av Sindre Stenersen Øksby

Sammendrag

Norges forhold til EU påvirkes av et uheldig sammenfall mellom institusjonelle endringer i unionen og utviklingstrekk i norsk EØS-forvaltning. EU har de siste årene beveget seg i retning av en mer geoøkonomisk og sikkerhetspolitisk orientert union hvor politikkfelt ses i en helhetlig sammenheng, og der skillet mellom medlemskap og utenforskap markeres tydeligere. Samtidig har Norges etterslep i innlemmelse og gjennomføring av EØS-relevante rettsakter økt. I en periode hvor EU stiller strengere krav til samarbeidspartnere og hvor EØS-avtalen er mer krevende å forvalte, forvalter Norge den dårligere enn før.

Basert på intervjuer med aktører i Brussel og Norge, samt gjennomgang av relevant litteratur og offentlig dokumentasjon, viser dette notatet at Norges samarbeid med EU vurderes samlet og at etterslepet fungerer som et tilbakevendende referansepunkt i denne helhetlige vurderingen. I kombinasjon øker det risikoen for sakskobling og kan virke mulighetsbegrensende for hva vi får være med på.

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Innledning

EØS-utredningen fra 2024, Eldring-utvalgets rapport «Norge og EØS: Utvikling og erfaringer», beskriver EU som Norges viktigste handelspartner og som en allianse forankret i felles verdigrunnlag, kultur, og geografisk tilhørighet. Utredningen beskriver også en relasjon som kompliseres av politiske og institusjonelle endringer. En utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon har hurtig drevet EU mot en geoøkonomisk union drevet av geopolitisk egeninteresse.

Handelspolitikk blir, i likhet med de fleste av EUs politiske saksområder, plassert i en sikkerhetspolitisk sammenheng.
På EU-siden forvaltes EØS-avtalen av en liten del av EUs byråkrati, og bevisstheten om EØS-avtalen i resten av EU-systemet er lav. Den delen av EU-maskineriet som snakker med Norge, gjør det gjennom én geopolitisk stemme konsentrert i Europakommisjonens generalsekretariat hvor hele bredden av samarbeidet ses i sammenheng med enkeltsaker. Samtidig har EØS-etterslepet ifølge en intern oversikt rapportert av energi og klima, nådd et rekordhøyt nivå på 661 rettsakter, og vi er de tregeste i EØS på å iverksette rettsakter som er innlemmet.

Norges relasjon til EU preges av et uheldig sammenfall mellom institusjonelle endringer i EU og en dårligere norsk forvaltningspraksis. I kombinasjon øker de risikoen for sakskobling hvor ulike politiske saker knyttes sammen slik at utviklingen i én sak kan påvirke utfallet i en annen. Vi er sårbare for en ond sirkel hvor distansen til vår viktigste handelspartner blir større, samtidig som at verden blir skumlere. Dette notatet søker å belyse denne dynamikken gjennom å kartlegge dagens samarbeid med EU og hvordan det oppleves av norske aktører.

Funnene er basert på samtaler med representanter fra Europa-kommisjonen, flere aktører som representerer norsk næringsliv i Brussel, tankesmier, stortingsrepresentanter fra begge sider av det politiske spekteret, embetsverket, kommunikasjonsbransjen, samt relevant litteratur og offentlig dokumentasjon. De fleste informantene er anonymisert, med unntak av Varg Folkman, policy-analytiker i European Policy Centre (EPC) og Gaute Kandal Hoel, Head of Office for Norges Rederiforbund i Brussel.

EU 2.0

Georg Riekeles og Varg Folkman fra tankesmien European Policy Centre (EPC) argumenterer i en rapport skrevet for Norsk Industri for at Norges samarbeid med EU er under press. Dette presset følger blant annet av at EU i dag er en helt annen aktør enn da Norge signerte EØS-avtalen i 1994. Siden den gang har EU gått fra 12 medlemsland hovedsakelig fokusert på økonomisk integrasjon til en sikkerhetspolitisk aktør med 27 medlemmer som søker å minimere tverrsektorielle sårbarheter.

En informant fra kommunikasjonsbransjen med bakgrunn fra embetsverket og politikken beskriver EU som tusen ganger mer komplisert enn da EØS-avtalen ble inngått; den er skapt i godvær, for godvær. Informanten mener at i dagens uvær er avtalen som en institusjonell strikk i spenn som på et visst tidspunkt risikerer å ryke. En informant fra en bransjeorganisasjon uttrykker at samarbeidet preges av økt press som følge av økende etterslep og økende misnøye. Flere informanter fra Stortinget, Kommisjonen, og bransjeorganisasjoner beskriver EØS-avtalen som dårlig tilpasset dagens EU.

Ifølge Gaute Kandal Hoel fra Rederiforbundet betraktes Norge som en trygg og stabil samarbeidspartner, men som en tredjepart. Handels-forbindelser utenfor EUs 27 medlemsland blir i økende grad koblet til strategisk usikkerhet. Dette gjelder også for Norge. Ifølge en annen informant er vi på noen områder ekstremt viktig, som på energieksport og Arktis, men på de aller fleste områder er vi utenfor unionen, og «små og ubetydelige». En informant fra en bransjeorganisasjon beskriver en endring hvor vi tidligere i større grad automatisk ble regnet som «innenfor» i forhandlinger, mens vi i dag er definert som tredjeland fra start.

EU har også, ifølge Riekeles og Folkman, konsentrert makt og utvidet føderale funksjoner i EUs utøvende myndighet: Europakommisjonen. Dette har skjedd fortløpende som respons på kriser som krigen i Ukraina og koronapandemien. Under pandemien tok Kommisjonen ansvar for felles vaksineinnkjøp på vegne av medlemsstatene, et grep som senere ble institusjonalisert gjennom etableringen av en mer omfattende europeisk helseunion. Tilsvarende har invasjonen av Ukraina framprovosert handling fra EU hvor energipolitikken til 27 medlemsland, tidligere hovedsakelig nasjonalt forankret, nå i stor grad er samlet i Kommisjonens plan for energisikkerhet og omstilling: RePowerEU.

I likhet med helse- og energipolitikk, har EUs arbeid tilknyttet EFTA-landene og EØS-avtalen også blitt sentralisert i Kommisjonen. Tidligere var arbeidet med EØS bredere fordelt under mandatet til EUs utenrikstjeneste (EEAS), i dag er det underlagt én enkelt enhet i Kommisjonens generalsekretariat. Når EU snakker med Norge, snakker de dermed med én stemme på vegne av hele unionen.

Ifølge Riekeles og Folkman blir denne stemmen stadig strengere. Generalsekretariatet består av erfarne forhandlere fra Brexit, og i post-Brexit EU har unionen et mål om tydeligere forskjell på medlemsland og tredjeland. Dette bekreftes også av flere informanter.

«Hva med EØS?»

Folkman og Riekeles argumenterer for at EUs bevissthet om Norge og EØS-avtalen er svekket av tid og EUs institusjonelle endringer. Informanter i Brussel beskriver at mye av deres arbeid handler om synliggjøring av norske interesser: «Hei vi er her, og vi er en del av det indre markedet!». Utenforskapet leder, i tillegg til at vi er små, til at norske aktører er nødt til å føre en kontinuerlig informasjonskampanje: «hva med EØS?».

Vi er avhengige av at noen må huske på oss. Nedover i EU-byråkratiet er EØS-avtalen langt fra allmennkunnskap. I Kommisjonen jobber det 32 000 mennesker og deres kunnskap om avtalens rekkevidde varierer. Ifølge en informant fra en bransjeorganisasjon er det også problematisk at den nye generasjonen av karrierebyråkrater i Kommisjonen har lav kunnskap om EØS-avtalen. Ettersom de utgjør en stadig større majoritet av Kommisjonens ansatte, er det ingen automatisk inkludering når de utformer nye initiativer. Kandal Hoel ved Rederiforbundets Brusselkontor beskriver at det ofte ligger på Norge å sørge for at EØS-avtalen blir ivaretatt. Det presiseres ikke eksplisitt i Kommisjonens utlysninger, initiativer og rammeverk at ulike ordninger gjelder både for EU- og EØS-land. Dersom Norge ikke følger opp dette systematisk kan vi falle utenfor. Det finnes dermed en risiko for å bli ekskludert også på områder som er innenfor EØS-avtalen.

En informant fra kommunikasjonsbransjen utdyper videre at Norges EU-arbeid er preget av et strukturelt problem hvor vi sjelden klarer å engasjere oss mens EU-politikken utformes. EU-politikken blir først et politisk tema når regelverket skal implementeres i norsk lovgivning. Et eksempel på dette er implementeringen av EØS-relevante rettsakter i fjerde energimarkedspakke. De hadde vært gjennom EUs lovgivende prosess og var vedtatt som relevant for EØS, men det var implementering av rettsakten i norsk lov som ledet til regjeringskollaps. Det er da bedriftene merker konsekvensene, da mediene dekker saken og da politikerne reagerer. Men på dette tidspunktet er EU ferdig med denne lovgivningen og i gang med neste. Påvirkningsmulighetene på dette stadiet er derfor svært begrenset.

Informantene beskriver også at mye av Norges samarbeid med EU anses i Brussel som nært, stabilt og løsningsorientert. Dette er også naturlig når vi har signert en omfattende rammeverksavtale med unionen, og når samarbeidet i tillegg strekker seg langt utover EØS-avtalens begrensninger. Ifølge Eldring-utvalget hadde vi, da rapporten ble publisert i 2024, 98 avtaler med EU utover EØS-avtalen. Norge samarbeider med EU på romfart, forsvar, politimyndighet, utenrikspolitikk og vi er med i Schengen. Ifølge Eldring-utvalget har vi fra 2011 til 2023 inngått 24 nye avtaler med unionen. Dette bekreftes også av en informant i embetsverket som mener vårt samarbeid med EU har blitt mer omfattende de siste årene, ikke mindre. Men byrden av disse ekstraavtalene illustrerer at et nært samarbeid ikke trenger å bety at det er uproblematisk.

Disse ekstraavtalene viser en gjensidig interesse fra både Norge og EU i å utvide samarbeidet på flere områder enn det som er nedfelt i EØS-avtalen. Men disse må likevel fremforhandles og partene må bli enige. Som beskrevet av en informant fra en bransjeorganisasjon, vil disse avtalene alltid innebære et usikkerhetsmoment. Det er ingen automatikk, ingen garanti, og dermed en kronisk uforutsigbarhet for norsk næringsliv.

Disse bilaterale avtalene har også en administrativ kostnad. Flere informanter uttrykker at alle disse ekstraavtalene som følger av EØS-avtalens avgrensninger øker byråkratisk kompleksitet og transaksjonskostnader. I tillegg er samarbeidsgrunnlaget for å lande disse under press. Kombinasjonen av strukturelle utfordringer og manglende institusjonell bevissthet, med et rekordhøyt etterslep har potensialet for en uheldig dynamikk som kan gjøre at vi i økende grad risikerer å bli ekskludert. Flere informanter, blant annet fra Stortinget og bransjeorganisasjoner, forventer at samarbeidet vi bli tøffere framover, og som konsekvens vil usikkerheten for norsk næringsliv øke.

«661 rettsakter»

Som følge av EØS-avtalens struktur, vil Norge alltid starte den formelle innlemmelsesprosessen av EØS-relevante rettsakter etter at EU har vedtatt og publisert en rettsakt. Dermed er avtalen sårbar for at EØS-landene alltid vil ha noe etterslep på innlemmelse.

I tillegg, som nevnt innledningsvis, har EU gjennomgått store forandringer mens EØS-avtalen på sin side er uendret. En del av etterslepet kan derfor også skyldtes en «administrativ overbelastning» for norsk forvaltning. For å styrke EUs strategiske autonomi, forsvarsevne, og økonomiske vekst har deres lovgivning økt i kompleksitet og blitt mer tverrsektoriell. Net-Zero Industry Act (NZIA) og Critical Raw Materials Act (CRMA) illustrerer at et regelverk samtidig kan treffe sikkerhet, økonomi, klima, industri, energi og teknologi samtidig. EØS-avtalen dekker imidlertid ikke handelspolitikk, landbrukspolitikk, fiskeripolitikk, bistandspolitikk, justis- og innenrikspolitikk, eller EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. De ovennevnte forordningene berører flere av disse samtidig. Ifølge flere informanter, vil hva som er EØS-relevant eller ikke kompliseres gjennom at en rettsakt kan ha både relevante og irrelevante komponenter. Dermed vil arbeidet med å vedta EØS-relevans og påfølgende innlemmelse ta lengre tid.

Men det finnes to typer etterslep. Det første er innlemmelsesetterslepet, altså forsinkelsen i å avklare om en EU-rettsakt er EØS-relevant og deretter innlemme den i EØS-avtalen. Det andre er implementerings-etterslepet, hvor rettsakten allerede er innlemmet i EØS-avtalen og det handler om å få den iverksatt i norsk lov. Det skal i utgangspunktet være en hovedsakelig byråkratisk, ikke politisk, prosess.

Sammenlignet med andre EØS-land har vi fra 2017 til 2025 gått fra å være best til verst på implementering. Ifølge EFTAs overvåkningsorgan for EØS-avtalen har Norge, per november 2025, den lengste gjennomsnittlige forsinkelsen på utestående direktiver blant de tre EFTA-landene som er en del av EØS-avtalen. Dette ble eksplisitt berørt i møtet mellom statsminister Støre og EUs utenrikssjef Kaja Kallas 3. februar. At etterslepet diskuteres på øverste politiske nivå illustrerer at det er et spørsmål av politisk betydning, ikke begrenset til en byråkratisk kompleksitet og formalitet.

En stortingsrepresentant beskriver at det foreligger en oppfatning i Brussel om at Norge sakker ned implementeringen av EØS-regelverk. Informanten utdyper at overgangen fra å være flinkest til dårligst skaper frustrasjon. Andre informanter fra bransjeorganisasjoner beskriver at deres arbeid blir mer krevende når Norge ikke overholder sine forpliktelser overfor EU, og at dette blir tatt opp når norsk politisk ledelse og stortingsrepresentanter møter unionen.

Gjennom en analyse av energisektoren argumenterer Merethe Dotterud Leiren, Marie Byskov Lindberg og Kacper Szulecki for at implementeringsetterslepet hovedsakelig følger av at den norske regjeringen kalkulert utsetter implementeringen av politisk kostbare rettsakter. Selv om etterslepet også følger av en overbelastet administrativ kapasitet, er det i større grad forårsaket av en realpolitisk strategi hvor forsinket implementering brukes til å utsette konfliktfylte innenrikspolitiske beslutninger der sakene splitter befolkningen og politiske koalisjoner. Ifølge en informant fra kommunikasjonsbransjen og en fra en bransjeorganisasjon er det sterke politiske insentiver for dette: Enhver lovendring fra EU blir i økende grad flybensin for norsk politikk som dytter folkeopinionen inn i ja-leirer og nei-leirer. Dette gjelder spesielt på energipolitikk.

Ifølge intervjuer med Folkman fra EPC og andre informanter er irritasjonen etterslepet forårsaker i EU delvis betinget av saksområdet rettsakten er innenfor, samt hvor lenge den har ligget der. Noen typer etterslep er verre enn andre. Her er det energipolitikken informantene hovedsakelig trekker frem som problematisk. Som for Norge, er energipolitikk sensitivt for EU. For det første er mye innenrikspolitisk misnøye i EU tilknyttet økende strømpriser. En informant fra kommunikasjonsbransjen beskriver at manglende norsk samarbeidsvilje på energiområdet påvirker EU-innbyggernes lommebøker direkte. Det skaper mer bitterhet og forsterker en misnøye som allerede foreligger der, knyttet til en oppfatning om at «penger går fra europeiske arbeiderfamilier til norske energiselskaper og den norske stat».

I tillegg, ifølge flere informanter, så handler bekymringer rundt Norges etterslep primært om tapet av homogenitet i det indre markedet, at aktører ikke spiller med samme spilleregler. Når regelverket utvikler seg i EU uten at det innlemmes i EØS-avtalen eller i norsk lov, oppstår det gradvis forskjeller mellom Norge og EU. Dette er spesielt problematisk på energi. Som Eldring-utvalget beskriver, er energipolitikken en svært viktig del av det indre markedet. Energipolitiske rammer slår direkte ut i konkurransevilkårene for kraftleverandører, kraftintensiv industri og for europeisk næringsliv generelt. I tillegg har EUs strømintegrasjons-prosjekt økt i ambisjonsnivå, samt sikkerhetspolitisk og økonomisk betydning.

I kombinasjon med at Norge tjener mye penger på EUs energietterspørsel, fremstår manglende samarbeidsvilje på dette området som usolidarisk. Informanter fra Stortinget og bransje-organisasjoner mener at etterslep på energi blir spesielt godt lagt merke til. Bransjeorganisasjonene legger også vekt på at etterslepet er problematisk for norsk næringsliv fordi det gir økt regulatorisk usikkerhet og svekker like konkurransevilkår i det indre markedet.

Med utgangspunkt i de omfattende politiske kontroversene og juridiske stridene knyttet til fornybardirektivet, interstatlige kraftkabler, ACER og EUs energimarkedspakker, argumenterer forskerne Leiren, Lindberg og Szulecki for at implementeringsetterslepet skyldes tre ting: et svakt norsk politisk eierskap til EU-regelverket, en polarisert folkeopinion på EU-/EØS-spørsmålet og at energipolitikken har blitt en arena hvor EU-debatten utkjempes.

Etterslepet beskrives også av informantene som generelt problematisk, ikke bare på energiområdet. Aksepten for kirsebærplukking i implementeringen av rettsakter er lavere og etterslepet oppleves mer politisk. De beskriver at det nå foreligger en kontinuerlig irritasjon i deler av Brussel-byråkratiet, og at det skjer en bredere holdnings-endring i EU, hvor Norge i økende grad oppfattes som en «free-rider» som forholder seg til EØS-avtalen som en «à la carte-meny». Dette risikerer å svekke velviljen i EU-systemet siden Norge fremstår i økende grad som et land som drar nytte av samarbeidet, men som ikke ønsker å ta ansvar, eller ifølge en informant: «… som en bortskjemt rik fetter som er for kul til å leke, men som alltid vil bli invitert».

Manglende kunnskap kan gi insentiv for politisk kalkulering

Flere informanter påpeker at det generelle norske kunnskapsnivået om EU er for lavt og at dette har en negativ påvirkning på Norges EU-samarbeid. Ifølge en stortingsrepresentant tror vi at vi er «flinkest i klassen» i vårt samarbeid, noe som tallene fra EFTA og et rekordhøyt etterslep avviser. I tillegg beskriver flere informanter at Norge tror vi er viktigere enn vi er og at når vi blir glemt blir det lett tolket som politisk ekskludering i den norske folkeopinionen. En annen stortings-representant mener norske politikere bidrar til dette gjennom å i for stor grad skylde på EU når politikken er upopulær. I stedet for å forklare hvorfor tiltakene er nødvendige fremstilles de som noe Norge tvinges av EU til å innføre.

En informant fra en bransjeorganisasjon mener norske reaksjoner på EUs toll på ferrolegeringer er et godt eksempel på denne manglende EU-forståelsen. Ferrolegeringer er et stålprodukt som Norge har eksportert i store mengder til EU. I november havnet vi utenfor tollmuren EU innførte på disse. I Norge ble dette tolket som en straffetoll, men i Brussel-byråkratiet var inntrykket motsatt. Tollen var ikke en «straffetoll» men et «beskyttelsestiltak». Kommisjonens generaldirektorat for handel hadde strukket seg langt for å skåne Norge så langt det lot seg gjøre innenfor det gitte rammeverket. Det ble tolket som at nordmenn har en manglende forståelse for at vi har tatt et valg om å stå utenfor, og at dette valget har konsekvenser.

Gjennom et manglende kunnskapsgrunnlag i Norge er det et økt insentiv for politisk kalkulering av EØS-implementering blant beslutningstakere, eksemplifisert av energipolitikk, samt en dårligere demokratisk ansvarliggjøring fra folkeopinionen.

Sakskobling

At EØS-relasjoner hovedsakelig er konsentrert i Kommisjonens generalsekretariat øker risikoen for at ulike politiske saker knyttes sammen, slik at utviklingen i én sak kan påvirke utfallet i en annen. Saksområder fra ulike deler av EU-systemet samles i én stemme. Flere informanter påpeker at dette innebærer at Norges forhold til EU i økende grad vurderes samlet. De beskriver en utvikling hvor hele bredden av relasjonen oftere inngår i samtaler. Folkman mener at i Norges samtaler med EU blandes de uproblematiske områdene med de problematiske.

Det er en opplevelse blant flere av informantene at etterslepet kontinuerlig ligger som et bakteppe i dialogen og er en barriere for deltakelse i programmer og ordninger vi ønsker å bli med på. Dette er også signalisert av EUs politiske ledelse, for eksempel EUs utenrikssjef Kaja Kallas som uttrykker at etterslepet er en direkte hindring i hennes daglige arbeid, til tross for at hun jobber med forsvars- og sikkerhets-spørsmål som ligger utenfor EØS-avtalen. Ifølge utenrikssjef Kallas løfter enkelte medlemsland frem etterslepet når det er snakk om andre områder hvor Norge ønsker samarbeid. Som nevnt, uttrykker flere informanter at etterslepet blir tatt opp i møter mellom EUs og Norges politiske ledelse.

Etterslepet beskrives som en hindring for vår deltakelse i helseunionen og EUs satellittnavigasjonsprogram. En informant fra Stortinget uttrykker at når Norge ønsker å delta i programmer underlagt EUs helseunion skaper det et inntrykk i EU at vi bare ønsker å profittere, ikke å bidra. En annen informant fra en bransjeorganisasjon beskriver at EU bruker etterslepet som en begrunnelse for at vi ikke får delta. I tillegg til etterslepet og energipolitikk, peker flere informanter på fiskeri som et tilbakevendende problematisk tema. Her fremheves særlig kvotefordelingen, som for tiden dreier seg mest om makrell.

Helse og romfart

EUs helseunion er et rammeverk for kriserespons og helseberedskap, forsyningssikkerhet av medisinske legemidler og produkter, samt regulatoriske tiltak som søker å sikre tilpasningsdyktighet til nye helseutfordringer og allmenn god helsetilstand. Arkitekturen er bygd av og for EUs 27 medlemsland. Norge er nevnt bare én gang i rammeverket som en del av innsatsen for å adressere veksten av antimikrobiell resistens (AMR)[1]. Dette til tross for at Norge har uttrykt en interesse for å være med, spesielt på helseunionens beredskaps- og krisearkitektur. 

Norge er med i EUs Galileo-program, i tillegg til en rekke andre programmer under EUs romfartsprogram. Det er samtidig deler vi ikke er med på, spesielt statsregulerte Galileos Public Regulated Service (PRS). PRS brukes av medlemslandenes militære, politi, grensekontroll, kritisk infrastruktur, samt krisehåndtering og beredskap. Dermed er den direkte koblet opp til nasjonal sikkerhet. Her er vi et tredjeland, og derfor krever deltakelse en egen sikkerhetsavtale med godkjenning av Europaparlamentet, noe som tar lang tid og er vanskeligere å få til.
Ifølge en informant er det slik at med en gang noe blir sikkerhets-orientert innenfor romfart, så blir det vanskeligere for oss å være med. Da er det stort sett bare åpent for medlemsland. Samtidig er Norge, grunnet store havområder, arktiske farvann og økende strategisk aktivitet i nord, særlig avhengig av satellittbaserte tjenester for navigasjon, overvåkning og kommunikasjon. Andre tredjepartsland, som landfaste Sveits midt i Europa, klarer seg fint med begrenset tilgang på rammeverk og programmer tilknyttet romfart, men det gjør ikke Norge. En uheldig tilleggseffekt er at Norge ikke får tilgang på kontrakter innenfor de områdene på romfart hvor vi har utviklet spisskompetanse og har et konkurransefortrinn. En stortingsrepresentant beskriver at vi ofte kommer sent inn i programmene grunnet lang behandlingstid. Vi blir invitert på festen når kaken er spist opp og mister derfor positive ringvirkninger av programdeltagelse.

Ifølge en forskningsrapport fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), blir romfart, som de fleste saksområder i EU, i økende grad tverrsektorielt koblet opp til geopolitikk, sikkerhetspolitikk og strategisk autonomi. Ifølge forfatterne av rapporten, burde inkludering i PRS prioriteres, og generelt må Norge, for å sikre inkludering i EUs satellittnavigasjonsprogrammer, aktivt vise vilje til å være en pålitelig partner på et overordnet politisk nivå.

Konklusjon: Et nært samarbeid under press

Samtalene med norske Brussel-aktører tegner et overordnet positivt bilde av Norges samarbeid med EU. Kritikken som blir løftet frem i dette notatet må forstås innenfor rammen av et omfattende samarbeid som begge parter fortsatt har en interesse i å bevare. Men informantene og annen dokumentasjon trekker likevel frem en del problemer, og sett samlet viser de noen uheldige utviklingstrekk.

Som konsekvens av at vi er et lite land utenfor EU, mangler vi synlighet i EU-systemet. I tillegg er det en institusjonalisert og politisk risiko for økt sakskobling på en rekke områder hvor vi ønsker samarbeid. Samtidig, er samarbeidets relative uforutsigbarhet et usikkerhets-moment for norsk næringsliv. EØS-avtalen er avgrenset og de supplerende bilaterale avtalene øker administrative kostnader.

Vi har fått en ond sirkel i Norges samarbeid med EU. Samtidig som avtalen har blitt mer krevende å forvalte, forvalter Norge den dårligere i dag enn før.  Dette foregår i en tid hvor kostnadene ved utilstrekkelig geoøkonomisk og geopolitisk beskyttelse er større, og hvor EU er viktigere. Timingen kunne knapt vært dårligere for et rekordstort etterslep.

Vi bør prioritere å redusere EØS-etterslepet og slutte å politisere saker som allerede er vedtatt som relevante for EØS-avtalen. Norge kan ikke henge etter i EØS-forvaltningen og samtidig forvente friksjonsfri tilgang til nye EU-programmer. Slik som EU responderer på økt geopolitisk usikkerhet og andre kriser, må vi tilpasse oss en ny virkelighet. Dette forutsetter en klarere forståelse av helheten i EU-samarbeidet, og kostnadene ved å stå utenfor. Bevisstheten rundt EØS-avtalens forpliktelser og EUs utvikling de siste årene må styrkes både i forvaltningen og i offentligheten.

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected]