EUs valutakursordning ERM2
BREV nr. 112
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Publisert: 23. juni 2026
Valutakurser i 1950- og 60-årene var for de fleste vestlige lands valutaer bygget på et fastkurssystem knyttet til amerikanske dollar og dens gullverdi (Bretton Woods-systemet). I det europeiske markedssamarbeid fra 1957 skulle medlemsstatene føre en økonomisk politikk som opprettholdt tilliten til egen valuta. Det ble bestemt i Traktaten om Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) at hver medlemsstat «skal betrakte sin valutakurspolitikk som et problem av felles interesse» (artikkel 107(1) EØF). Medlemsstatene måtte ved endringer av egen valutakurs (de- eller revaluering) ta hensyn til den felles interesse.
Bretton Woods-systemet brøt sammen i 1971, da dollarens gulltilknytning ble opphevd. En revidert versjon av systemet ble videreført (Smithsonian-avtalen), men opphørte i 1973. Statene i De europeiske fellesskap (EF) hadde utarbeidet en plan for en felles valuta (Werner-rapporten, 1970). Planen ble ikke gjennomført, men inneholdt en idé som ble iverksatt. Den kombinerte en felles tilknytning til dollar for EF-valutaene, med en binding EF-valutaene imellom. EF-statene ønsket en snevrere svingningsmargin mellom sine valutaer. De ville bevege seg i et snevrere bånd innenfor det videre bånd som gjaldt for bindingen til dollar. Hver EF-valuta kunne da bevege seg noe mer overfor dollar enn overfor de andre EF-valutaer (kjent som ‘slangen i tunellen’).
EF-statene opprettholdt sitt ‘slangesamarbeid’ da Smithsonian-avtalen opphørte. I 1979 la dette kurssamarbeidet grunnlag for European Monetary System (EMS). I EMS sto European Currency Unit (ECU) sentralt. Dette var ikke en valuta, men en valutakurv med fastsatte beløp for hver av valutaene. Dette ga kurven en markedsverdi. ECU ble benyttet som EUs regneenhet inntil 1999, da euro ble innført.
En ordning for stabile, men justerbare kurser mellom deltakervalutaene ble regulert i Exchange Rate Mechanism (ERM). Kurssvingninger for hver deltakervaluta skulle ligge innenfor en margin på ±2,25 prosent (eller en utvidet margin på ±6 prosent) rundt sentralkurser (pariteter) mot ECU, som deltakerstatene var enige om. Alle valutaene ble på tosidig basis knyttet til hverandre i et ‘paritetsnettverk’ basert på sentralkursene med svingningsmarginer. Endring av en sentralkurs representerte en re- eller devaluering, som krevde konsensus mellom deltakerne.
ERM ble omgjort til ERM2 da euroen ble innført. Dette var et behov, siden ikke alle EU-stater oppfyller vilkårene for å delta i Eurosonen. Nye EU-stater kan ikke straks oppfylle vilkårene. ERM2 bygger på Det europeiske råds (stats- eller regjeringssjefenes) resolusjon fra juni 1997 (Resolusjonen). Den har en rettslig forankring dels i konvergenskravet «overholdelse av den normale svingningsmargin som gjelder i valutakursordningen i Det europeiske monetære system, i minst to år uten devaluering overfor euro» (artikkel 140(1) i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte – TEUV); og dels i kravet til medlemsstatene om å se egen valutakurspolitikk som en felles interesse og «ta hensyn til erfaringene fra samarbeidet innenfor rammen av valutakursordningen» (artikkel 142 TEUV).
Euroen markerer den tredje og siste fase i gjennomføringen av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Da skjer den ugjenkallelige omveksling av den nasjonale valuta til euroen. Deltakelse i ERM2 er frivillig for de EU-stater som forblir i andre fase, men de er «expected to join the mechanism» (Resolusjonen punkt 1.6). De kan i alle tilfelle delta fra et senere tidspunkt.
For en valuta som trer inn i ERM2 fastsettes en sentralkurs overfor euro. Rundt sentralkursen kan valutakursen variere innenfor en vid margin på ±15 prosent. Snevrere marginer kan avtales, men dette er ikke avgjørende for tolkningen av valutakursstabilitet etter traktatkravet. Markedsintervensjon på ett av ytterpunktene skal i prinsippet være automatisk og ubegrenset, og kan kombineres med en nasjonal renteendring. Beslutninger om sentralkurser, endringer av dem og standard svingningsmarginer, skal treffes ved konsensus mellom ESB, finansministrene og sentralbanksjefene i Eurosonen, samt finansminister og sentralbanksjef i EU-statene som deltar i ERM2.
Resolusjonen suppleres av en avtale fra 2006 (Sentralbankavtalen) mellom ESB og nasjonale sentralbanker utenfor Eurosonen. Den inkorporerer de sentrale elementer i Resolusjonen, som gjør dem bindende mellom avtalepartene. Sentralbankavtalen medfører at ESB gir de EU-stater som ikke bruker euro, men som deltar i ERM2, en automatisk kortsiktig kredittlinje (tre måneder) for intervensjonsformål. EBS stiller seg på denne måte prinsipielt bak den nasjonale sentralbank for å sikre kursstabiliteten. Sentralbankavtalen kan suspenderes, dersom euroens stabilitet krever det.
Sentralbankavtalen fastsetter maksimalbeløp for kortsiktige kredittlinjer for de deltakende valuter. Den danske sentralbank har en kredittlinje hos ESB på 1.250 millioner euro. Kreditt er også fastsatt for de sentralbanker som ennå ikke deltar i ERM2. For eksempel er beløpet for den polske sentralbank størst (3.680 millioner euro) og for den ungarske sentralbank minst (1.130 millioner euro). Kredittlinjene vil gjelde fra en EU-stats tiltredelse til ERM2.
For å motvirke kurspress, skal det være koordinering mellom ESB og vedkommende sentralbank ved intramarginale intervensjoner, eventuelt kombinert med politikkendringer, for eksempel en nasjonal renteendring. Intervensjoner skal skje i euro eller den aktuelle nasjonale valuta. Det er nærmere bestemmelser om vilkår og bruken av en kredittlinje (når trekkrettigheter inntrer, lånevilkår, tilbakebetaling, fornyelse med videre). Sentralbankavtalen åpner for tosidige drøftelser mellom ESB og en deltakende sentralbank om å tilpasse vilkår i samsvar med ERM2s intensjon, for eksempel om snevrere svingningsmarginer.
Resolusjonen er ikke rettslig bindende, men har sterk karakter av soft law. De sentrale momenter i Resolusjonen er dessuten integrert i Sentralbankavtalen mellom ESB og sentralbankene utenfor Eurosonen. Den får imidlertid bare betydning for de sentralbanker hvis valuta deltar i ERM2. Etter at Bulgaria tilrådte Eurosonen (2026) er Danmark alene i ERM2. EU-statene utenfor ERM2 i dag er Sverige, Polen, Tsjekkia, Ungarn og Romania. Ungarn vil imidlertid fornye ambisjonen om å oppfylle vilkårene for å veksle den ungarske forint mot euro – etter den ungarske regjerings plan i 2030. Danmark har et formelt unntak fra å delta i euroen, men kan selv bestemme når deltakerkriteriene skal vurderes av Rådet, slik at Danmark kan tre inn i Eurosonen. De øvrige EU-stater utenfor Eurosonen oppfyller ikke samtlige vilkår. Felles for dem er at de så langt har valgt å stå utenfor ERM2.Nye medlemsstater vil som nevnt være forpliktet til å innføre euro, men vil ikke oppfylle vilkåret om valutakursstabilitet før etter en tid (minst to års deltakelse i ERM2, uten re- eller devaluering). Island viser interesse for å innføre euro, og full nytte av dette krever i praksis EU-medlemskap.1Se BREV nr 111 om Island og euro. I Montenegro og Kosovo brukes de facto euroen som valuta, og landene har avtaler med ESB som støtter dette.2Se BREV nr 32 om land utenfor EU og euro. De to forhandler samtidig med andre stater på vest-Balkan om EU-medlemskap, slik som Ukraina, Moldova og Georgia (stilt i bero).
Så lenge det er EU-stater som ikke har overtatt den felles valuta som sin egen, vil det være bruk for et kriterium for valutakursstabilitet. Redskapet er ERM2. Det vil derfor være et langvarig behov for denne valutakursordning. Mange europeiske stater forhandler for tiden om EU-medlemskap. Ved EU-tiltredelsen vil disse ikke tilfredsstille konvergensvilkårene, men de vil ha et motiv til å delta i ERM2 – med mindre de for en periode ønsker å stå utenfor Eurosonen. Deltakelse i ERM2 er derimot et naturlig startpunkt for EU-stater som vil ta euroen i bruk.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.