Tid for ny EU-debatt!
DOBBELTBREV nr. 100
Norge søkte medlemskap i De europeiske fellesskap (EF) i 1962, i 1972 og i 1993. Men ingen tiltredelse til EU skjedde. De neste 30 år har tilhørt EØS. Ikke noe tyder på at enda en generasjon vil passere – til 2050-årene! – før en ny debatt om EU-medlemskap kommer opp.
Publisert: 10. mars 2026
Innledning
Kjell Magne Bondevik (statsminister 1997-2000 og 2001-05) har fortalt at hans svenske kollega, Göran Persson (statsminister 1996-2006), flere ganger spurte ham om: ‘Når blir Norge medlem av EU?’ Bondevik sier han svarte, halvt i spøk, halvt i alvor: ‘Kanskje når Sverige blir medlem av NATO!’ Han visste at dét ikke var aktuelt. Men Sverige ble NATO-medlem i 2024. Folkeavstemningene i 19721Se BREV nr. 23 om folkeavstemningen i 1972. og 19942Se BREV nr. 47 om folkeavstemningen i 1994. ga ubehagelige erfaringer for mange politikere og velgere, med sterk polarisering – også i nære forhold. Dette har ført til at de fleste politikere ikke har ønsket å reise debatten på ny. EØS-avtalen, som ble vedtatt med tre firedels flertall i Stortinget i 1992, er sett som et ‘nasjonalt kompromiss’ mellom motstandere og tilhengere av norsk EU-medlemskap.
EØS-avtalen ble utredet i 2012 og 2024. Den første utredning (NOU 2012:2) analyserte Norges forhold til EU, men ikke alternative modeller. I utredningens avsnitt om hovedbudskap og oversikt ble det vist til at de fleste europeiske land har vært gjennom en dyp integrasjonsprosess, som i ulik grad berørte de fleste samfunnsområder. Dette har ført til en sterk sammenveving av økonomiene, felles infrastrukturer, et omfattende felles rettssystem som har gjort det enklere å arbeide, reise, handle og studere over landegrensene. Om EØS ble det blant annet uttalt at
«[r]ealiteten er at Norge deltar i disse prosessene, på sin egen spesielle måte, og har i tjue år fulgt prosessene i EU, ett skritt eller to bak, og av og til ett til siden. Det vil Norge med all sannsynlighet fortsette å gjøre i årene som kommer, enten prosessene går mot fortsatt økt integrasjon eller i andre retninger.» (NOUen side 21).
I neste utredning (NOU 2024:7) skulle utvalget beskrive og analysere utviklingen siden den forrige. Erfaringene ble gjennomgått på mange konkrete politikkområder, samt når det gjelder overordnede spørsmål som demokrati, handlingsrom og EØS-avtalens rammeverk. I NOUen het det blant annet:
«Tross store endringer i våre omgivelser det siste tiåret, har hovedlinjene i den norske samfunnsdebatten om Norge og EU vært mer uforandret. EØS-avtalen har på et vis fungert som en lynavleder for de store og til dels opprivende EU-debattene som kanskje ellers ville ha trengt seg sterkere fram. Selv om det er skepsis mot EØS både blant engasjerte tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap, har avtalen gjennom tretti år hatt solid støtte blant majoriteten av de folkevalgte, så vel som blant folk flest.» (side 12).
Utvalget vurderte Storbritannias, Sveits’ og Canadas avtaler med EU, men kom til at «… EØS [gir] et bredere, dypere og mer forutsigbart samarbeid, som samlet sett ivaretar flere interesser og behov …» (side 25) for de tre EFTA-stater.3Se BREV nr. 22 om alternativene til EØS. En vurdering av et norsk EU-medlemskap, som åpenbart er et alternativ til EØS, var imidlertid ikke en del av mandatet.
Verden i endring
USA støttet vest-europeisk samarbeid etter 1945, herunder med Marshall-hjelp (1948-52).4Se BREV nr. 69 om Marshall-hjelpen. Et europeisk forsvarssamarbeid ble innledet, men fortrengt av NATO (1949). Frankrike og Tyskland fant sammen, med tilslutning fra Benelux-landene og Italia, i Det europeiske kull- og stålfellesskap (1952). Det ble EUs opprinnelse. Kald krig delte da verden i to, med alliansefrie stater i en tredje gruppe, men ble avviklet ved Sovjetunionens fall i 1991. I hele perioden garanterte USA og NATO de vest-europeiske lands sikkerhet mot den politiske hovedfiende, Sovjetunionen.
I dag er Kinas sterke økonomiske vekst og politiske ambisjoner internasjonalt en økende trussel mot demokrati og frihet. Kina kan etter hvert tenkes å utfordre USA om det økonomiske og politiske verdenshegemoni. Kina har fire ganger større befolkning enn USA og de politiske ledere et langt tidsperspektiv.
Særlig Russlands fulle angrepskrig fra 2022 mot Ukraina viser en revisjonistisk politikk for å re-etablere sovjetimperiets politiske innflytelse i Europa. Krigen i Ukraina har blitt en utmattelseskrig, men Russlands økonomi er på størrelse med Italias økonomi. Hovedproblemet er at Russland har atomvåpen, og truer med å bruke dem. I motsetning til i Russland, er de politiske myndigheter i vestlige land avhengige av at velgerne forstår farene og godtar de omfordelinger av ressurser som støtte til Ukraina krever. Likevel er for mange europeere russisk aggresjon neppe det største sjokk, men America First-politikken selv! Den håner EU som svakt og ubesluttsomt.5Se BREV nr. 62 om den amerikanske presidentens syn på EU. USA benytter trusler og toll, og i noen tilfelle militær makt, for å gjennomføre politikkens mål. Målene fastsettes, og revideres, av USAs 47de president i høyt tempo med uforutsigbare, vilkårlige og direkte destruktive virkninger. Politiske og økonomiske skadevirkninger, antakelig mest for USA selv, får ingen oppmerksomhet i politikkens ledelse. Skadevirkningene må antakelig vise seg i praksis for amerikanske velgere før modifikasjoner i politikken blir påregnelig.
America First-politikken ryster verdensordenen både for USAs venner og fiender. Den fører verden tilbake til 1800-tallets stormaktspolitikk. Man kan øyne et nytt herredømme fra USA på det amerikanske kontinent, men ellers i konflikt med Kina – med Russland som partner. Et Europa samlet i EU kan bli forsvareren av rettsstat, demokrati og frihet, sammen med en del andre likesinnede stater, som for eksempel Canada.
EU i endring
Fra et kull- og stålfellesskap med frihandel og tollunion, har EU utviklet et stadig bredere og dypere markedssamarbeid. Antallet medlemsstater har økt fra seks (1952) til 27 i dag. Fremgangen har gått i rykk og napp. Storbritannia trakk seg ut (2020), men demper nå skadevirkningene ved EU-tilpasninger. Etter 25 år deler 21 EU-stater en felles valuta. Et justissamarbeid er utviklet, blant annet med fri grensepassering innad i Schengen-området, en europeisk arrestordre, samarbeid i asyl- og flyktningpolitikken. Mye gjenstår likevel for en holdbar politikk. Dette gjelder enda mer for den utenrikspolitiske samling, som er mangelfull. Med økonomiske sanksjoner kan noe være oppnådd. Nå er et sikkerhetspolitisk samarbeid en nødvendighet. EUs utvikling forblir en prosess, hvor fremgangen er tydeligst i de lange linjer. For EU er det nødvendig å styrke vekst ved sterkere samordning i økonomisk politikk, herunder en konkurransepolitikk som gjør europeiske fusjoner lettere i mange sektorer. EU må bidra til alternativer som kan bli en motvekt til USAs dominans innen teknologi. Markedsarbeidet må forseres på flere områder, som for eksempel på energimarkedet og i finans- og kapitalmarkedet. Europeisk romfart og helseberedskap må forsterkes. For å møte America First-politikken er det videre nødvendig for EU å bruke den felles handelspolitikk, særlig ved nye handelsavtaler og ved å styrke de eksisterende avtaler. Det vil også bli nødvendig å bruke handelspolitiske beskyttelsestiltak.6Se BREV nr. 76 om muligheten for EU-tiltak, og BREV nr. 87 om beskyttelsesbehovet. – For å ha nevnt noe.
America First-politikken påvirker mest alvorlig europeiske staters sikkerhetspolitikk. En mulig utvikling kan være at europeiske NATO-stater sikrer et konvensjonelt forsvar i Europa, mens USA viderefører sin avskrekkingsgaranti i siste instans. Mange spørsmål dukker opp. For eksempel om nødvendige budsjettendringer kan gjennomføres effektivt; om europeisk forsvarsindustri kan samarbeide godt nok til å oppnå de nødvendige resultater; om hvilken rolle EU som sådan kan spille i forsvarssammenheng? Det er også et spørsmål om franske og britiske atomvåpen på lang sikt kan bli viktige for å sikre Europas verdigrunnlag?
Flere europeiske land er kandidater til EU-medlemskap. Utvidelsen i 2004 med sentral- og øst-europeiske stater var nødvendig og viktig. Men erfaringer har tilsagt varsomhet når det gjelder statene på Vest-Balkan. Når nye medlemsstater har tiltrådt EU, og senere endrer politikk, kan vanskeligheter oppstå. Slike endringer kan utfordre EUs felles verdigrunnlag, og sogar selve forståelsen av EUs idé. Samtidig ønsker Ukraina raskt medlemskap. Et fullverdig medlemskap kan trolig bare skje på lang sikt, men mellomløsninger kan nok tenkes underveis. En måte EU kan møte utfordringene på, kan være ved variert integrasjon (‘Europa i ulike hastigheter’ – hvor EØS kan ha en plass). Aksept av en viss mobilitet mellom integrasjonsnivåer kan kanskje være en del av en fremtidig modell. Dette er ikke helt fjernt fra hvordan EUs integrasjon virker i dag.
Norge i endring
Norge sto i 1945 overfor gjenoppbygging etter verdenskrigens utarming, og mottok Marshall-hjelp fra USA. Norge valgte side i den kalde krig ved NATO-medlemskapet (1949). Arbeiderpartiet dominerte nasjonal politikk, og la vekten på utbygging av industri, infrastruktur og en aktiv næringspolitikk. Funn av olje og gass på norsk kontinentalsokkel i 1960- og 70-årene endret norsk økonomi: rask økonomisk vekst, stor eksport og økte statsinntekter. Dette la etter hvert grunnlag for økt velstand og bedre sosiale ordninger.
Svingninger i olje- og gasspriser gjorde økonomien mer konjunkturutsatt, men norsk økonomi har også blitt mer diversifisert og integrert internasjonalt, særlig i Europa. Tjenesteyting og digitalisering spiller en større rolle. Alt dette gjør en omfattende og trygg markedstilknytning mer nødvendig enn før. Petroleum vil fortsatt være viktig i norsk økonomi, men politisk og økonomisk press for ‘grønn omstilling’ er sterkt. Denne omstilling krever samarbeid om felles forståelse og kunnskaper og god bruk av markedet. Norge er en kapitalsterk stat relativt til folketallet, og Oljefondet er en vesentlig buffer for de offentlige finanser.
America First-politikken påvirker direkte Norge mindre økonomisk enn sikkerhetspolitisk. At NATOs sikkerhetsgaranti fra 1949 ikke er som før, gjør at alle europeiske NATO-stater står overfor en forsvarspolitisk fellesoppgave. For Norge og nordiske land gjelder dessuten at de arktiske områder øker i internasjonal betydning – slik USAs interesse for Grønland viser.
EØS i endring
Rettslikhet i EUs indre marked måtte sikres når EFTA-statene som tredjeland ble gitt markedsadgang. Sikringen skjer ved at relevant EU-rett overtas av EFTA-statene som EØS-rett. Å overta EU-lovgivning, uten å ha medbestemmelsesrett i EUs lovgivningsprosess, er imidlertid en svekkelse av norsk demokrati. Konstruksjonen er likevel nødvendig, ut fra hensynet til EUs egen markedsautonomi. Men resultatet kan sammenlignes med et ‘skyggespill’.7Se BREV nr. 72 om svakheter ved EØS-avtalen. Svekkelsen er prinsipiell, men tiltar i styrke ved EUs utvikling, som stadig mer griper inn i norske samfunnsforhold. Norges avtaler med EU utenfor EØS gir heller ikke medbestemmelse og har ikke særegne institusjoner, som i EØS. Situasjonen kan ikke oppveies av økt tilstedeværelse i Brussel for norske myndigheter, organisasjoner og foretak.
Fra 1995 ble EFTA-siden svekket ved at tre nøytrale EFTA-stater ble EU-medlemmer. EU fikk etter hvert dessuten flere nye medlemsstater. Forholdsmessigheten mellom de to sider har endret seg fra rundt 1 til 10 i 1992 til rundt 1 til 90 i dag.8Se BREV nr. 89 om norsk formell innflytelse i EØS. EU-statene godtok tross dette å videreføre EØS med Norge som dominerende part på EFTA-siden.
EØS-avtalen er revidert når dette har vært nødvendig, for eksempel formelle endringer ved nye EU-medlemmer. Men EU-statene har styrket og utviklet nye saksområder og samarbeidsformer. Dette fører til at integrasjonen mellom EU-statene forsterkes, noe som er hensikten. EUs traktatgrunnlag er endret fire ganger siden 1992, uten at dette har ført til materielle endringer i EØS-avtalens hoveddel. Enkelte traktatendringer i EU kan være relevante for EØS-avtalen, men er altså ikke gjenspeilet der. For eksempel er unionsborgerskapet ikke del av EØS-avtalen. Det omfatter likevel den frie bevegelighet for personer, som er blant de fire friheter i EØS.
Interessen for å oppdatere EØS har imidlertid vært begrenset. Dette utfordrer EØS-avtalen, av noen betegnet som ‘the widening gap’. EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen har i denne situasjon søkt å løse sine oppgaver ved å bidra til en høy grad av rettslikhet i EØS, i samsvar med EØS-avtalen.
EØS har virket tilfredsstillende i praksis. Avtalepartene har funnet pragmatiske løsninger når komplikasjoner har oppstått. EUs utvikling gjør dette stadig mer krevende.
Sluttord
Noen typiske trekk ved Norge i dag er at Norges oljeformue gradvis er omplassert fra norsk kontinentalsokkel til finansmarkeder i utlandet; at en konkurransedyktig oppdrettsnæring bidrar til større eksportinntekter enn villfisk; at EØS-avtalen ikke lenger sikrer norske industriinteresser mot handelstiltak fra EU, slik mange trodde;9Se BREV nr. 76, og BREV nr. 87 om EUs beskyttelsestoll. at EØS-avtalen vil bli påvirket av et mulig islandsk EU-medlemskap;10Se blant annet BREV nr. 74 om Island, EU og EØS. at viktige politiske skillelinjer i dag, som klima, energi og innvandring, ikke kan løses tilfredsstillende av nasjonalstatene uten samarbeid; at sikkerhetspolitikken ikke sto sentralt i overveielsene i 1972 og 1994, slik den gjør i dag; at europeiske stater må overta NATOs konvensjonelle forsvar mot russisk aggresjon; at EU vil spille en viktig rolle i et NATO-forsvar som ikke bare omfatter tradisjonell krigføring, men også hybrid krigføring, sivilt beredskap, satellittovervåking og mer.
EØS-avtalen hadde stor tilslutning i Stortinget i 1992. Også i inneværende stortingsperiode frem til 2029, kan man regne med et klart flertall for en sterk norsk tilknytning til EU.11Se BREV nr. 81 om denne stortingsperiode. Dette flertall dannes ved partier som er for å opprettholde EØS eller for å søke EU-medlemskap, det siste eventuelt etter en folkeavstemning om dette.
EU-debatten har vært undertrykt lenge. Norske velgere under 50 år har ikke hatt mulighet til å si sin mening om et EU-medlemskap i en folkeavstemning. Riktignok er ikke folkeavstemninger en sentral del av norsk demokrati, men EU-medlemskap skiller seg ut i norsk politikk som en sak av stor betydning for demokratiet, vår rettsorden og økonomien – og nå også for sikkerhetspolitikken.
Folk i Europa må håpe på at America First-politikken reformuleres over tid. Dette kan medføre at USA vil se nytten av et tilstrekkelig forent og sterkt Europa, som en partner i en fornyet allianse. Men dette kan jo ikke tas for gitt. Sammenlignet med tidligere, skaper dette og mange av de endringer som er omtalt foran, stor usikkerhet. Men selv om mye er usikkert, virker det sikkert at endringene vil forandre Europa. Gode krefter bør sterkt håpe at disse forandringer ikke fører til et splittet Europa, men snarere til et sterkere og mer integrert EU.
Tiden har kommet for en ny vurdering av fordeler og ulemper ved et norsk EU-medlemskap i dag, sammenlignet med situasjonen i forrige århundre. Som aktiv politiker støttet Kjell Magne Bondevik EØS-avtalen i 1992. Han sier at han var 70/30 prosent EU-motstander den gang, mens han i dag er 70/30 prosent EU-tilhenger. Et slikt skifte er etter forholdene fullt forståelig og en sammensatt vurdering helt realistisk. Og i en usikker verden må norske velgere spørre seg: Hvor hører vi til? Dette er det nå på tide å vurdere og debattere.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
