En kur for EUs globale handlingslammelse
Norges forhold til EU surnet da Europakommisjonen tok kontroll. Nå foreslås en lignende ordning som modell for EUs utenrikspolitikk.
Publisert: 26. juni 2026
Utenrikspolitikk har aldri vært EUs styrke. Beslutninger må være enstemmige og medlemslandene har hatt liten lyst til å gi fra seg nasjonal selvråderett. I dagens skjerpede internasjonale klima med rivalisering mellom regionale blokker, er dette i ferd med å bli en kritisk svakhet for unionen. EUs ferske måte å håndtere forholdet til nære land utenfor unionen, som Norge og Sveits, kan bli en modell.
I 2007 vedtok EU-landene Lisboa-traktaten, unionens nye grunnlov. Da den trådte i kraft to år senere, fikk unionen for første gang et eget «utenriksdepartement», European External Action Service (EEAS). Med lokaler rett ved siden av Europakommisjonens hovedkvarter i Brussel og en stab som etter hvert teller 5000 byråkrater og diplomater, så enkelte for seg et nytt kraftsentrum i EU. Europa hadde endelig «fått et telefonnummer», slik USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger en gang formulerte det. Men det gikk ikke slik.
Sveitsisk pine
Da EEAS ble opprettet i 2009, fikk det også ansvar for forholdet til Sveits, EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein samt Europas mikrostater, som Monaco og Andorra. For Norges del fungerte dette rimelig greit. Det var klager over at EØS-landene somlet med å innføre EU-lov, men det bleknet mot det traumatiske forholdet til Sveits.
EU-byråkratene mislikte det kronglete avtaleverket: 120 separate avtaler unionen hadde inngått med Sveits etter at landet hoppet av EØS-forhandlingene på 1990-tallet. Det krevde stadige reforhandlinger, var tungrodd og arbeidskrevende. Avtaleverket ble beskrevet som en «arbeidsulykke». EU ba om forenkling og opprydding, helst noe som lignet på den dynamiske ordningen i EØS, der nye EU-lover for det indre markedet løpende også skal innføres i EØS-landene.
Men sveitserne skrubbet. Forhandlingene sto i stampe. I januar 2022 ble ansvaret for det bilaterale forholdet flyttet fra EEAS og inn i EUs maktsenter, Europakommisjonens generalsekretariat. Norge fulgte med på lasset, inn i «Enhet F.3: EØS, Sveits, Andorra, Monaco og San Marino», underlagt «Direktorat F – vesteuropeiske partnere».
Under sterkere politisk ledelse strammet EU-ledelsen tommeskruene på Sveits ved å nekte å fornye løpende avtaler. Det fungerte. I desember 2024 ble partene enige om en ny avtalepakke. Den ble endelig undertegnet i mars i år.
Ifølge den nye pakken vil ny EU-lov bli mer automatisk innført i Sveits enn det skjer i Norge gjennom EØS-avtalen. Eventuelle tvister skal løses ved voldgift, men man forplikter seg til å følge EU-domstolens tolkning av regelverket. Avtalen krever riktignok at den godkjennes i en sveitsisk folkeavstemning, sannsynligvis neste år. Landets største parti, det nasjonalkonservative Sveitsiske folkeparti, stritter stadig imot.
Europakommisjonens direkte kontroll har bidratt til et surere forhold mellom Norge og EU. Norske diplomater opplever mer politisk styring og at EU nå ser bredere på forholdet. Fordeler skal knyttes direkte til hvor tett man forplikter seg. Misnøyen med Støre-regjeringens trenering av å innføre flere energidirektiver har ført til gjentatte advarsler om at dette har en pris – for eksempel at det vil bli vanskeligere å bli med i nye samarbeidsområder utenfor EØS-avtalen, der Norge gjerne vil være med, som helse, forsvar og teknologisamarbeid.
Uten muskler
EEAS ble på sin side aldri noe virkelig «utenriksdepartement». De store medlemslandene var lite villige til å gi fra seg den utenrikspolitiske handlefriheten. Europakommisjonen styrte budsjettene. Det europeiske råd, med medlemslandenes regjeringsrepresentanter, la politiske føringer.
Dette gikk likevel relativt greit i et roligere internasjonalt klima. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, Trumps tolltrusler, Kinas økende markedsmakt og krigene i Midtøsten er ulempene ved mangelen på en felles utenrikspolitikk blitt åpenbare.
Ursula von der Leyen, president i Europakommisjonen siden 2019, har fremstått som EUs sterkeste leder siden Jacques Delors på 1980- og 1990-tallet. Hun har stått sentralt i viktige beslutninger, som EUs nye ansvar for helsepolitikk etter pandemien, en ny og skjerpet asylpolitikk, sanksjoner mot Russland og et sterkere sikkerhetspolitisk samarbeid.
Det har skapt gnisninger med den nåværende høyrepresentanten for EUs utenrikspolitikk, Estlands tidligere statsminister Kaja Kallas, fordi von der Leyen har tatt initiativer på områder som formelt ligger under EEAS. Medlemsland har også reagert på von der Leyens styringsstil, der mange beslutninger blir tatt i en tett krets av nære, og mange tyske, rådgivere.
Global skvis
Samtidig er det bred bekymring for at krig i Europa, utfordringene fra USA og Kina og svekkelsen av internasjonale reguleringsorganer vil ramme Europa hardt hvis man ikke klarer å opptre samlet.
Tidlig i juni ble det lekket et notat fra fransk utenrikstjeneste der det blir fremholdt at EU har vært for langsom til å reagere på internasjonale kriser som Gaza-krigen. Franskmennene forklarer problemet med splittelse både mellom EUs ulike institusjoner og mellom unionens 27 medlemsland.
Tre forslag til løsning ble lagt frem:
• Å styrke EEAS og rollen til høyrepresentanten ved å utvide ansvaret til å gjelde konkurransepolitikk og økonomisk utvikling.
• Å samordne utenrikspolitikken mer direkte mellom medlemslandenes regjeringer gjennom Det europeiske råd.
• Å avvikle EEAS i sin nåværende form og legge EUs utenrikspolitikk direkte under Europakommisjonen.
I praksis vil det siste forslaget bety at den modellen EU har valgt for å styre forholdet til Norge, blir modellen for hvordan EU i fremtiden vil styre utenrikspolitikken.
Kaja Kallas har svart at hun er åpen for en ny debatt, men har liten lyst til å avskaffe sin egen jobb.
– Det er viktig å ta utgangspunkt i at rollene og ansvaret for EU-institusjonene er klart definert av traktatene. Dette rammeverket forblir uendret, fremholder hun.
Erfaringen i EU er at det å endre traktatene som styrer unionen, er en treg prosess.
EU er dermed der unionen ofte har vært. Status quo er svært lite å trakte etter, men forandring fremstår som nær umulig.
Men samtidig: EUs gudfar, den franske diplomaten Jean Monnet, skrev i sine memoarer at «Europa vil bli formet av kriser og av summen av løsningene man finner på disse krisene».
Nå står krisene i kø.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
