Økonomisk politikk

Fingrene unna rentefatet

Vi bør frykte Stortinget mer enn vi frykter Stoltenberg. Politikerne må holde godt på pengepungen og la pengepolitikken virke.

Sondre Hansmark

Publisert: 16. februar 2022

La oss først ta turen til USA. Der har prisene gått opp med 7,5 prosent det siste året, den raskeste økningen på 40 år. Det ventes at den amerikanske sentralbanken vil heve renten flere ganger det neste året.

Store deler av årsaken ligger på nasjonale og globale effekter av pandemien, men politikerne kan på ingen måte toe sine hender. En svært ekspansiv finanspolitikk er helt sentral for inflasjonen.

Her hjemme har inflasjonsspøkelset sett litt annerledes ut. Stoltenberg er ansatt som ny sentralbanksjef. Han skal gå fra å sikre stabilitet i Europa, til å sikre stabilitet i norsk økonomi. Som sjef for Norges Bank skal han gjøre det med pengepolitikk, ikke partipolitikk.

Men skilleveggen er porøs. Norges Bank reagerer blant annet på finanspolitikken, den politikken som Stortinget bestemmer over. Det er jobben deres. Jobben til Stortinget må være å skjønne at de ikke skal kaste hansken til sentralbanken.

Det har blitt skrevet metervis om vennskapet mellom Støre og Stoltenberg, og forholdet mellom styresmakt og sentralbank – om mange stortingsrepresentanters skepsis til ansettelsen av sistnevnte som sentralbanksjef, og hans sterke bånd til Arbeiderpartiet.

Likevel tror jeg ikke det er tvil om at rentenivået fremover settes på bakgrunn av sentralbankens faglige vurderinger, og ikke av hensyn til regjeringens (u)popularitet. Helt uavhengig av om Wolden Bache eller Stoltenberg fungerer som sentralbanksjef.

Inflasjonen er på vei opp, og det samme er nok renten. Det kan by på “velgertekniske utfordringer”, som det heter. Vanlige folk liker ikke høye renter, fordi det gjør at lommeboken går noen magrere år i møte.

For regjeringen kan det bety enda flere og mer misfornøyde velgere. Det kan igjen utløse politiske krav om kompensasjon. Etter en høst hvor folk har blitt kompensert for galopperende strømpriser, er det ikke helt fjernt å tenke at de kan snu seg rundt og kreve kompensasjon for økte renteutgifter.

Det kan være fristende å bruke statsbudsjettet for å kompensere for de høyere kostnadene, men det må ikke Stortinget finne på.

Det tror jeg både Støre og Vedum skjønner, spesielt etter at Finansdepartementet hvisker dem noen ord i øret. Mer bekymret er jeg for krefter på deres venstre flanke, som er mindre opptatt av vage begreper om “sentralbankens uavhengighet”. 

Etter utnevnelsen av Stoltenberg som sentralbanksjef var Rødts stortingsrepresentant Seher Aydar dypt bekymret for at Stoltenberg ikke skulle være politisk i rollen som rentesetter.

I Stortingets vandrehall, rett etter at ansettelsen av ny sentralbanksjef var offentliggjort, uttrykte hun dyp bekymring for at han ville ha et behov for å “bevise” at han ikke er politiker, og dermed plage folk litt ekstra med renteøkninger de neste årene. Hennes klare oppfordring: ikke øk renten.

Oppfordringen faller nok på steingrunn, og la oss håpe den blir der. Etter sitt siste rentemøte kunne avtroppende sentralbanksjef Øystein Olsen varsle om renteøkninger fremover, den første trolig så tidlig som i mars.

Det er forståelig at høyere renter ikke er populært, men hvis Aydar og Rødt virkelig mener at Norges Bank ikke skal øke renten, er de villige til å gjøre politikk av det, dersom banken likevel gjør det? Eller er det bare et problem dersom det er Stoltenberg som annonserer det?

Hvis vi spoler frem til etter neste stortingsvalg i 2025, kommer Rødt til å stanse renteøkninger politisk, dersom de er i en posisjon til det? Eller kan de finne på å si at staten skal ta 85 prosent av renteregningen dersom styringsrenten bikker én prosent?

Vi kan se for oss to scenarier, dersom Rødt får viljen sin:

1. Renten settes under politisk styring og får ikke virke slik den skal. Inflasjonen kan gå ut av kontroll, uten at noen klarer å få has på den.
2. Stortinget, gjennom statsbudsjettet, kompenserer folk for renteøkninger gjennom økte overføringer og større offentlig pengebruk. Inflasjonen spinner ut av kontroll.

Ingen av alternativene fremstår som mer fornuftige enn at pengepolitikken får virke. Måten Stortinget bør reagere på, er å roe ned økonomien. Jo mer penger de spytter inn for å drive opp temperaturen, desto sterkere må sentralbanken reagere. Det er slik det skal fungere.

Alle forsøk om å “nulle ut” sentralbankens virksomhet vil slå tilbake, og en fortsatt ekspansiv finanspolitikk vil føre til renteøkninger fremover. Det er på tide å roe ned.

Innlegget var publisert i DN 14. februar 2022.

mer om pengepolitikk

Jon Nicolaisen

Stagflasjon i pandemiens tid

Vi må trolig lære oss å leve med pandemien som et vedvarende fenomen. Det gir lavere vekstkraft. Knapphet på varer og energi vil gjenta seg. Løsningen er ikke å bruke enda mer oljepenger. Da risikerer vi en større renteøkning for vanlige folk.

Økonomisk politikkNorsk politikkØkonomi og velferd

Mathilde Fasting

Økonomiske utsikter for 2022 og årene som kommer

Vil rentene stige, og vil inflasjonen feste seg? Hvordan påvirker pandemien den globale handelen, og hva har dette å si for den økonomiske utviklingen i Norge?

Økonomisk politikkØkonomi og velferd

Pengepolitikk

Steinar Juel

Når pengepolitikken brukes opp

I dette notatet sees det nærmere på rentens rolle i en økonomi. Hva er årsakene til nedgangen i de langsiktige rentene de siste 30 årene, og hva kan Norge gjøre for ikke å bli værende i en lavrentefelle?  Hvordan påvirker renteendringer økonomien, og forholdet mellom finanspolitikk og pengepolitikk?

PengepolitikkØkonomi og velferd

Aslak Versto Storsletten

Slik vil Rødt bruke opp fellesskapets penger

Rødt har begynt å skjønne at luftige, naive visjoner ikke samler en bred velgermasse. Nå skal partiet vedta et mer «realistisk program», men mellom linjene skimtes fortsatt det kommunistiske spøkelse, skriver Aslak Versto Storsletten.

Offentlig eierskapNorsk politikkKommunisme

Steinar Juel

Pengepolitikken er i praksis oppbrukt

I dag er det ingen som har ansvaret for om miksen av pengepolitikk og finanspolitikk er hensiktsmessig, om en for eksempel lener seg for mye på pengepolitikken slik at den langsiktige likevektsrenten faller og produktivitetsveksten svekkes.

Økonomisk politikkPengepolitikkFinanspolitikk og offentlige utgifterØkonomi og velferd

Relatert

Per Christiansen

EUs valutakursordning ERM2

BREV nr. 112

EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro. 

PengepolitikkEU og EØS

Jan Erik GrindheimMathilde Fasting

Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?

Er tollvern det eneste som kan redde og fremme norsk jordbruk? Det virker slik ifølge Sigrun Pettersborg og Hildegunn Gjengedal i Norges Bondelag.

EU og EØSNæringspolitikk

Aslak Versto Storsletten

Nord-Norgebanen er fortsatt galskap

Nord-Norgebanen er symbolpolitikk.

Finanspolitikk og offentlige utgifter

Lars Peder Nordbakken

Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise

Ubalansen mellom markedsstyrt etterspørsel og politikerstyrt tilbud truer med å skape permanente kraftunderskudd.

Økonomi og velferdNæringspolitikk

Aslak Versto Storsletten

25 år siden Equinor gikk på børs

Bedre å eie mye av noe stort enn alt av noe mindre.

NæringslivNæringspolitikk

Mathilde Fasting

Skatt handler ikke bare om omfordeling

Grepene Axel Fjeldavli foreslår, vil med stor sannsynlighet føre til at flere velger å flytte ut, at gründere ikke starter opp i Norge og at norsk privat næringsliv svekkes over tid.

Skatt og avgifter