Brexit EU Storbritannia — Laget med Sora.

Brexit revurdert

BREV nr. 103

I 2026 er det ti år siden folkeavstemningen som førte til at Storbritannia forlot EU i 2020. Det ser imidlertid nå ut til at tyngdepunktet blant britiske velgere er forskjøvet i retning av at Brexit var uheldig. Dette kan få betydning for den kommende EU-debatt i Norge.

Per Christiansen

Publisert: 14. april 2026

Britiske holdninger til det kontinentale markedssamarbeid har vært og er ambivalente: for frihandel, men mot politisk integrasjon.¹ Storbritannia (UK) etablerte Den europeiske frihandelsorganisasjon (European Free Trade Association – EFTA) i 1960 som en motvekt til De europeiske fellesskap (EF), men ble likevel medlem av EF i 1973. I en folkeavstemning i 1975 var 67 prosent av velgerne tilfreds med medlemskapet.

Det var en konservativ regjering som brakte UK inn i EF, men motviljen mot EF i det konservative parti forsterket seg med statsminister Margaret Thatcher (1979-90). Partiet ble splittet av langvarig strid. Statsminister David Cameron (2010-16) ønsket ikke Brexit, og trodde en folkeavstemning ville skape ro i partiet. Folkeavstemningen i 2016 om dette endte imidlertid med 51,9 prosent for Brexit. Nostalgi («global Britain») var nok ett element i resultatet: I Det britiske imperium gikk solen aldri ned, og tradisjonell engelsk selvoppfatning var som i avisoverskriften – «Fog in Channel. Continent isolated». At tiden som ledende verdensmakt er forbi, kan være vanskelig å erkjenne.

Valgkampen i 2016 var preget av lite realisme og mange lettvintheter. «Taking back control!» ble det mest kjente slagord. Det lyder vel bra, men viste seg i praksis lettere sagt enn gjort. Forestillingene var at fravær av tankegang og byråkrati på Kontinentet ville gi en bedre fremtid: Britisk suverenitet skulle gjenopprettes og Parlamentet ville gi lovene som skulle gjelde i UK, mens EU-domstolen ble satt på sidelinjen; UKs bidrag til EUs budsjett ville bortfalle, og britisk helsevesen kunne tilføres 350 millioner pund i uken fra besparelsen, ble det påstått; immigrasjonen til UK ville komme under britisk kontroll; Det britiske samvelde ville sikre handelsforbindelser til erstatning for EUs felles handelspolitikk; og UK ville satse på et frihavnsystem, altså tollfrie områder som ville stimulere arbeidsplasser og handel. For å ha nevnt noe fra valgkampen.

Hvordan suvereniteten ville bli, forble imidlertid uklart. Statsminister Theresa May forklarte (2016) at «Brexit means Brexit»! Dette ga manøvreringsrom i forhandlingene med EU, men ikke mye avklaring. En britisk kommentator uttalte at «People get confused when you are leaving the world’s largest free trade area, because you are in favour of free trade!». Det oppsto en maktkamp om ledelsen i Det konservative parti mens forhandlingene med EU pågikk. Da Boris Johnson overtok som statsminister (2019), ble tollgrensen i havet mellom Irland og UK godtatt (se nedenfor). May hadde lenge søkt et kompromiss, som kanskje bare var en teoretisk mulighet. Johnsons slagord i maktkampen var imidlertid «Get Brexit done!». Det ble en hard Brexit, ikke en myk.

I 1972 var det utenkelig for republikken Irland ikke å gå inn i EF sammen med UK. Mens britene insisterte på unntak fra euro, ville Irland heller være i Eurosonen. I 2016 var det for Irland utenkelig å forlate EU. For begge var forskjellen EU! Det felles reiseområde (fra 1923) mellom UK og republikken Irland ble imidlertid opprettholdt. Reiseområdet var ikke forenlig med Schengen-samarbeidet, som de to land sammen står utenfor.

Vanskene med Brexit illustreres særlig ved å gjenopprette et britisk tollområde på irsk jord. Øyen Irland er økonomisk integrert, men med religiøse og sosiale skillelinjer som skapte voldelige konflikter i tiårene frem til avtalen mellom Irland og UK (Belfast-avtalen, 1998). Da var begge land EU-medlemmer. Ved Brexit måtte en tollgrense innføres for øyen. Det var meget uønskelig at den gikk på land mellom Nord-Irland og republikken, og den ble lagt i Irskesjøen. Innførsel av varer til Nord-Irland fra det øvrige UK fortolles som EU-import, men tollen refunderes dersom varene er uten risiko for utførsel til republikken Irland. Dette gir ulike kontrollvanskeligheter, som er søkt avdempet i en tilleggsavtale (2023, Windsor-avtalen). Siden tollregimet bygger på EU-rett, har UK måttet akseptere at EU-domstolen uten tidsbegrensning har domsmyndighet i sammenhengen.

I valgkampen ble de positive Brexit-virkninger overvurdert, og de negative undervurdert. En konsensus i dag synes å være at landets bruttonasjonalprodukt er negativt påvirket. Særlig er UKs handel med EU redusert, men også investeringene og produktivitetsveksten er redusert. Innvandring fra EU har gått ned og ført til mangel på arbeidskraft i enkelte sektorer og søkningen av EU-studenter til britiske universiteter er bremset, blant annet. Innvandringen totalt gikk imidlertid ikke ned. For britiske statsborgere ble opphold og arbeid i EU vanskeligere. At UK selv kan inngå egne handelsavtaler og fastsette tollsatser har gitt små resultater. Deregulering og avbyråkratisering har heller ikke gitt mye. Det ble sagt at hele beløpet UK overførte til EU-budsjettet kunne brukes innenlands, uten hensyn til at UK også mottok penger fra EUs budsjett. Frihet til å drive egen næringspolitikk har knapt gitt nevneverdige resultater.

Flertallet for Brexit fantes i England (53,4 posent) og Wales (52,5 prosent), mens flertallet i Skottland og Nord-Irland var mot (henholdsvis 55,8 prosent og 62 prosent). Tiden arbeider for en samlet irsk øy. Et bidrag til samhold i De forente kongeriker var Brexit derfor ikke. – Brexit skadet også EU økonomisk, men særlig politisk. Skadene er likevel større for Storbritannia, som har en økonomi på størrelse med Frankrike og et ‘spesielt forhold’ til USA som ikke lenger er troverdig.

Brexit har ikke vært vellykket, særlig ikke for Det konservative parti. Partiet forbrukte tre statsministre for å avklare standpunktet til Brexit i folkeavstemning (David Cameron) og forhandlingsresultatet (May og Johnson) – og to til (Liz Truss og Rishi Sunak), før partiets katastrofevalg i 2024 (2019 i parentes): Labour fikk 412 mandater (203), Det konservative parti 121 (365) og andre 117 (82). Neste valg må senest skje i august 2029. Den nåværende statsminister (Keir Starmer) var mot Brexit. UKs forhold til EU og sentrale EU-stater synes bedre nå enn under den konservative regjering. Starmer ønsker å styrke samarbeidet med EU, men trår forsiktig. Noen gjeninntreden i EU er ikke i sikte, men et behov for samarbeid melder seg med stadig større styrke.

Storbritannia er en viktig europeisk makt, i hovedsak på linje med Frankrike, for eksempel økonomisk og i forsvarssammenheng. Med de geopolitiske endringer, Kinas fremvekst, krig i Europa og America First-politikken i USA, har det ‘spesielle forhold’ kommet i skyggen. UK ser nok at behovet for EU-samarbeid er større enn behovet for samarbeid med Det britiske samvelde, selv om det ikke er en full motsetning her.

Frankrike så fra 1950-årene nytten av vest-europeisk økonomisk samarbeid. UK kom etter uten entusiasme og med politiske motforestillinger. En konsekvens av ambivalensen ble trukket 50 år senere, men resultatet er altså ikke godt. NATO-samarbeidet endres og svekkes av USAs 47de president. Paris, London og Berlin søker sammen i et europeisk forsvarssamarbeid, helst innen en ny ramme for NATO, men hvor EU også må finne sin plass. Lett blir det langt ifra, men nødvendighet presser på.

Brexit, som et argument mot EU-medlemskap i den kommende EU-debatt i Norge, blir neppe det trumfkort som norske EU-motstandere må ha ønsket seg da Brexit ble et faktum. Norske EU-motstandere bør da tenke på at «The proof of the pudding is in the eating» – også når det gjelder Brexit.

Publisert: 14. april 2026