uføre, unge, arbeid, rullestol — Foto: iStockphoto.com

Rettsstat

Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon

Forvaltningsloven § 41 bygger på at en domstol kan vurdere om en feil beviselig ikke kan ha virket bestemmende for et vedtaks innhold. Det er ikke gode grunner for at EØS-retten skulle være strengere på dette punkt enn EU-retten.

Per Christiansen

Publisert: 29. mai 2026

Norsk forvaltningsrett har en god regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.

Ullevål sykehus

Ulike prosjekter for Oslos sykehussituasjon har vært vurdert siden 2009. Lokalisering av tomtearealer på Gaustad og Aker ble gjort i 2016. Kostnadene ble i 2019 anslått til nær 30 milliarder kroner. Salg av sykehustomten på Ullevål inngår i finansieringsplanen. I 2023 fastsatte departementet reguleringsplaner for Gaustad og Aker. I 2026 er utbyggingen i full gang, men den er fortsatt omstridt.

Sak E-17/25, Redd Ullevål Sykehus mot den norske staten gjaldt gyldigheten av statlige reguleringsplaner og tillatelser til igangsetting av byggeprosjekter. De berørte tomteområder er behandlet etter Prosjektdirektivet (2011/92), men konsekvensutredning ble ikke gjennomført etter Plandirektivet (2001/42). Saksøkerne mener feilen gjør at de godkjente reguleringsplaner er ugyldige.

Statens syn er kort sagt at Plandirektivet ikke kommer til anvendelse i saken. Men om det gjør det, så oppfyller saksbehandlingen direktivets krav. Men gjør den ikke det, så er feilen i saksbehandling uten betydning for reguleringsvedtakenes gyldighet.

Oslo tingrett spurte EFTA-domstolen om Plandirektivet kommer til anvendelse i saken, og om vilkår for dette; samt om et forvaltningsvedtak er gyldig hvis tingretten kommer til, ut fra en samlet vurdering av bevisene i saken, og uten å legge bevisbyrden på den private part, at en feil ikke kan ha virket inn på vedtakets innhold etter forvaltningsloven (1967) § 41?

Denne rettsregel går ut på at dersom behandlingsmåten i lov eller forskrifter ikke er overholdt, vil vedtaket likevel være gyldig, dersom det er «grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold».

Det finnes relevant EU-rettspraksis om direktivene, for eksempel at de virker side om side, prinsipielt ikke kan erstatte hverandre, men likevel kan ha overlappende vurderinger. EU-domstolen har neppe tatt direkte stilling til en nasjonal regel som den i § 41. Vurdering av saksbehandlingsfeil må som regel skje konkret ut fra de faktiske forhold og bevisene i den enkelte sak.

EFTA-domstolens avgjørelse

EFTA-domstolen ga veiledning om når Plandirektivet skal anvendes, og at tingretten måtte vurdere sakens bevis ut fra veiledningen. EFTA-domstolen kom imidlertid til at det å bruke forvaltningsloven § 41 ville innebære et fritak fra anvendelsen av Plandirektivet, og ville ikke eliminere konsekvensene av bruddet på EØS-retten. Med andre ord: Forvaltningsloven § 41 kunne ikke brukes i et slikt tilfelle.

Men i mangel av EU-regler har medlemsstatene ‘prosessuell autonomi’, slik EFTA-domstolen også viser til i dommen. Nasjonale prosessregler kan legges til grunn, så sant reglene ikke er «… less favourable than those governing similar domestic actions (principle of equivalence) and, … that they do not render virtually impossible or excessively difficult the exercise of rights conferred by Community law (principle of effectiveness)» (fra EU-domstolens rettspraksis).

Ekvivalens skal sikre likebehandling av et EU-krav med tilsvarende krav i innenlandske situasjoner, mens effektivitet skal sikre at EU-retten får virkning, dersom slik likebehandling ikke ses som effektive nok etter EU-retten. Oppfyller en nasjonal saksbehandlingsregel testen om ekvivalens og effektivitet, er den dermed forenlig med EU-retten. Forvaltningsloven § 41 synes å tilfredsstille testen.

Saksbehandlingsregler skal føre til at forvaltningens vedtak treffes på tilfredsstillende grunnlag. Forvaltningsloven § 41 sikrer forholdsmessighet og bidrar til rettslig forutberegnelighet. Får regelen anvendelse, blir feilen ikke avgjørende. I et demokrati hvor maktfordelingen virker, vil domstolene foreta en saklig vurdering av de bevis som foreligger. Er det grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold, gir feilen ikke grunnlag for å oppheve vedtaket.

Rettspolitisk interessant

Forvaltningslovens regel bygger på at en domstol kan vurdere om en feil beviselig ikke kan ha virket bestemmende for et vedtaks innhold. I praksis er dette en regel som gir uttrykk for alminnelig rettstenkning og god prosessøkonomi – og er dertil i pakt med tidens behov for forenkling, økt produktivitet og konkurransekraft i Europa. En lignende regel er videreført i ny forvaltningslov (2025) § 74. Det er ikke gode grunner for at EØS-retten skulle være strengere på dette punkt enn EU-retten. Det er tvert om grunn til å la en slik regel virke så langt det er råd.

I sin tolkning viste EFTA-domstolen imidlertid til en mulighet for en etterfølgende godkjenning

«…. ved å gjennomføre en miljøvurdering mens en plan pågår eller til og med etter at den er fullført, [som] må være unntaket, men er ikke utelukket under den doble forutsetning at den ikke gir de berørte parter mulighet til å omgå EØS-rettens regler eller til å unnlate å anvende dem, og at en eventuell etterfølgende eller supplerende vurdering som utføres med sikte på etterfølgende godkjenning, ikke bare gjennomføres med hensyn til planens eller programmets fremtidige miljøkonsekvenser, men også må ta hensyn til miljøkonsekvensene siden planen eller programmet ble iverksatt» (domsslutningen punkt 3, uthevet her).

Å ta stilling til bevis er opp til den nasjonale domstol, da ingen vanlig bevisføring skjer i EU-domstolen i foreleggelsessaker. Hvis tingretten konkluderer med at Plandirektivet gjelder i saken, men at vilkårene for at en unntaksvis, etterfølgende godkjenning ikke foreligger, kan tingretten komme i en vanskelig situasjon. Høyesterett har uttalt at tolkningsuttalelser fra EFTA-domstolen skal tillegges stor vekt, og bare kan fravikes ved tungtveiende hensyn.

En mulighet for at siste ord i saken ikke er sagt med en tingrettsdom, er til stede. Det kan i så fall bli rettspolitisk interessant å følge den videre utvikling.

Teksten er publisert i Rett24 27.5.2026.