som økonomisk kompetent styringsparti var brutt og EU begynte å dominere den politiske dagsordenen.
Striden fortsatte, riktignok med lavere lydstyrke, i de 12 årene fra 1997, da Labour styrte, før det eksploderte på ny under den konservative statsministeren David Cameron som tok over i 2010.
En stadig mer høylytt minoritet i det konservative partiet forlangte utmarsj fra EU. Samtidig fikk de konservative konkurranse fra nystiftede UK Independence Party, ledet av Nigel Farage.
Tidligere hadde Cameron beskrevet UKIP-tilhengerne som en «bunch of fruitcakes and loonies and closet racists mostly». Det hjalp ikke stort og Cameron måtte bøye av.
23. januar 2013 lovet Cameron at om de konservative vant neste parlamentsvalg, skulle det holdes folkeavstemning om fortsatt britisk EU-medlemskap.
Camerons hybris
Adskillige kritikere har senere fremholdt at dette var en av de største politiske tabbene begått av en britisk statsminister etter annen verdenskrig. Det var få andre enn den mørkeblå minoriteten på høyresiden som brydde seg noe særlig om EU-striden. Cameron overvurderte også sine egne politiske evner.
Han hadde allerede lagt to heftige debatter døde gjennom folkeavstemninger: Ønsket om skotsk selvstendighet og kravet om en ny valgordning. Britene og skottene hadde sagt nei til begge deler. En EU-avstemning, mente han, ville stanse hans egne partifeller fra «banging on about Europe».
De aller fleste kommentatorer trodde at han skulle lykkes. Økonomer og næringslivsledere advarte høylytt om de økonomiske konsekvensene av et EU-nei. Sentralbanksjefen Mark Carney, dagens statsminister i Canada, advarte mot økonomisk resesjon. Cameron selv var brennsikker på seier. Heller ikke EU-motstanderne hadde stort håp om å vinne. Men det gikk annerledes.
Avstemningen i juni 2016 ga et knapt, men klart flertall for å gå ut av EU. I etterkant har valgforskere og samfunnsvitere brukt adskillig energi på å analysere hva som virkelig skjedde. Noen forklaringer går igjen.
Økonomien. Storbritannia ble hardt rammet av finanskrisen fra 2008. Camerons regjering gjennomførte en stram kutt- og sparepolitikk. Det rammet særlig områder i Nord-England som hadde opplevd nedgangstider siden Margaret Thatchers «avindustrialiseringspolitikk» på 1980-tallet. Hovedgruppen av nei-velgerne var fra tradisjonelle konservative deler av landet, men flertallet ble tippet av støtte fra tradisjonelle Labour-velgere bak den «røde muren» i Nord-England. Valget var like mye en protest mot den sittende regjeringen som et egentlig EU-valg.
Innvandring. Regjeringspartiene, både Labour og de konservative, hadde undervurdert den voksende innvandringsmotstanden i befolkningen. Utvidelsen av EU etter årtusenskiftet hadde gitt omfattende innvandring fra nye og fattige medlemsland i Øst-Europa og økt konkurransen på arbeidsmarkedet, særlig i tradisjonelt manuelle jobber.
SoMe. Brexit-avstemningen ble langt på vei vunnet på nettet. De gamle partiene førte valgkampen slik de alltid hadde gjort. Nei-kampanjen, ledet av Dominic Cummings, brukte nær alle sine ressurser på sosiale medier og var i praksis pionerer i en strategi som et tiår senere dominerer politiske kamper.
Lunken motstander. Opposisjonspartiet Labour var formelt for å forbli EU-medlemmer, men hadde valgt den venstreradikale Jeremy Corbyn som leder. Han hadde kjempet mot EU på 1970-tallet og gjorde lite for å legge partiets tyngde inn i kampen.
Populismens gjennombrudd. EU-motstanderne klarte med hell å fremstille oppgjøret som en kamp mellom folket og «elitene». Tilhengerne tråkket på sin side feil, gang på gang. USAs liberale president Barack Obama kom til landet og fortalte at britene ville komme «bakerst i køen» for en handelsavtale om de sa nei til EU. Men briter liker, som andre folk, dårlig at utenlandske politikere blander seg inn i deres oppgjør.
Britiske fiskere sendte båter opp Themsen i protest mot EU, og ble møtt av en båt der kjendiser anført av artisten Bob Geldof brukte ropert mot aksjonistene. Det fremsto som en aksjon der systemets forsvarere skjelte ut mennesker som de hverken forsto eller respekterte.
Brexit-avstemningen var det virkelige gjennombruddet for høyrepopulismen – og et forvarsel om Donald Trumps valgseier senere samme år. Resultatet ble imidlertid noe ganske annet enn det EU-motstanderne hadde lovet.
Relatert
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Bryr Trump seg om mellomvalget?
EU-debatt i skumring
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
