Skuespillet om matvareprisene

Det vil være svært uheldig om Stortinget, i sin iver etter å gi inntrykk av å gjøre noe, vedtar reguleringer som svekker konkurransen og øker prisene og i tillegg fører til unødvendig byråkrati.

Steinar Juel

Publisert: 17. desember 2022

Det er bemerkelsesverdig at Stortinget har bedt om reguleringer som regjeringens fagorganer mener vil ha motsatt effekt av det Stortinget mener. Det skjedde i vår, da regjeringen ble instruert om å sende på høring et utkast til forskrift som skal forby avtaler hvor det er usaklige prisforskjeller mellom leverandører og detaljister i dagligvaresektoren.

Stortinget mener at en slik regulering vil bidra til lavere priser og større utvalg.

Konkurransetilsynet og et ekspertutvalg som Nærings- og fiskeridepartementet oppnevnte i 2019, mener at det kan føre til høyere priser. Incentivene for matvarekjedene til å forhandle ned innkjøpsprisene, og for leverandørene til å gi rabatter, blir borte når forhandlingsresultatet «allmenngjøres».

Et høringsnotat ble sendt ut av Næringsdepartementet, med frist for innspill 16. desember. Drøftingen i høringsnotatet er god, både av de prinsipielle og praktiske sidene ved et forbud mot usaklig prisdiskriminering.

Notatet oser av skepsis til den type regulering som Stortinget ber om. Departementet skisserer alternativt å gi Konkurransetilsynet hjemmel til mer helhetlig markedsetterforskning enn i dag. Slik hjemmel har konkurransetilsynet i Storbritannia og Island, og det vurderes i Sverige, Danmark og Tyskland.

Blant aktørene i dagligvaremarkedet har Rema-gruppen og Oda lenge arbeidet aktivt for et forbud mot usaklig prisdiskriminering. Norgesgruppen er imot, mens Coop synes å ha en mellomposisjon. Etter den mislykkede «bestevennstrategien» i 2017, har Rema tapt markedsandeler i Norge. Oda har vokst mye, men har ennå ikke tjent penger.

I Stortinget er det SV og Høyre som har vært i førersetet for å få innført et forbud mot prisdiskriminering. At SV på refleksen er for reguleringer er ikke overraskende.

Høyres posisjon er langt mer overraskende. Partiet er i prinsippet opptatt av konkurranse, velfungerende markeder og mot reguleringer som ikke gir mening. Hva har Høyre sett i denne saken som Konkurransetilsynet og ekspertgruppen som ble oppnevnt da Høyre ledet regjeringen, ikke har sett?

Det er riktig at prisene på matvarer i Norge er høyere enn i de fleste andre land. Slik har det vært lenge. Det høye prisnivået er en effekt av landbrukspolitikken. For å opprettholde et ønsket omfang på matproduksjonen, må jordbruket beskyttes mot konkurranse fra utlandet, og subsidieres.

Matvareprisene i Norge er rundt 50 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU og nær 30 prosent høyere enn i Sverige og Danmark, ifølge Statistisk sentralbyrås prisnivåindekser. Prisene i Norge på produktgrupper som klær og skotøy, og husholdningsapparater, hvor det er fri import, ligger på linje med prisnivået hos våre nærmeste naboland.

Frihandel gir lavere priser og større vareutvalg. Dette gjelder særlig for små land. Vårt hjemmemarked er lite. Et stort vareutvalg uten handel betyr høye priser. Produksjonskostnadene blir høye fordi produksjonsseriene blir små.

For et lite land som Norge er det ikke mulig å kombinere lave priser og stort vareutvalg uten import. Dette gjelder like mye for oster som for kjøleskap.

Våre politikere bør være ærlige på at høye matvarepriser er en kostnad vi må betale for å opprettholde ønsket jordbruksproduksjon.

Effektiviteten og konkurransen på foredlings-, engros- og detaljistleddet har selvsagt også betydning for matvareprisene. Det hadde vært ønskelig med flere aktører på detaljistleddet. For å være konkurransedyktig er volum viktig, og det krever store investeringer for å komme opp i tilstrekkelige volumer. Importrestriksjonen på mat skjermer for etableringer av utenlandske dagligvarekjeder. De kan ikke ta med seg alle matvareproduktene de kjøper inn i store volumer til sine butikker ellers i Europa.

Importvernet virker beskyttende også på detaljist- og foredlingsleddet i Norge.

Brukes prisutviklingen på matvarer som indikator, synes ikke konkurransen i dagligvarebransjen å ha forverret seg de siste årene. Ifølge delindeksene for matvarer i konsumprisindeksene i Danmark, Norge og Sverige, har matvareprisene i Norge siden tusenårsskiftet steget ganske likt med hva tilfellet har vært i våre to naboland. De siste par årene har faktisk de norske matvareprisene steget noe mindre enn i nabolandene.

Konkurransen i dagligvaresektoren kan trolig bli bedre, selv om importbegrensningene opprettholdes. En urasjonell butikkstruktur med mange små enheter er et tegn på det. Ifølge stortingsmeldingen om dagligvarebransjen (St.meld. 27 (2019-20)), er det i Norge 7,3 butikker per 10.000 innbyggere, omtrent det dobbelte av i Sverige.

Butikktettheten er svært høy i norske byer og tettsteder, som i Oslo og Akershus.

Når det er sterke begrensninger på konkurransen fra utlandet, er det desto viktigere med et aktivt konkurransetilsyn, og at det gis effektive verktøy.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 15.12.2022.