Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Økonomiske systemer

Næringspolitikk på kollisjonskurs med dynamisk grønn vekst

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 26. oktober 2021

I 2018 igangsatte Solberg-regjeringen en totalgjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet, herunder Innovasjon Norge og Forskningsrådet, i den hensikt å få mer ut av den offentlige pengebruken.

Et stort konsulentarbeid ble nedlagt i å gå igjennom over 150 virkemidler, 18 virkemiddelaktører og 14 «eierdepartementer». Resultatet så langt har vært magert. Det er kun gjennomført en liten endring i organiseringen av eksportkreditt og eksportgarantier.

I praksis sitter vi igjen med et ureformert virkemiddelapparat med dysfunksjonelle trekk, med et sterkt innslag av selektive subsidier og en minst like markert mangel på markedskonforme spilleregler. Og jo mer penger som bevilges, desto større blir problemene med innsider-privilegier og rent seeking.

Nå har vi fått en ny regjering som også vil «gjennomgå hele det næringsrettede virkemiddelapparatet». Gjennomgangen skal denne gangen få et mer korporativt tilsnitt og «skje i tett dialog og partnerskap med bedrifter, tillitsvalgte, kommuner og fylker». Hva man sikter mot, er ikke til å ta feil av og gjennomsyrer det meste av det som er skrevet om næringspolitiske temaer i regjeringsplattformen: Det skal tilsynelatende brukes vesentlig mer penger på alt som den nye regjeringen mener vil «bidra til at norske bedrifter kan vokse».

Desto verre blir det når man på toppen, gjennom «forpliktende partnerskap» med næringslivet og fagbevegelsen, skal realisere sektorvise mål for klimakutt, jobbvekst og eksport. Den nye regjeringens ovenfra-og-ned-tenkning trer veldig tydelig frem på eksportområdet. Her er målet, uten videre begrunnelse og etterprøvbare premisser, «å øke norsk eksport utenom olje og gass med minst 50 prosent innen 2030». På ekte korporativt vis skal regjeringen her «sette ned et partssammensatt utvalg som skal konkretisere tiltak og virkemidler for å nå dette målet».

I tillegg kommer en økt ambisjon om å utvide og bruke det statlige eierskapet «på områder der det er av strategisk interesse for Norge» for å nå de overordnede målene om «flere i jobb, skape aktivitet over hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 prosent». Det står ingenting i plattformen om hva som ikke kan komme inn under begrepet «strategisk interesse».

I alt dette ses konturene av en ny-gammel form for overstyrende statsintervensjonisme, tilført noen oppsiktsvekkende merkantilistiske kjennetegn. Det hele får preg av en overivrig særinteressepolitikk som vitner om en alvorlig mangel på grunnleggende markedsøkonomisk dannelse.

Den politiske plattformen gir dessuten et klart inntrykk av at politikere, gjennom ulike former for korporative partnerskap, vil være i stand til nærmest å finstyre en gradvis overføring av produktive ressurser og kompetanse fra olje- og gassrelatert virksomhet til nye grønne næringer. Denne politiske pretensjonen om å ville unngå «kreativ ødeleggelse» gjennom dynamiske markedsprosesser, i en situasjon hvor «kreativ ødeleggelse» er selve forutsetningen for et verdiskapende grønt skifte, er dømt til å mislykkes i en hard kollisjon med den økonomiske virkeligheten i en åpen markedsøkonomi.

At Norge, i en avgjørende fase av skiftet til en grønnere, mer digital og mangfoldig økonomi, skal ledes av en regjeringskoalisjon bestående av Norges to mest strukturkonservative partier, med bindinger til sterke organiserte særinteresser, er et stort paradoks i seg selv. Når politikken i sum inviterer til så store innslag av økt statlig-korporativ styringskompleksitet, vesentlig økt offentlig pengebruk på selektive tilskudd og subsidier, samt en kraftig opptrapping i statens direkte inngrep i den økonomiske prosessen, er det virkelig grunn til å rette skarpe, kritiske blikk på det som er i ferd med å skje.

Et overordnet økonomisk problem med summen av regjeringens næringspolitiske styringssignaler er at de vil medføre at mer menneskelig og finansiell kapital og virketrang vil presses inn i politisk styrte prosesser, på bekostning av reell verdiskapende virksomhet. Regjeringens retoriske offensiv vil få sitt motstykke i en verdiskapende passivitet.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

På denne bakgrunn er det heller ikke overraskende å registrere at den nye regjeringen legger opp til å vanne ut og så tvil om to av den forrige regjeringens mest formålstjenlige forslag for en innovativ grønn transformasjon: En konsekvent og effektiv økning i CO2-avgiften og en vesentlig forbedring av opsjonsordningen for ansatte i oppstarts- og vekstbedrifter.

Innlegget er publisert hos E24 24.10.2021.

Publisert: 14. desember 2021
Aktiv næringspolitikk Det grønne skiftet Næringspolitikk
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

AI innovasjon politikk problemløsning
Lars Peder Nordbakken

Månelandinger er dårlig egnet til å løse «ville problemer»

I praktisk omgang med slike utfordringer er vi helt avhengige av å utvikle en riktig forståelse av problemets natur, og forstå de kritiske samvirkende faktorene bak problemet.
IdeerInnovasjon og entreprenørskapNæringspolitikk
internasjonalt
Jan Erik Grindheim

Handel og vandel i internasjonal politikk

En økonomisk nasjonalisme ser igjen ut til å gripe om seg internasjonalt. Hva vil det kunne bety for et lite land med en åpen økonomi som Norge?
HandelØkonomi og velferdGlobaliseringNæringspolitikk
Lars Kolbeinstveit

Moene og Smith

Moene har gode poenger når han forsvarer markedet mot monopolisering og privilegier.
LiberalismeØkonomiske systemer
museum
Steinar Juel

Jeg er gjerne vokter for uklokskapsmuseet

Politikken Lysbakken omfavner er en politikk som er tatt fra museet for mislykkede og ukloke ideer, et museum jeg gjerne vokter mot flere innbrudd.
Økonomi og velferdNæringspolitikk
handel
Lars Kolbeinstveit

Marked og valgfrihet fremmer tillit

Venstresidens syn på velferd bidrar til maktkonsentrasjon. Målet om økt tillit kan ikke oppnås uten valgfrihet. 
Private i velferdenHandelØkonomiske systemer
kredittkort sløsing
Steinar Juel

Sjokk og sløsing

Steinar Juel svarer Audun Lysbakken.
Økonomi og velferdNæringspolitikk

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo