Finn på siden

Handel

Norge mellom stormakter: Handelspolitiske utfordringer i en ny verdensorden

Når USA utfordrer det multilaterale handelssystemet og EU vurderer mottiltak, settes Norges posisjon utenfor EUs tollunion på prøve. Er tiden inne for å revurdere vårt forhold til EU?

Jan Erik Grindheim

Mathilde Fasting

Publisert: 25. juni 2025

Sammendrag

USAs nye tollpolitikk utfordrer det globale handelssystemet og skaper usikkerhet for Norge som står utenfor EUs tollunion. Selv med EØS-avtalen kan norske eksportbedrifter bli rammet av EUs beskyttelsestiltak. I en verden der multilaterale handelsregler svekkes og maktbaserte forhandlinger vinner terreng, reises spørsmålet om dagens tilknytningsform er tilstrekkelig – eller om tiden er inne for å vurdere norsk EU-medlemskap.

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Notat_22_2025_Handelspolitiske-utfordringer-i-en-ny-verdensorden pdf · 1 MB

Innledning

Under president Donald Trump har USA innført tollsatser og handelsrestriksjoner som undergraver det multilaterale handelssystemet som landene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har brukt
flere tiår på å bygge opp. Trumps tollpolitikk har særlig rettet seg mot Kina, men på sin «frigjørings-dag» 2. april 2025 innførte Trump-administrasjonen også 20 prosenttoll overfor EU og 15 prosent overfor Norge.

I slutten av mai ble de 20 prosentene overfor EU plutselig til 50 prosent, i utgangspunktet med virkning fra 1. juni 2025. Men etter en telefonsamtale med Europakommisjonens president Ursula von der Leyen, utsatte Trump innføringen til 9. juli. For et land som Norge, med en liten og åpen økonomi, skaper denne typen utspill særlige utfordringer.

EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked på lik linje med EUs medlemsland. Men den omfatter ikke EUs tollunion og EUs felles handelspolitikk. Norge rammes derfor ikke direkte av Trumps handelspolitiske tiltak overfor EU, eller eventuelle mottiltak fra EU mot USA.

Hvis EU derimot innfører en generell beskyttelsestoll mot omverdenen, kan Norge bli rammet, fordi vi ikke er en del av EUs tollunion. Det samme gjelder gjennom integrerte verdikjeder i selskaper som opererer på tvers av landegrensene og regionale handelsavtaler som EØS. Dette
vil kunne gå hardt ut over eksportrettede norske bedrifter og arbeidsplasser til tross for at EØS-avtalens artikkel 10 eksplisitt forbyr toll mellom Norge og EU.

Grunnen til dette er det som kalles WTOs beskyttelsestiltak.¹ Dette er tiltak land kan innføre for å beskytte egen produksjon av varer og tjenester, dersom for eksempel andre land i denne sammenheng vil forsøke å dumpe prisene på varer i EUs indre marked som de ikke lenger får solgt i USA på grunn av høye tollsatser der.

EU kan gjøre dette innenfor WTOs regelverk fordi EU som organisasjon er medlem av WTO på lik linje med EUs egne medlemsland. WTO-avtalen vil derved i utgangspunktet være overordnet EØS-avtalen. Men her kan det være rom for ulike juridiske betraktninger og muligheter for forhandlinger ut fra hvilke politiske vurderinger som legges til grunn fra partene, noe som er det mest sannsynlige scenariet.

Hvis vi fra norsk side på kort sikt vil se oss best tjent med å komme på innsiden av EUs tollunion og felles handelspolitikk, hvor vi i dag står på utsiden, må vi spørre om det er mulig for Norge å få til en slik løsning og om EU i så fall har interesse av å gi Norge og de andre EØS-landene et unntak fra sin felles politikk.

Det er neppe i EUs interesse på noen måte å ville skade norske bedrifter og arbeidsplasser i denne sammenheng. Men samtidig handler dette også om noen grunnleggende prinsipper i EU-samarbeidet om å avgi nasjonalstatlig suverenitet for å finne frem til gode løsninger i fellesskap.

Derfor spør vi i dette notatet om Norge på lang sikt vil være bedre tjent med et EU-medlemskap enn med dagens tilknytningsform, hvis verden blir mer usikker på det handelspolitiske området.

Fra multilaterale til bilaterale avtaler?

Norges handel med andre land reguleres av internasjonale avtaler og organisasjoner. Disse estemmer hvordan varer og tjenester kan kjøpes og selges mellom land, og hvilke rettigheter norske bedrifter har i andre land, og hvilke rettigheter bedrifter i andre land har i Norge.

I hovedsak har Norge inngått tre typer av slike avtaler:

Verdens handelsorganisasjons (WTO) multilaterale avtaleverk
bilaterale frihandelsavtaler og
avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

WTO ble opprettet i 1995, som en etterfølger til Generalavtalen for toll og handel (GATT) fra 1947, og har i dag 166 medlemsland. Norge har vært med helt siden starten.

WTOs regelverk danner et felles grunnlag for dagens internasjonale handelsbetingelser. Dersom noen land ønsker tettere samarbeid og bedre handelsvilkår enn WTOs rammeverk tilbyr, eller de mener at dette rammeverket ikke er i deres interesse, kan de inngå egne frihandelsavtaler med andre land, selv om de er medlemmer av WTO. Dette gjelder naturligvis også hvis de aktuelle landene ikke er medlemmer av WTO.

Norge hadde ved inngangen til 2025 inngått 31 slike bilaterale frihandelsavtaler med 42 land. Med unntak av to, avtalene med Færøyene og Grønland, er alle inngått gjennom Det europeiske frihandelsforbundet EFTA, som består av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Dessuten pågår det forhandlinger om ytterligere seks avtaler, blant annet med Kina og den regionale handelsorganisasjonen MERCOSUR, bestående av Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay.²

Mer enn halvparten av dagens internasjonale handel dekkes av regionale handelsavtaler (RTA) som MERCOSUR og EØS. Disse avtalene er basert på de samme grunnleggende reglene om en friest mulig handel mellom de landene avtalene omfatter. Ved utgangen av 2024 var det 373 regionale handelsavtaler i virksomhet rundt om i verden.³

Det er slike multilaterale avtaler, altså avtaler mellom flere land, der alle landenes felles interesser kommer først, Donald Trump er skeptisk til når han innfører tollsatser mot andre land.⁴ Trump vil ikke nødvendigvis at USA skal ut av WTOs avtaleverk, men han vil redusere USAs avhengighet av Kina, støtte opp under amerikansk næringsliv og arbeidsplasser, og styrke USAs nasjonale sikkerhet.⁵

Problemet er at en slik politikk vil kunne utfordre hele det globale handelssystemet som USA har vært en sterk forsvarer av siden slutten av andre verdenskrig, slik professor Robert Staiger ved Dartmouth College har påpekt:

Ved å avvise Verdens handelsorganisasjons prinsipper om ikke-diskriminering og gjensidighet, foreslår Trump en maktbasert tilnærming som fundamentalt vil endre internasjonale økonomiske relasjoner, og risikere forutsigbarheten som har ligget til grunn
for global handel i syv tiår (vår oversettelse).⁶

WTO-systemet er langt fra perfekt, mener Staiger. Men da det ble etablert for 75 år siden, var det som en følge av dårlige erfaringer med den formen for «power-based trade bargaining» Trump har fremmet. Slike «maktbaserte handelsforhandlinger» er definitivt ikke i små lands interesse, og særlig ikke hvis de har en så åpen økonomi som Norge har. Derfor er EØS-avtalen så viktig for Norge.

EUs betydning for verdiskaping og arbeidsplasser

«Norge har gjennom 30 år vært knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Dette har ifølge foreliggende forskning ført til en kraftig vekst i handelen og en økning i realinntekten på 2-6 prosent». Slik åpner forskerne Arne Melchior og Hildegunn Kyvik Nordås ved Norsk
utenrikspolitisk institutt (NUPI) en rapport om EØS-avtalen fra mars 2024. Her peker de på en rekke gevinster ved denne avtalen, som først og fremst kan føres tilbake til en administrativ innsparing som følge av det felles regelverket avtalen gir, og at dette oppdateres løpende.⁷

EØS-avtalen sikrer fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital mellom EUs 27 medlems-stater og tre av EFTAs fire medlemsland: Island, Liechtenstein og Norge. Det fjerde landet i EFTA, Sveits, har egne bilaterale avtaler med EU for å kunne delta i EUs indre marked.

EØS-avtalen er helt sentral for eksportrettede norske bedrifter og arbeidsplasser, siden EUs indre marked er vårt desidert største eksportmarked, selv etter at Storbritannia gikk ut av EU-samarbeidet i 2020.⁸ I en rapport som Menon Economics utarbeidet for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i 2024, viste det seg at:

2/3 av norsk eksport går til EU
verdien av denne var på 1 600 milliarder kroner i 2023
ekskludert olje og gass var beløpet 675 milliarder kroner
eksport understøttet ca. 630 000 årsverk i Norge, rundt 410 000 av dem via EØS
EØS-avtalen er viktigst for bedrifter og arbeidsplasser i distriktskommunene⁹

Storbritannia er Norges største handelspartner dersom vi ser på enkeltland, og det landet Norge eksporterer mest råolje til. Tyskland er det største mottakerlandet når det gjelder norsk gass og Norges nest største enkeltlandsmarked. I 2023 ble det eksportert varer og tjenester for 356,7 milliarder kroner til Storbritannia og 355,9 milliarder kroner til Tyskland.¹⁰

Olje og gass utgjorde i 2023 hele 62 prosent av norsk eksport. 89 prosent av oljen og gassen gikk til Europa. Men dersom vi ser bort fra olje og gass og kun ser på det som kalles fastlandseksport, har også andelen som har gått til Europa, vært høy: mellom 65 og 72 prosent de siste ti årene. Fastlandseksporten består i stor grad av fisk, metaller og strøm, og i 2023 gikk 58 prosent av denne eksporten til landene i EU. Dette tilsvarte 412 milliarder kroner.

I 2023 stod norske bedrifter og arbeidsplasser for en total eksport av varer og tjenester verdt 2 400 milliarder kroner. Dette var riktignok en nedgang på omkring 24 prosent fra rekordåret før, primært som en følge av lavere gasspriser. Men samtidig var eksporten av varer og tjenester utenom olje og gass på sitt høyeste noensinne, med 1 225 milliarder kroner.¹¹

Mange av dagens regionale handelsavtaler inneholder langt mer enn bare handelsrelaterte spørsmål knyttet til toll, avgifter og reguleringer. De integrerer partene langt tettere enn de tradisjonelle frihandels-avtalene gjør, og fokuserer ikke bare på hvordan varer og tjenester kjøpes og selges, men også på hvordan de produseres.¹²

Dette gjelder ikke minst EØS-avtalen, som griper mye dypere inn i medlemslandenes nasjonale, regionale og lokale politiske styringssystemer og lover og regler enn noen andre regionale handelsavtaler gjør.

Det er fremdeles EUs indre marked som er kjernen i EØS-avtalen, men den inkluderer også regler for hvordan statlige støtteordninger, subsidier og offentlige innkjøp skal gjennomføres, den sikrer immaterielle rettigheter, og den regulerer de enkelte avtalelandenes konkurranse- og selskapsrett på de områder som omfattes av avtalen.¹³

Dessuten, som tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem sa i forkant av at euroen ble innført som betalingsmiddel i Europa 1. januar 2002, legges mye av premissene og rammene for norsk penge- og finanspolitikk utenfor landets grenser.¹⁴

Det vil i første rekke si EU, som med den usikre handels- og utenrikspolitiske situasjonen vi i dag står overfor, fremstår som en stadig viktigere garantist for eksportrettede norske bedrifter og arbeidsplasser.

Innenfor eller utenfor EU – hva er best?

Som nevnt innledningsvis, fastsetter EØS-avtalens artikkel 10 at «toll på import og eksport og avgifter med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartnerne». Men dette gjør ikke Norge til del av EUs tollunion eller EU-landenes felles handelspolitikk.

Ifølge Morten Harper, som er utredningsleder i organisasjonen Nei til EU, kan dette være en fordel i dagens situasjon, hvis varene Norge eksporterer til EU «utfyller EU-landenes egen produksjon og er viktige råvarer for deres næringsliv». Harper peker i den sammenheng på at Norge for eksempel i 2018 forhandlet frem et unntak fra en toll EU da innførte på stål, selv om det er et prinsipp i WTO at beskyttelsestiltak som dette skal gjelde likt for alle tredjeland.

Juridisk sett får Harper støtte av professorene Finn Arnesen og Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo. De mener det blir fremstilt som et rent politisk spørsmål om vi faller innenfor eller utenfor tollmuren til EU. Men dette er ikke riktig, ifølge dem. De mener at det først og fremst er «et rettslig spørsmål om EU kan innføre toll på varer fra Norge, stikk i strid med EØS-avtalens klare ordlyd».¹⁵ Uansett skaper slike diskusjoner usikkerhet for norsk næringsliv.

Det samme gjelder likebehandlingsprinsippet i WTO-avtalen, hvis EU innfører en beskyttelsestoll mot Norge fordi de må gjøre dette mot andre land. Ifølge Arnesen og Graver vil dette være et brudd på EØS-avtalens artikkel 120, som sier at denne går foran andre avtaler EU måtte ha inngått.

Professor Halvard Haukeland Fredriksen ved Universitetet i Bergen mener derimot at EØS-avtalen ikke nødvendigvis gir vern mot EU-toll overfor Norge når det gjelder varer som omfattes av denne avtalen, for eksempel stål og aluminium. Haukeland Fredriksens forklaring ligger nettopp i det han kaller WTO-rettslige komplikasjoner og mangelen på en domstol som kan gi Norge rett i en eventuell tvist med EU på dette området.

Dessuten påpeker han at tollmurer som rammer norske handelspartnere i EU, vil kunne få indirekte konsekvenser for deler av norsk næringsliv gjennom integrerte verdikjeder på tvers av landene, for eksempel gjennom leveranser av aluminium til den europeiske bilindustrien.¹⁶

Konklusjon

Vi tror professor Fredriksens tolkning av den aktuelle situasjonen i forholdet mellom Norge og EUs tollunion og felles handelspolitikk er den mest sannsynlige, og mener derfor at det på kort sikt vil være best for Norge å komme på innsiden av en eventuell tollmur fra EUs side, hvis denne omfatter varer og eventuelle tjenester som er viktige for norsk eksport.

Men gitt at vi fremover vil kunne se en endring i det multilaterale avtaleverket som WTO til nå har utgjort i retning av en sterkere fokus på bilaterale og regionale handelsavtaler, vil Norge etter
vår mening også være best tjent med å være medlem av EU.

Som vår kollega Lars Peder Nordbakken påpeker i et nylig publisert Civita-notat, fremstår EU som en stadig viktigere drivkraft for en revitalisert frihandel på globalt nivå og i arbeidet med å reformere og videreutvikle samarbeidet blant WTOs 166 medlemsland.¹⁷

Derfor bør Norge koordinere sin handelspolitikk tettest mulig med EUs tollunion og felles handelspolitikk på kort sikt, og på lang sikt søke medlemskap i EU for å kunne ta del i den politiske utformingen av disse politikkområdene på lik linje med EUs medlemsland.

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Notat_22_2025_Handelspolitiske-utfordringer-i-en-ny-verdensorden pdf · 1 MB

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nzødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatterne på [email protected], [email protected] eller [email protected].

Publisert: 25. juni 2025

Relatert

landbruk, eu, bønder, åker, eng, solnedgang, hender, håndtrykk, avtale

Jan Erik GrindheimMathilde Fasting

Finn på siden

Norge mellom stormakter: Handelspolitiske utfordringer i en ny verdensorden

Sammendrag

Innledning

Fra multilaterale til bilaterale avtaler?

EUs betydning for verdiskaping og arbeidsplasser

Innenfor eller utenfor EU – hva er best?

Konklusjon

Relatert

Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?

Den onde sirkelen i Norges EU-samarbeid

Ungarn: Kunsten å undergrave demokratiet

Iransk religiøs ekstremisme og krigen mot USA og Israel

Avvæpning av Hamas og Trumps plan for Gaza

Sivilsamfunn: hva skiller de politiske partiene?

Nyhetsbrev

Støtt Civita