Økonomisk politikk

Optimisme er bra, men samfunnet bør helst bygges på realisme.

"Det siste vi trenger nå er en ny form for klimapolitisk merkantilisme som drives frem av overmodige politikere som ikke forstår sine egne kunnskapsillusjoner", skriver Lars Peder Nordbakken.

Er man bekymret for utviklingen der offentlig sektor fortrenger privat sektor, er det få eller ingen partier som fortjener ens fulle tillit. Men det er likevel forskjeller mellom blokkene. Økte offentlige utgifter og økte skatter hjelper i hvert fall ikke.

Det er store utfordringer knyttet til både klima, natur og dyreliv. Kanskje vil det kreves tiltak som av mange vil oppleves som radikale. Men vi må for all del ikke betrakte økonomisk vekst som en fiende i denne kampen.

Det er store utfordringer knyttet til både klima, natur og dyreliv. Kanskje vil det kreves tiltak som av mange vil oppleves som radikale. Men vi må for all del ikke betrakte økonomisk vekst som en fiende i denne kampen.

Det er greit at vi er uenige i sak, men å klippe i setninger for å få et sitat til å stemme med egne politikkholdninger, er direkte uredelig.

"Ved å påstå at vi må bremse den økonomiske veksten for å redusere klimautslippene går Berg i den kjente fellen som er å blande korrelasjon og kausalitet."

«Det er ikke lett å bevare små forskjeller, men det ingen grunn til svartsyn. Norge er fortsatt et av verdens rikeste, frieste og likeste land», skriver Kristin Clemet.

"I politikken er det vel knapt noen generasjon som har gjort mer for å sikre sine etterfølgere en trygg fremtid enn nettopp den de to professorene tilhører."

Skatt er for mange en usynlig utgift som materialiserer seg i synlige offentlige goder. Dette kan gi staten for stor makt over individene, skriver Gard Løken Frøvoll

Det er stor avstand mellom Norges og USAs måter å organisere samfunnet på. Norge har en langt mer velfungerende markedsøkonomi og mye mindre polarisering og økonomisk ulikhet enn USA, skriver Kristin Clemet og Steinar Juel.

Venstresiden vil snu opp ned på store deler av vår velfungerende velferdsstat. Men med de enorme utfordringene som vi står overfor, er dette tilnærmet gambling.

Norge har den største offentlige sektoren i OECD, og vi ligger helt i toppskiktet når det gjelder offentlig eierskap. Det private eierskapet synker, mens utlendingene eier mer. Sysselsettingen i offentlig sektor vokser, mens det nå er 200.000 arbeidsledige i privat sektor. I denne situasjonen vil venstresiden skattlegge privat sektor mer, samtidig som staten skal subsidiere mer og eie mer. Er ikke det en veldig pussig politisk prioritering?

The aim of the webinar is to cast light upon and explore the relevant trends, opportunities, challenges and critical success factors for the future competitiveness and sustainability of the Nordic model.

I lederen i Avisa Nordland 26. april tas det til orde for mer statlig eierskap. Om det vil fungere er høyst usikkert. Vi har lyktes med mye i norsk økonomi til nå. Det har mange forklaringer, men en vesentlig årsak er en god arbeidsdeling mellom politikk og gode rammebetingelser på den ene siden, og et omstillingsdyktig næringsliv med åpen markedskonkurranse på den andre.

Det ville være mer kritikkverdig dersom ingen minnet om de enorme feilgrepene som tidligere har vært gjort. Historiske erfaringer er en del av den akkumulerte kunnskapen vi har, og den er viktig å ha med når nye beslutninger skal tas.

Reaksjonene på forslaget om en superliga for europeiske topplag, som i skrivende stund ser ut til å rakne, er interessante og kan kanskje si noe om markedsøkonomi, ulikhet og grådighet også i videre forstand.

Alle partier vil satse på det grønne skiftet nå, og staten vil ha en viktig rolle å spille. Men det er forskjell på å ta markedet i bruk i miljøets tjeneste og å satse på staten som eier.

Se video fra frokostmøtet her!

Det er ingen ting i dag som gjør at disse begrunnelsene for Oljefondet og handlingsregelen er svekket. Heller tvert imot.

Den interessante diskusjonen starter først etter at mer trivielle spørsmål om ære og eierskap til store samfunnsoppgaver og politiske visjoner er lagt til side.

Den interessante diskusjonen handler ikke om å fordele ære, eller om man er for eller mot store samfunnsoppgaver, politiske visjoner og langsiktige offentlige investeringer. Den handler langt mer om hvilken rolle myndighetene bør spille og hvilke spilleregler som er de mest hensiktsmessige for å lykkes gjennom alle leddene av den pandemibekjempende verdikjeden.

I dag er det ingen som har ansvaret for om miksen av pengepolitikk og finanspolitikk er hensiktsmessig, om en for eksempel lener seg for mye på pengepolitikken slik at den langsiktige likevektsrenten faller og produktivitetsveksten svekkes.

Norske politikere har lenge sluppet å prioritere. Perspektivmeldingen viser at denne tiden snart er over og det bør vi ta på alvor, skriver Gard Løken Frøvoll i Nettavisen.

Støtteordningene bør være helt avviklet når samfunnet åpner opp igjen, det vil si at de bør trappes ned noe i forkant. Jeg er svært usikker på om det kommer til å skje når konkursene sannsynligvis øker, og flere av de permitterte blir helt ledige, skriver Steinar Juel.

Om vi ser bort fra land og samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med, har vi tidenes største offentlige sektor. Det er på tide å gi mer makt tilbake til borgerne, skriver Aslak Versto Storsletten i Minerva.

Enda mer fra Oljefondet er blitt enkleste løsning for politikerne, noe aktørene i økonomien lærer: De får det som de vil, bare de presser på. Hvorfor da anstrenge seg for å organisere rekruttering av norske arbeidsledige da?

Styringspartier og samfunnsøkonomiske perspektiver mister oppslutning når grasrota glemmes, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Hvis vi fortsatt skal ha glede av fondet, må det holdes intakt. Det kan ikke tømmes. Vil Stortinget være i stand til å ta de beslutninger som er nødvendige?

Markeder er absolutt ikke egnet til alt her i verden. Derfor brukes de heller ikke til alt. Men virksom konkurranse vil alltid få oss på sporet av bedre og mer effektive måter å tilfredsstille menneskelige behov på.

Kronekursen er ganske passe ut fra situasjonen i norsk økonomi, og kan godt svekkes mer uten at det vil være noe problem, skriver Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

I Erik Solheims argumentasjon for en sterk og kompetent stat blir det viktigste hengende i luften: Institusjonene som lenker staten til frihet og menneskelig utvikling, skriver Lars Peder Nordbakken i Bistandsaktuelt.

Politikk handler om prioriteringer. Regjeringens budsjettpolitikk gjør at vi kanskje må lære dette på den harde måten, skriver Gard Løken Frøvoll.

Våre nasjonale transportplaner, ikke minst på jernbaneområdet, er overmodne for avnasjonalisering. De bør erstattes av en felles grenseoverskridende transportpolitikk i hele EØS-området med effektivitet og bærekraft i sentrum for utviklingen, ikke særegne nasjonalstatlige reguleringer som hindrer dette.