Forrige søndag skrev Martin Sandbu om åtte kriser som nå er en kilde til uro hos mange. 

Det er krig, pandemi, matmangel, stigende råvarepriser, energikrise og klimakrise. I tillegg kommer den økonomiske situasjonen, som også innebærer en krise for mange, fordi vi har fått inflasjon og økte renter.

Men Sandbu nevnte ikke en av de viktigste årsakene til den økonomiske krisen, nemlig mangel på arbeidskraft. Over halvparten av bedriftene i Norges Banks regionale nettverk oppgir at de har problemer med å få tak i arbeidskraft, og at dette begrenser bedriftenes vekstmuligheter.

Dette er ikke et særnorsk fenomen. Det er mangel på arbeidskraft i hele Europa og i deler av Asia. 

Vi har hatt 30 unikt gode år med nesten ubegrenset tilgang på arbeidskraft. Det ga oss lave renter og lav inflasjon. 

Nå venter mange år med mangel på arbeidskraft. Det bidrar til å presse inflasjonen og rentene oppover.

Hvordan kunne det skje?

Den viktigste årsaken til at vi fikk mange flere mennesker inn på arbeidsmarkedet, er at Kina og Øst-Europa ble innlemmet i verdensøkonomien. Kina bidro med en milliard arbeidstakere. Øst-europeerne kom med i forbindelse med EU-utvidelsene i 2004 og 2007. Det har tjent dem svært godt.

Det meste av denne tilgangen på arbeidskraft er nå absorbert. Kina er en stor leverandør av varer som Vesten tidligere produserte selv. I østeuropeiske land trenger de nå all arbeidskraft selv, og lønnsnivået har nærmet seg vårt. 

En annen viktig årsak er at stadig flere kvinner kom ut på arbeidsmarkedet. I 1980 var 55 prosent av kvinnene i arbeidsdyktig alder i Norge i arbeidsstyrken. I dag er tallet ca. 70 prosent.

Det er vanskelig å se tilsvarende kilder til mer arbeidskraft nå. Vi er, tvert om, i en situasjon hvor befolkningen i Europa og Kina eldes raskt. 

Antall europeere i arbeidsdyktig alder vil falle med 48 millioner fra 2010 til 2050, mens den eldre befolkningen vil vokse med 58 millioner. I Kina er de tilsvarende tallene 225 og 300 millioner.

Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder. 

Da fødselstallene begynte å falle på 1980-tallet, ble forsørgerbyrden for de som var i arbeidsdyktig alder, mindre. Men nå snur det. Forsørgerbyrden for de som jobber, vil øke radikalt, og det blir en kamp om å få tak i nok kompetent arbeidskraft.

Slike demografiske utviklingstrekk bør ikke komme som et sjokk på noen. De har lenge vært beskrevet i de såkalte perspektivmeldingene som den norske regjeringen legger frem hvert fjerde år. 

I den siste meldingen kan vi lese at antall personer over 67 år i Norge vil stige fra om lag 15 prosent av befolkningen i dag til nærmere 26 prosent i 2060. Yrkeslivet er dessuten blitt kortere, fordi vi bruker lenger tid på utdanning.

En av konsekvensene er at helse- og omsorgssektoren vil trenge mye mer arbeidskraft. En fremskrivning viser at sektoren kan gå fra å legge beslag på 13 prosent av årsverkene i dag til 31 prosent i 2060. Det vil kunne føre til en kamp om arbeidskraften mellom næringslivet og offentlig sektor.

Kan noe gjøres for å bedre tilgangen på arbeidskraft?

Ja, en krise skaper også muligheter. 

Norge har rekordmange mennesker som står utenfor arbeidslivet og mottar ulike former for helserelaterte ytelser. 

Mulighetene er beskrevet i perspektivmeldingen:

Hvis vi klarer å få flere uføre i arbeid, slik at forskjellen mellom norsk og svensk uføreandel blir redusert til det halve, vil vi få 80.000 flere arbeidstakere. Hvis vi klarer å redusere forskjellen i sykefravær mellom Norge og Sverige med to tredjedeler, vil vi få 20.000 flere i arbeid. Vi vil også få mange flere arbeidstakere, dersom flere innvandrere kommer i arbeid. Og det hjelper godt, hvis flere begynner å jobbe heltid.

Støre-regjeringen har nå større muligheter enn noen regjering før den til å gjøre noe med dette. Det er lettere å inkludere flere i arbeidslivet når det er stor mangel på arbeidskraft. Og det er mye å lære av private bedrifter som ofte er flinkere enn staten til å inkludere mennesker som trenger litt ekstra hjelp. Noen eksempler er Ferd Sosiale Entreprenører, Møller Medvind, ISS og SalMar. 

Men dette alene er ikke nok. 

Det må også være mulig å rekruttere arbeidstakere fra land der folk fortsatt mangler jobber. Noen på venstresiden kaller det en «fallitterklæring», men det er det selvsagt ikke.

Selv har jeg den siste måneden tilbragt en del tid på en av Oslo kommunes helseinstitusjoner. Jeg tror ikke jeg tar mye feil, hvis jeg sier at en svært stor del av arbeidstakerne ikke er vokst opp i Norge. Om de er innvandrere eller pendlere vet jeg ikke, men etter språk, utseende og navn å dømme, kan de komme fra hele verden.

I næringslivet etterspør de muligheten til å rekruttere flere arbeidstakere fra land utenfor EØS-området. Men saksbehandlingen går tregt. I Danmark lover de 10 dagers behandlingstid, mens det kan gå måneder i Norge. Heldigvis har arbeids- og inkluderingsministeren lovet å gjøre noe med dette.

Og det kan gjøres mer. 

Det er mulig å utnytte den arbeidskraften vi allerede har, på en bedre måte. En del av de tiltakene regjeringen nå gjennomfører på arbeidslivsområdet, blant annet overfor bemanningsbransjen, vil antagelig gjøre vondt verre. En del arbeidstidsreguleringer er så rigide at de trolig reduserer produktiviteten. Kompliserte turnusordninger i helse- og omsorgssektoren krever unødig mange ansatte.

Også god utdanning og kompetanse er viktig for å sikre omstillingsevnen og produktiviteten. Dersom vi greier å bli mer produktive, altså arbeide smartere, kan vi til en viss grad kompensere for at vi, relativt sett, blir færre i arbeidsstyrken.

En æra er over.  Men den økonomiske situasjonen og mangelen på arbeidskraft er ikke bare negativ. 

Å ha et arbeid og å arbeide er svært viktig for de fleste mennesker. Det gir et utkomme, og det skaper mening og tilhørighet for mange. Mulighetene for å få et arbeid vil øke i årene som kommer, og den økonomiske ulikheten kan bli redusert.

I Norge er vi dessuten heldig stilt. 

Den demografiske utviklingen vil i mange land legge et stort press på velferdsstaten, fordi utgiftene stiger, samtidig som det er mangel på arbeidskraft. Det gjelder også i Norge, så også vi må ta i bruk moderne teknologi for å løse oppgavene innenfor helse og omsorg. Men her er utgangspunktet tross alt bedre. Vi har penger. Mange andre land har høy gjeld.

Men forutsetningen for at vi skal kunne bruke pengene uten at det blir høy inflasjon og økte renter, er at tilstrekkelig mange arbeider, og at vi er produktive og skaper verdier.

Innlegget er publisert i Aftenposten 31.7.2022.