Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Er tollvern det eneste som kan redde og fremme norsk jordbruk? Det virker slik ifølge Sigrun Pettersborg og Hildegunn Gjengedal i Norges Bondelag.
Publisert: 22. juni 2026
I Nationen 11. juni argumenterer de mot vårt spørsmål samme sted 19. mai om hvorvidt et norsk EU-medlemskap kan styrke norsk jordbrukspolitikk.
Vi er ikke uenige med Norges Bondelag i at importvernet står sentralt i dagens norske jordbrukspolitikk. Eller, som vi også skriver i vårt Civita-notat, at jordbrukspolitikken bør skilles fra annen næringspolitikk fordi mat er basisbehov, produksjonen er stedbunden og viktig for utformingen av kulturlandskap og bosetting etc. etc.
Vårt poeng er at nettopp fordi jordbruk er en så spesiell næring er det kanskje noe å hente og lære fra hvordan jordbruk foregår i andre land. Ikke minst i EU, som Norge er tett knyttet til og fullstendig avhengig av gjennom EØS-avtalen og rundt hundre andre avtaler vi har med EU.
Pettersborg og Gjengedal mener bøndene i EU kan se langt etter en «jamstilling mellom bøndene og andre inntektsgrupper i 2027». Men det mener Mari Austvoll Gjengedal, leder i Hordaland Bonde- og Småbrukarlag, at også norske bønder kan: «Tallene som viser at bønder nå skal tjene omtrent det samme som andre yrkesgrupper, er reinspikka tull, løgn og bedrag» (Nationen 3. juni 2026).
Vi vil nok ikke bruke like harde ord om det tallgrunnlaget norske jordbruksinteressenter ofte trekker frem om EUs målsetninger og støtteordninger i jordbrukspolitikken. Men det fulle bildet gir de definitivt ikke.
Det er ikke slik at EUs felles landbrukspolitikk CAP, eller de nasjonale og regionale støtteordningene de enkelte landene har innenfor og i tillegg til denne, er vesensforskjellige fra de virkemidlene vi har i Norge.
Bøndene i EU nyter også godt av «innberegnet kompensasjon for økte kostnader og muligheter for en jamstilling» med andre inntektsgrupper. I EU arbeides det kontinuerlig for å oppnå dette gjennom direkte inntektsstøtte, markedsregulerende tiltak og felles utviklingsmidler i samspill med nasjonalstatlige og regionale programmer.
Det siste året vi har sammenlignbare tall for er 2024. Da utgjorde en gjennomsnittlig jordbruksinntekt per årsverk i Norge i overkant av 80 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for alle arbeidstakere, mens tallet var i overkant av 60 prosent i gjennomsnitt i EU.
Men i begge tilfellene var det store variasjoner mellom sektorer og størrelsen på brukene, og ikke minst hvor i landet de ligger med hensyn til jordsmonn, vekstvilkår og lignende. I syv av EUs 27 medlemsstater ligger den gjennomsnittlige inntekten for bøndene faktisk høyere enn den generelle gjennomsnittslønnen.
Vekstvilkårene i disse landene er etter vår mening ikke sammenlignbare med norske gårdsbruks vilkår. Men det er de i Sverige, som i denne undersøkelsen kommer ut på høyde med Norge.
I EU og EUs medlemsland, som i Norge, er det et mål at inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper skal reduseres, slik at de som ønsker det – ikke minst yngre mennesker – vil bli bønder og kunne leve rimelig godt av dette på heltid eller deltid i årene som kommer.
I inneværende langtidsplan for EUs felles landbrukspolitikk heter det at denne skal «sikre en bærekraftig fremtid for europeiske gårdbrukere, gi mer målrettet støtte til mindre bedrifter og gi EU-landene mer fleksibilitet i arbeidet med å tilpasse støtteordningene til lokale forhold».
En slik tilpasning vil naturligvis også en norsk jordbrukspolitikk kunne bygge på i EU. For, som en gruppe italienske forskere har vist, er det store variasjoner i hvordan de enkelte medlemslandene i EU har tilpasset virkemidlene i den felles landbrukspolitikken CAP, og samkjørt disse til nasjonale støtteordninger og regionale utviklingsprogrammer.
Dette tror vi også ville være mulig i Norge uten dagens importvern, og at et norsk EU-medlemskap derfor ikke trenger å stå i veien for en fremtidsrettet norsk jordbrukspolitikk.
Teksten er publisert i Nationen 19.6.2026.





