EU og EØS

EU og Island

Ifølge den islandske statsminister vil regjeringen snart fremme forslag om en folkeavstemning om å sende en søknad om EU-medlemskap. Meningsmålinger tyder på at en søknad sendes.

Per Christiansen

Publisert: 8. mars 2026

Hva kan virkningene bli for EØS?

Det er tilslutning blant islandske velgere til EØS-avtalen, hvor Island er sammen med Liechtenstein og Norge i den såkalte EFTA-pilaren. Dersom Island søker EU-medlemskap, kan et islandsk EU-medlemskap selvsagt ikke utelukkes.

Blir Island EU-medlem, vil dette ha følger for EØS. Om Liechtenstein og Norge forblir alene på EFTA-siden i EØS, må EFTA-pilaren endres. På EFTA-siden skal EFTAs overvåkningsorgan (ESA) påse at EFTA-statene og foretak der oppfyller sine EØS-forpliktelser. EFTA-domstolen skal avgjøre rettstvister om EØS-retten og tolke EØS-retten når nasjonale domstoler spør om det.

Begge er kollegiale organer som har ett medlem nominert fra hvert av de tre land. Går Island ut, kunne Liechtenstein og Norge bli enige om at Norge skulle ha to medlemmer av de tre; at de to land enes om et tredje, nøytralt medlem; eller at EUs ministerråd nominerte et tredje medlem. Medlemmene ville oppnevnes av de to lands regjeringer. Liechtenstein kunne ha motforestillinger til den første variant. EU kunne generelt være skeptisk til en ytterligere uttynning av EFTA-pilarens overvåkning og tvisteløsning.

Et alternativ ville være om EØS ble utvidet med nye medlemsstater. EU kunne for eksempel finne det hensiktsmessig at EØS videreføres med Andorra, San Marino og Monaco som nye medlemmer, i alt fem medlemsstater. Forholdet til EFTA-samarbeidet måtte avklares med Sveits. Men dersom EØS-avtalen reforhandles, er EFTA-medlemskap ikke en nødvendig forutsetning.

Og/eller EU kunne se seg tjent med å beholde EØS som en fase på vei til EU-medlemskap for stater på Vest-Balkan. Ukraina og Moldova er også kandidatstater. Det kunne være mulig for EU å tilby et nært forhold, uten medbestemmelse i EU, men med EØS-institusjoner. For middelhavsstater utenfor Europa kunne en slik avtaleordning være av en mer varig interesse. Dette kunne også passe inn i EUs behov for å utvikle fleksible samarbeidsordninger i den videre integrasjon.

Felles for EØS-variantene over er at de i større eller mindre grad er teoretiske. EU måtte dessuten ta hensyn til at en slik EØS-utvidelse, med egne institusjoner som nå, også kunne gi behov for mer tilsyn fra EU med EØS og komplisere samarbeidsforholdene. EUs forhandlede avtale med Sveits, hvor EU selv beholder full styring på EU-retten i avtaleforholdet, kunne nok være mer nærliggende. EØS-utvidelser virker politisk stort sett lite tiltalende for Norge. Dette kunne spille en viss rolle i en norsk EU-debatt.

En rimelig antakelse synes å være at norske velgere som støtter EØS, men er mot EU-medlemskap, vil ha en tendens til å velge EU-medlemskap dersom EØS ikke videreføres – eller bare kan videreføres i en variant som nevnt over. Dette ville i så fall kunne øke sannsynligheten for større tilslutning for EU-medlemskap blant EØS-tilhengere.

Hva Island bestemmer seg for, betyr noe for Norge, ikke minst på grunn av EØS-avtalen. Men EU-debatten vil ikke utebli, selv om Island bestemmer seg for ikke å søke. Skjer det, vil Island derimot kunne komme i Norges situasjon nå – hvis Norge søker EU-medlemskap.
Disse forhold kan tale for at Norge og Island søker å samordne sine tilnærminger til EU i forhandlinger – så langt det går. Dette ville styrke landenes forhandlingskraft overfor EU, ikke minst når det gjelder fiskerier.

Teksten er publisert i Dag og tid 6.3.26.