Oljefondet og et norsk EU-medlemskap
BREV nr. 83
Kan “Pengene er våre! Stem NEI!» bli et slagord i en kommende norsk valgkamp om EU-medlemskap? Basert på erfaringen, er vel dette ikke helt utenkelig. Men et slikt slagord burde ikke få spille noen rolle …
Publisert: 28. oktober 2025
Gode norske statsfinanser har nær sammenheng med folkeretten. Havrettsutviklingen har gitt store økonomiske fordeler for det norske samfunn. Norge og andre kyststater fikk eksklusive rettigheter til naturressurser i økonomiske soner og i kontinentalsokkelen utenfor kysten. For Norges lille og åpne økonomi, er internasjonal rettsorden til stor nytte. Folkeretten er fordelaktig for alle stater, men særlig for stater som er for små til alene å hevde sine interesser med makt mot større stater.
Olje- og gassforekomstene fra norsk kontinentalsokkel er i stor grad omdannet til statlig finansformue. En ikke-fornybar naturressurs blir en ‘fornybar ressurs’ ved å høste avkastning av kapitalen. Statens pensjonsfond utland (‘Oljefondet’) har økt mye, utgjør for tiden rundt 20.000 milliarder kroner, og eventyret er ennå ikke helt ute. Prinsippene for forvaltning og bruk av fondsmidlene er at de skal plasseres utenfor Norge; plasseringene skal gi god avkastning forenlig med forsvarlig risiko og med mulighet for å utelukke investeringer i selskaper, basert på etiske vurderinger av deres produkter eller adferd. Retningslinjer for forvaltningen fastsettes av Finansdepartementet og uttaket av midler skal være mindre enn en beregnet realavkastning på tre prosent av sparekapitalen. Oljefondet forvaltes av Norges Bank.
Med vrange briller kan kanskje noen se et norsk EU-medlemskap som en trussel mot Oljefondet. En tanke om at EU skulle kunne ‘tilegne seg’ kapitalen – på en eller annen måte, helt eller delvis – virker imidlertid lite relevant. To forhold kan fremheves. Oljefondet er ikke en del av de offisielle valutareserver og statens aktiva i utlandet er beskyttet av immunitet etter folkeretten.
Først, valutareservene: De eies av Norges Bank og kan inngå i norsk pengepolitikk og bidra til finansiell stabilitet. Norges Banks valutareserver består av likvide fordringer i fremmed valuta, mest i obligasjoner og noe i aksjer, samt trekkrettigheter i Det internasjonale pengefond. Bankens gullbeholdning har i sammenhengen bare affeksjonsverdi.
Et EU-medlemskap vil forplikte Norge til å innføre euro, men tidspunktet vil imidlertid regjering og storting ha god styring med.1Se nærmere Civita-notat 26/2024 om euroen og Norge. Offisielle valutareserver bidrar i EUs felles pengepolitikk, slik som i en nasjonal pengepolitikk. Eurostatenes sentralbanker stiller derfor egne valutareserver til rådighet for Den europeiske sentralbank (ESB), som etter EU-retten skal besitte og forvalte dem. ESBs valutareserver skal etter ESBs vedtekter være inntil 50 milliarder euro. ESBs hovedstyre innkaller reservene fra de nasjonale sentralbanker i eurosonen. Innkallingene fordeles etter disse sentralbankers andeler av ESBs egenkapital, som er basert på eurostatenes folketall og bruttonasjonalprodukt. Disse sentralbanker får fordringer på ESB tilsvarende overføringene. Valutareserver som de nasjonale sentralbanker har i behold, forblir i deres egen forvaltning. Forvaltningen av valutareservene i EU-statene som ikke bruker euro, skjer etter retningslinjer fra ESB. Dette skal sikre samordning med ESBs gjennomføring av pengepolitikken.
I Norge ble statens petroleumsinntekter fra begynnelsen av brukt til å dekke underskudd på statsbudsjettet og nedbetale statsgjeld, særlig utenlandsk statsgjeld. Siden 1998 er sparingen forvaltet av Norges Bank. Oljefondets midler er adskilt fra de offisielle valutareserver, og står på en separat kronekonto i Norges Banks balanse.
Så den folkerettslige immunitet: Mens valutareservene er Norges Banks eiendom som benyttes for pengepolitiske formål, er Oljefondets midler statens eiendom som sikrer folketrygdens utgifter til fordel for dagens og fremtidige generasjoner i Norge. Norges Bank er statens bankforbindelse og forvalter Oljefondets midler. I likhet med valutareservene er Oljefondets midler plassert i utlandet. Å skille mellom Norges Banks og statens aktiva ut fra folkerettslig immunitet, skulle det imidlertid ikke være noen grunn til. Staten eier både Norges Bank og Oljefondets aktiva.
Statsimmunitet følger av traktatrett, folkerettslig sedvane og statspraksis, som nasjonal rett skal respektere. En stats eiendom skal være beskyttet mot søksmål og bruk av tvangsmidler etter en annen stats nasjonale rett. Statsimmuniteten gjelder ved bruk av offentlig myndighet, men ikke for privatrettslige forhold. Valutareservene og Oljefondets midler er plassert i utlandet ut fra offentligrettslig hensyn, men kan gi opphav til privatrettslige tvister. Kapitalplasseringene selv er imidlertid folkerettslig vernet – for eksempel mot beslag.
De folkerettslige immunitetsregler er ikke på alle punkt klare. Dessuten kan statspraksis være ulik, og respekten for folkeretten er ikke alltid like sterk i alle land. Når det imidlertid gjelder plasseringer av fondsmidler i EU-stater, har man en høy grad av sikkerhet for at statssuvereniteten vil bli respektert. Dette skyldes særlig at EU-retten, som har sitt folkerettslige utgangspunkt, skal være i samsvar med folkeretten. Den felles EU-rett inngår dessuten som del av EU-statens egne rettssystemer. Ikke bare får EU-retten som er egnet for det umiddelbar rettsvirkning i EU-statene, den går også foran nasjonal rett i tilfelle motstrid.
Til illustrasjon kan nevnes at den russiske sentralbank har fått plasseringer i noen få EU-stater i størrelsesorden 260 milliarder euro bundet, som følge av EU-forbudet mot å gjennomføre transaksjoner med den russiske sentralbank. Rettsgrunnlaget er Russlands ulovlige angrep på Ukraina. EU har også vedtatt at avkastningen fra de bundne aktiva skal kunne benyttes til fordel for Ukraina, mens kapitalen selv foreløpig ikke er direkte berørt. EU mener at bindingen av sentralbankmidler er i samsvar med folkeretten etter vedtak i FN og i G7-sammenheng av USA, Canada, Japan, Storbritannia og de tre største EU-stater.
Frykten for skadevirkninger i europeiske kapitalmarkeder av tiltaket har vært knyttet til hvordan internasjonale investorers reaksjoner kunne bli. EUs sanksjoner, herunder bindingen av russiske statsmidler plassert til forvaltning i EU, viser imidlertid at EU bygger på folkeretten. Grove og omfattende folkerettsstridige handlinger, slik som Russlands angrepskrig mot Ukraina, kan føre til økonomiske sanksjoner og berettiget tap av statsimmunitet.
Norges Banks plasseringer av Oljefondets midler vil være utsatt for markedsrisiko. Den skal etter retningslinjene imidlertid være lav. En stor del av Oljefondets plasseringer er i amerikanske statspapirer, som regnes som sikre investeringer. Men America first-politikken mangler respekt for internasjonal rett. Dette gir en politisk risiko. Siden folkerettsstridig behandling av investeringer i USA vil skade USAs egen økonomi, må man likevel håpe at risikoen ikke er stor.
Men en lavere politisk risiko for Oljefondets midler enn plasseringer i en EU-jurisdiksjon, er det vel vanskelig å tenke seg. EU bygger grunnleggende på rettsstatsprinsippet. Uten respekt for dette prinsipp, vil man ikke stå overfor et EU slik det er konstruert og slik vi kjenner det. At EU beslaglegger et tredjelands statsmidler, uten at dette skjer i god tro og etter folkeretten, må man rolig kunne se bort fra. Håndteringen av de russiske sentralbankmidler illustrerer dette.
Dette må selvsagt gjelde desto mer for EUs medlemsstaters offentlige midler. Et beslag av slike midler ville for en EU-stat være uforenlig med fortsatt EU-medlemskap. En slik helt teoretisk mulighet forutsetter et anarki. Uten en stødig sivilisasjon med lov og rett får imidlertid oppspart kapital, i likhet med rettigheter ellers, ingen beskyttelse verken for individer, foretak eller stater. Kapitalen mister sin verdi for eierne – fordi makten vil råde.
At Norge ville bli en netto bidragsyter som EU-medlem er sannsynlig, men vilkårlig beslag fra EUs side av Oljefondets kapital vil ikke være ikke blant bidragene. En sånn hypotese kan ikke være noe reelt argument mot et norsk EU-medlemskap.
Relatert
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
