Noe annet på budsjettet må prioriteres ned

Greier ikke regjeringen og Stortinget å prioritere, blir det inflasjonen og renten som gjør prioriteringsjobben.

Publisert: 24. mars 2022

Regler for finanspolitisk styring og for hvordan statsbudsjetter utarbeides og vedtas, har et klart formål: Å hindre at pengebruken blir større enn økonomien tåler. Totalrammen for et statsbudsjett skal fastsettes før en prioriterer hva pengene skal brukes til. Slik er prosessen både i regjeringen og i Stortinget.

Stortinget har under skiftende regjeringer i all hovedsak sluttet seg til den rammen regjeringen har foreslått. Dersom budsjettprosessen hadde startet med at fagstatsrådene og stortingsflertallet hadde lagt alle sine ønsker på bordet, ville utgiftene vokst ut over alle grenser.

De to siste årene har budsjettprosessen vært sterkt preget av at ønskede enkeltutgifter har styrt budsjettets totalitet. Ingen var opptatt av den totale pengebruken da den ene støtteordningen etter den andre ble vedtatt. Finansministerens rolle ble endret fra å passe på at finanspolitikken var tilpasset situasjonen i økonomien, til å summere kostnadene ved alle enkelttiltakene.

Det er derfor ikke overraskende at finanspolitikken ble for ekspansiv, særlig i 2021.

Norges Banks regionale nettverk viser nå like stor knapphet på arbeidskraft og sprengte kapasitetsgrenser som vi så under høykonjunkturen før finanskrisen i 2008. Tegnene til pris-lønnsspiral er tydelige. Det var de også før Kremls invasjon av Ukraina.

Selv når det oppstår uventede hendelser som krever budsjettmessige tiltak, bør en ikke pøse ut penger på toppen av eksisterende utgifter, uten å ta hensyn til totaliteten i finanspolitikken. Her sviktet det under pandemien, særlig i 2021. Selv om økonomien var langt mindre nedstengt i 2021 enn i 2020, ble budsjettstimulansen i 2021 enda sterkere.

Regjeringens budsjettkonferanse forrige uke var startskuddet for arbeidet med 2023-budsjettet. På «marskonferansen» er det særlig totalrammen for budsjettet som drøftes og fastsettes. Det er lett å slutte seg til finansminister Vedums uttalelse om at det nå må holdes igjen på pengebruken. Det er et sammensatt landskap 2023-budsjettet skal tilpasses.

Presset i arbeidsmarkedet er høyt. Arbeidsinnvandringen, som de siste 15–20 årene har vært en sikkerhetsventil mot overoppheting av norsk økonomi, er mindre. Det skyldes trolig ikke bare usikkerhet og restriksjoner knyttet til pandemien, men også mer varige forhold.

Jobbmulighetene for polakker og baltere i deres hjemland er nå veldig gode, og lønnsforskjellene til Norge er redusert.

Det er få tegn til at tilgangen på arbeidskraft vil bedres fremover. Tvert imot, krigen i Ukraina reduserer trolig tilgangen fra Polen ytterligere. Mange ukrainere som jobbet i Polen, har reist hjem for å krige, og flyktningstrømmen krever stor innsats fra ulike yrkesgrupper i landet. Knappheten på arbeidskraft i Polen vil derfor trolig øke.

Det kan komme noen titalls tusen flyktninger til Norge, mange barn. I det minste på ett til to års sikt må en regne med at håndteringen av flyktningene vil beslaglegge flere årsverk enn det som kan mobiliseres blant dem. Økte utgifter til å hjelpe flyktninger i Norge kan derfor i nåværende situasjon vanskelig komme på toppen av andre utgifter. Noe annet på budsjettet må prioriteres ned.

I skrivende stund er det signaler om fremgang i samtalene mellom Ukraina og Russland. Blir det våpenhvile og en politisk løsning som sikrer Ukrainas selvstendighet, vil det kreves mye arbeidskraft og innsats ellers for å bygge landet opp igjen. Derfor er det tvilsomt om ukrainsk arbeidskraft vil vende tilbake til Polen på en stund.

Regjeringen i Norge, som i mange andre land, signaliserer økte bevilgninger til forsvaret. Det vil beslaglegge arbeidskraft, og må derfor gjøres innenfor en samlet finanspolitisk ramme. Innkjøpt utstyr skal bemannes, til dels med spesialister det er knapphet på. Flere vernepliktige vil redusere arbeidstilbudet.

Det er nærmest blitt en kultur for å kreve kompensasjoner etter rekken med ordninger de siste par årene. Kompensasjoner må også holdes innenfor en samlet budsjettramme som ikke øker presset i økonomien. Det vil være usedvanlig uklokt å bruke stramme budsjettrammer til å kompensere bilister for høye priser på bensin og diesel, eller til å gi strømstøtte til næringslivet. I budsjettet for 2023 bør en også erstatte den generelle strømstøtten husholdningene nå har, med en ordning som rettes mot husholdninger med lavere inntekter.

2023-budsjettet bør representere en tilbakevending til budsjettprosesser hvor en starter i den riktige enden, med å sette en ramme ut fra økonomiens tåleevne. Man bør begynne med det allerede i revidert budsjett som kommer i mai.

Greier ikke regjeringen og Stortinget å prioritere innenfor slike rammer, blir det inflasjonen og renten som gjør prioriteringsjobben. Unge politikere har ikke erfart hva det betyr. Vi som har levd en stund vet hvor dårlig resultatet da blir.

Artikkelen er publisert i Dagens Næringsliv 22.3.2022.