Næringspolitikk

Det vil være svært uheldig om Stortinget, i sin iver etter å gi inntrykk av å gjøre noe, vedtar reguleringer som svekker konkurransen og øker prisene og i tillegg fører til unødvendig byråkrati.

Eierbeskatningen er mer enn doblet siden Støre-regjeringen overtok i fjor. Den rammer bedriftene også.

Regjeringen vil bytte ut nordmenn med utlendinger land og strand rundt. Det høres kanskje rart ut, når vi har Senterpartiet i regjering.

For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene».

Det fremstår som spinn når næringsministeren prøver å etterlate inntrykk av at næringslivet har fått skattelette når skattebyrden i virkeligheten har økt.

Skattedebatten dreier seg bare om fordelingseffekter og om å skaffe mer inntekter til rekordhøye og økende offentlig utgifter. Er eierskap og egenkapital til norske bedrifter virkelig helt uinteressant?

Skatteøkningene vil gi dårligere tilgang på risikokapital for norske bedrifter. Investeringer blir lagt på is, og kompetente økonomer og ingeniører blir for dyre.

Antall årsverk og lønnskostnader øker mye raskere enn kraftproduksjonen i Statkraft. Er selskapet riktig verktøy for å forvalte rundt 35 prosent av Norges vannkraftressurser?

Economics, as it has been taught historically, often departs from a static analysis of society in which economic activities are in perfect equilibrium. It is only after this baseline is given that more realistic assumptions are added for the economics students to be trained in more practical economic models.

Marginkrav fra NASDAQ skviser mange kraftselskapers likviditet. Vil regjeringen komme bransjen til unnsetning i en tid med rekordhøye kraftpriser?

Statkraft og flere av de store regionale offentlige kraftselskapene må realisere milliardtap på prissikringskontrakter.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

De kortsiktige tiltakene står i veien for å løse det vedvarende hovedproblemet: knapphet på strøm.

Strømstøtte til næringslivet er en usedvanlig dårlig ide. Derimot bør alle i sør aktivt støtte forslag til å bedre overføringskapasiteten for strøm mellom sør og nord i Norge. Tusen år etter at Norge ble samlet til ett rike er det på tide av Norge også blir ett strømrike.

I et normalt marked vil ingen fortsette å produsere mer av noe det selges lite av.

Hvorfor skal norske eiere ta ut opp til 2,5 ganger så mye utbytte fra sine selskaper som utlendinger, når de er mindre lønnsomme?

John Peter Hernes må ta av seg «investor-brillene» og bytte dem ut med «folkevalgt-brillene» når han skal se på Lyse.

Lyse bør endre utbytte­politikken for å hindre feil bruk av felles­eide kraft­ressurser.

Trønder Energi og Nord-Trøndelag Elektrisitetsnettverk (NTE) har lavest utbytteandel blant landets største kraftselskaper.

Gir åpne møter og søkerlister alltid de resultatene vi håper på?

De offentlige kraftselskapenes utbyttepolitikk spriker. Økte kraftpriser øker risikoen for feil- og overinvesteringer og sløsing i kraftsektoren.

Formuesskatteregningen er doblet siden i fjor, til 14 milliarder kroner i år. Det rammer arbeidsplasser i bedrifter der eierne stort sett har moderat eller lav ligningsformue.

Moralsk kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.

Er det borgerlig politikk å opprette en «svarteliste» for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe som helst ulovlig?

Statkrafts posisjon i det norske kraftmarkedet er trolig for stor. Nedsalg av eierandeler og kraftverk eller oppsplitting av selskapet bør vurderes.

Jeg er ikke uenig med Bellonas Hallstein Havåg i at det grønne skiftet krever nye teknologier og nye produkter. Uenigheten går på klokskapen i at staten gjennom ulike støttetiltak skal gå inn for at bestemte produksjoner skal ligge i Norge.

Det er fordi jeg er opptatt av at vi skal lykkes med å nå klimamålene, at jeg er bekymret for hvordan regjeringen, med støtte fra Bellona, sauser sammen næringspolitiske mål og det grønne skiftet.

Grunnrenteskatten bør økes for å redusere risikoen for sløsing.

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

Terje Erikstad kunne nevnt i sin kommentar om aksjonærmodellen og fritaksmetoden at det norske skattesystemet legger opp til at mennesker som driver næringsvirksomhet og investerer i næringsvirksomhet, skal plassere pengene sine i aksjeselskaper, ikke ta dem ut og bruke dem privat.

I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.

For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.

Det er menneskelig å bekymre seg unødvendig. Det er ingen grunn til at et stort underskudd på handelsbalansen til Fastlands-Norge skal holde næringsministeren våken om natten.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.