Siden 1994 har det vært en slags unntakstilstand i norsk politikk.
De to opprinnelige ja-partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, har unnlatt å snakke om EU-medlemskap i 30 år. Det har de gjort for å kunne danne regjering med partier som er mot norsk EU-medlemskap. At de har kunnet gjøre det, skyldes at EØS-avtalen lenge har fungert godt.
Høyre har samarbeidet med eller vært avhengig av KrF, Venstre og Fremskrittspartiet. KrF har hele tiden vært mot EU-medlemskap, mens Venstre og FrP har beveget seg. Venstre har blitt et ja-parti, mens FrP har blitt et mye tydeligere nei-parti.
Arbeiderpartiet har samarbeidet med eller vært avhengig av Senterpartiet, SV, Rødt og MDG. Både Sp, SV og Rødt er fortsatt nei-partier, mens MDG har blitt et ja-parti.
En stor forskjell på Høyres og Arbeiderpartiets situasjon er at Arbeiderpartiet, i motsetning til Høyre, også er avhengig av partier som er motstandere av EØS-avtalen. Alle de fire borgerlige partiene er tilhengere av EØS-avtalen, mens både Senterpartiet, SV og Rødt er motstandere av avtalen.
Graden av entusiasme varierer riktig nok også noe på borgerlig side, der både KrF og FrP er mer nølende til å følge opp avtalen enn Høyre og Venstre er. FrP tror også at EØS-avtalen kan reforhandles.
Også på den andre siden er entusiasmen dempet: Det er påfallende mange i både Senterpartiet og SV som nå er tilhengere av EØS-avtalen.
For de som er opptatt av EU, enten de er for eller mot norsk medlemskap, er det også noe annet å merke seg på borgerlig side: Hvis FrP blir størst, er det et nei-parti og litt nølende EØS-parti som er i førersetet. Hvis Høyre blir størst, er det et ja-parti som er i førersetet.
Men alt i alt er den borgerlige blokken klart mer EU-vennlig enn den rødgrønne blokken.
Og nå er situasjonen, som har vært ganske stabil i 30 år, plutselig i sterk endring.
Et av de spørsmålene som kan stilles, er om det kan oppstå et «NATO-øyeblikk» i Norge, der oppslutningen om EU-medlemskap plutselig vokser kraftig.
Dagens meningsmålinger, publisert i Altinget/ABC-nyheter og Nettavisen, kan tyde på at det kan skje.
Noen hevder at folk bare er påvirket av «skremsel og frykt», som om «skremsel» og «frykt» er det samme. Men det er det ikke.
«Skremsel» gir assosiasjoner til at noen skremmer noen unødig, mens «frykt» kan være helt reelt. Og det er grunn til frykt og uro nå: Det transatlantiske samarbeidet – ja, hele den liberale verdensordenen – er i sterk endring, og fremtiden er svært uforutsigbar. EØS-tilknytningen er i ferd med å bli stadig mer utilstrekkelig. At man da søker til en trygg havn, er både naturlig og rasjonelt. Flere vil søke kunnskap om det som, ifølge det bredt sammensatte Eldring-utvalget, er det eneste realistiske alternativet til EØS-avtalen, nemlig et fullt medlemskap i EU.
Et annet spørsmål er om de to opprinnelige ja-partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, før valget i høst vil ta et tydeligere initiativ til at Norge skal bli EU-medlem.
Foreløpig er det lite som tyder på det.
Det er, ifølge meningsmålingene, fortsatt nei-flertall i befolkningen, og både Høyres og Arbeiderpartiets velgere er delt. En opprivende og splittende debatt frister ikke de to partiene som har bitre erfaringer med dette fra før.
Motsatt kan man si at politisk lederskap ikke bare handler om å tjene folket eller å dilte etter meningsmålinger. Det handler også om å lede folket og stå opp for det som partiene mener er i nasjonens interesse, selv om de risikerer å tape på det.
Men mot dette igjen kan det anføres at det å gå ned med flagget til topps ikke må bli så viktig at hele saken forskusles.
Alt i alt står nok de to partiene overfor et dilemma. De skal ha landsmøter i mars og april, og det blir spennende å følge med på debatten og stemningen blant delegatene.
Ett spennende punkt er om de to partiene vil ønske å endre forslaget til partiprogram når det gjelder EU. I forslagene til partiprogrammer er partiet Høyre klart mer positivt enn Arbeiderpartiet er, men også Høyre-forslaget bærer preg av å være skrevet for en tid tilbake.
Her er forslagene:
Arbeiderpartiet:
«Arbeiderpartiet er tilhenger av et sterkt politisk samarbeid i Europa. Ved to tidligere folkeavstemninger har vi derfor anbefalt å si ja til norsk medlemskap. Samtidig er det rom for ulike syn i EU-spørsmålet. Dersom et medlemskapsspørsmål skulle bli aktuelt, skal det være gjenstand for ny landsmøtebehandling i Arbeiderpartiet.»
Handlingspunkter:
«- ivareta og beskytte norske interesser gjennom vårt forhold til EU og EØS-avtalen ved å koordinere oss bedre, bruke handlingsrommet og intensivere innsatsen mot Europa
– Norge og EU har gjennom mange år samarbeidet tett om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samarbeidet med EU utfyller NATO-samarbeidet, vårt forsvars og sikkerhetspolitiske ankerfeste.»
«Dagens vente-og-se-politikk må erstattes av en effektiv europapolitikk hvor vi får større gjennomslag for norske interesser. Høyre mener norsk velferd, sikkerhet og konkurransekraft blir bedre om Norge blir fullverdig medlem av EU.»
Handlingspunkter:
«- arbeide for norsk EU-medlemskap, føre en effektiv europapolitikk og forsvare EØS-avtalen.
– arbeide for en mer omforent europeisk sikkerhetspolitikk, i tett samarbeid med USA, hvor Europa gjør seg mer strategisk og politisk uavhengig av land som utgjør en sikkerhetspolitisk risiko.»
På ett punkt bør likevel Høyre og Arbeiderpartiet gi velgerne en garanti:
Det kan ikke lenger komme på tale å inngå en avtale med deres respektive koalisjonspartnere om at tanken på EU-medlemskap – eller en prosess som kan lede til medlemskap – er «forbudt».
Helt siden 1994 har norske regjeringer vært utstyrt med en slags «selvmordsparagraf»: Regjeringen vil gå i oppløsning, dersom noen av koalisjonspartnerne bringer EU-medlemskap på dagsorden.
I både Sem-erklæringen (Bondevik II med H, V og KrF), Soria Moria-erklæringen (Stoltenberg II med Ap, SV og Sp), Sundvolden-plattformen (Solberg med H og FrP), Jeløya-plattformen (Solberg med H, FrP og V), Granavolden-plattformen (Solberg med H, FrP, V og KrF) og Hurdalsplattformen (Støre med Ap og Sp og senere kun Ap) er det formuleringer som i praksis setter en stopper for enhver debatt om norsk EU-medlemskap. Sjansen for at de også har hemmelige «protokoller» som regulerer skilsmissen, dersom en slik situasjon skulle oppstå, er nok også stor.
Slike «selvmordsparagrafer» bør ikke lenger kunne skrives inn i noen regjeringsplattform.
Med så mye global uro, så stor uforutsigbarhet og en så dramatisk endret sikkerhetspolitisk situasjon, må et hvilket som helst parti stå fritt til å sette spørsmålet om EU-medlemskap på dagsordenen.
Man kan hevde at det ikke spiller noen rolle: Uansett hva som står i en plattform, så vil en slik situasjon kunne føre til at en regjering sprekker, og at hele den politiske situasjonen i Norge blir «ommøblert».
Men det har, tross alt, stor symbolsk betydning at de to opprinnelige ja-partiene slutter med å innordne seg partier som mener noe helt annet enn de mener selv.
Mer fra bloggen
Problematisk om lederskap og makt
Venstresiden er parkert. Høyresiden er dypt splittet.
Nasjonalisme på fremmarsj
