Stagflasjon i pandemiens tid
Vi må trolig lære oss å leve med pandemien som et vedvarende fenomen. Det gir lavere vekstkraft. Knapphet på varer og energi vil gjenta seg.
Løsningen er ikke å bruke enda mer oljepenger. Da risikerer vi en større renteøkning for vanlige folk.
Publisert: 7. januar 2022
Verden går gjennom en periode med stadig nye utbrudd av pandemi, avbrutt av rask gjeninnhenting, flaskehalser i verdikjedene og tegn til svikt i tilgangen på energi og andre ressurser. Under gjenåpningen i andre halvdel av 2020 lå fraktprisene to – tre ganger over nivået før pandemien, og leveringstider hadde økt med mer enn 50 prosent. Høy energibruk og mer ustabil energiforsyning har gitt rekordhøye energipriser, og det har vært knapphet på arbeidskraft i mange vestlige land. Dette kommer til å skje igjen. Når gjeninnhentingen er over, sitter vi igjen med lav vekst og inflasjon.
Kombinasjonen av stagnasjon i realøkonomien og inflasjon har et navn. Vi kaller det stagflasjon.
Pandemien har gitt et skift i etterspørselen fra (noen) tjenester – som reiseliv, kollektivtransport, kultur og hoteller – til varer. Samtidig begrenser pandemien produksjonsmulighetene. Det bidrar til stress i verdikjedene. Sårbare verdikjeder, handelshindre og energiknapphet har varige virkninger på økonomiens evne til å levere varer og tjenester rimelig til forbrukerne.
Det kan se ut til at vi må lære oss å leve med pandemien som et vedvarende fenomen. Nye varianter av viruset vil antakelig oppstå med ujevne mellomrom, i hvert fall så lenge Afrikas befolkning ikke er vaksinert. Det gir lavere vekstkraft. Bedriftseiere nøler med å investere i en usikker verden. Arbeidskraft som tidligere reiste fritt over landegrensene, holder seg hjemme. Knapphet på varer og energi vil gjenta seg, både som en følge av forstyrrelser i leveransekjedene og fordi særlig Europa vrir energibruken bort fra fossile brensler mot ustabile kilder som vind og sol.
For å holde hjulene i gang under pandemien, har den økonomiske politikken vært ekstremt ekspansiv i mange land. Det har gitt en kraftig vekst i befolkningens pengebeholdninger og i etterspørselen fra husholdningene, samtidig som det er vareknapphet og mangel på arbeidskraft. Resultatet er kraftig vekst i priser og – etter hvert – lønninger, særlig i USA. Veksten i amerikanske konsumpriser er oppe i nesten 7 prosent i året.
Den amerikanske sentralbanken står i et dilemma. Den vil avvikle sine krisetiltak snart, trolig i løpet av vinteren. Deretter skal rentene i USA opp, mest sannsynlig og etter hvert tilbake til et normalnivå på rundt 2 prosent. Men i mellomtiden virker både pengepolitikken og finanspolitikken fortsatt ekspansivt. Det vil gi ytterligere inflasjonspress. I verste fall kan inflasjonen fortsette å øke, samtidig som pandemien og kapasitetsskranker stopper veksten. Hvis inflasjonen først biter seg fast, kan den amerikanske sentralbanken bli nødt til å øke rentene mer og lenger, selv om veksten er lav. Det vil føre amerikansk økonomi inn i en lavkonjunktur og økende arbeidsledighet. Strammer sentralbanken inn for lite, vil inflasjonen vare ved, uten at veksten tiltar. Det vil på sikt gjøre dilemmaet verre. Stagflasjonen lurer rundt hjørnet.
Også i Norge har inflasjonen tiltatt, økonomien har vært nær full kapasitetsutnytting, og renten er på vei opp. Tiltakene som holder hjulene i gang under pandemien, gir folk penger mellom hendene som de ønsker å bruke når samfunnet åpner opp, slik vi så i fjor høst. Samtidig må vi være forberedt på at vi raskt når kapasitetsgrensen igjen, og på nye runder med knapphet på energi, råvarer og arbeidskraft. Når pengebruken øker uten at det er noe mer å bruke pengene på, går prisene opp.
Det er Norges Bank som har ansvaret for å holde inflasjonen i sjakk. Det må banken gjøre ved å heve renten når det er nødvendig. Det er bedre for alle at renten heves gradvis, tidlig og nok enn at det skjer med kraftige hopp senere. I motsetning til den utviklingen vi ser andre steder, kan vi håpe at renteøkningene i Norge kommer tidsnok til å hindre at inflasjonen får feste. Men det er langt fra gitt. Skulle lønns- og prisveksten virkelig ta av, må rentene øke mer enn ventet. Da kan vi få stagflasjon også i Norge.
Budsjettpolitikken spiller en viktig rolle. Så omfattende støttetiltak som de som nå er gjennomført flere ganger, har betydelige virkninger på disponible inntekter også etter at de er avsluttet. I tillegg kan de være krevende å stanse i tide. Hvis den økonomiske politikken forblir ekspansiv i en økonomi som er nær full kapasitetsutnytting, øker presset på pris- og lønnsveksten. Det vil gi mer belastning på pengepolitikken.
Også norske myndigheter må finne en balanse. Jo større offentlig pengebruk, desto mer må Norges Bank heve renten for å stagge inflasjonen – alt annet likt. Jeg misunner ikke dem som nå må prioritere mellom ulike viktige formål som finansieres over statsbudsjettet. Løsningen er ikke å bruke enda mer oljepenger. Da risikerer vi en større renteøkning for vanlige folk.
Innlegget var publisert i DN 4. januar 2022.
De unge må i arbeid
Renten og de rikeste
De unge må i arbeid
Pengepolitikken er i praksis oppbrukt
Hvilket statsbudsjett kreves for å løse klimakrisen?
Ikke stikk hull på Oljefondet!
Relatert
Vi bygget landet
Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder
Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti
Er virkelig medisinen verre enn sykdommen?
Egil Bakke (1927-2022)
