Rekordhøye kraftutbytter etter rekordhøye kraftpriser?

De offentlige kraftselskapenes utbyttepolitikk spriker. Økte kraftpriser øker risikoen for feil- og overinvesteringer og sløsing i kraftsektoren.

Mats Kirkebirkeland

Publisert: 22. juni 2022

Den siste tiden har høye kraftpriser skapt politisk debatt om Norges energipolitikk generelt og kraftsystem spesielt. Kraftkabler til utlandet og nedbetalte vannkraftverk gir store gevinster for det norske samfunnet når kraftprisene er høye. Men gevinstene og kostnadene av økte kraftpriser er skjevt fordelt.

Mens husholdninger og privat næringsliv opplever økte kostnader, oppnår kraftselskapene rekordresultater. Dette innebærer en omfordeling av inntekt fra private husholdninger og bedrifter til offentlig eide kraftselskaper og deres eiere.

I debatten om kraftprisene blir det likevel sagt at de høye kraftprisene vil komme oss alle til gode. Kraftselskapene et i all hovedsak offentlig eid og har en høy skattesats, gjennom grunnrenteskatt.

Premisset om at vi alle skal tjene på høye kraftpriser, baserer seg på at de rekordhøye kraftprisene også gir rekordhøye overskudd hos kraftselskapene, som igjen vil bidra til rekordhøye utbytter til de offentlige eierne. Slik vil gevinsten føre til enten bedre kvalitet på de offentlige tjenestene eller lavere skatt.

Dette premisset kan være riktig, dersom man isolerer gevinsten av økte inntekter fra direkte krafteksport og norske eksportbedrifter, særlig kraftkrevende industri, har mulighet til å skyve de økte kostnadene over til tilsvarende høyere eksportpriser. Da oppnår man en samfunnsøkonomisk nettogevinst for landet.

Men et annet viktig premiss for en slik gevinst, er at de økte overskuddene ikke blir sløst bort på veien.

Det er en risiko for at deler av grunnrenten fra vannkraftressursene kan forsvinne på veien via kraftselskaper og krafteiere til samfunnet og innbyggerne for øvrig. I et nylig publisert Civita-notat har jeg forsøkt å undersøke om de høye kraftprisene kommer oss alle til gode.

Det er store forskjeller mellom kraftselskapene. Noen selskaper har en spesifikk utbyttepolitikk hvor målet er at en viss andel av årsresultatet skal bli utbetalt som utbytte, mens andre selskaper ikke har det.

Men selv om selskapene har valgt en spesifikk utbyttepolitikk, betyr ikke dette at selskapene oppnår utbyttemålet over tid. Det finnes flere eksempler der målet er at en viss andel av årsoverskuddet skal bli utbetalt som utbytte, men hvor praksis likevel ligger betydelig unna dette målet.

Likevel kan man se en klar trend der selskaper med en spesifikk utbyttepolitikk har en høyere utbytteandel enn selskaper som ikke har en slik spesifikk utbyttepolitikk.

En spesifikk utbyttepolitikk, hvor det settes et mål for andelen av årsoverskuddet som skal utbetales som utbytte, bidrar til en høyere utbyttegrad.

De norske offentlige kraftselskapene nyter godt av et reguleringsregime med hjemfallsrett og konsesjonslovgivning, som skal sikre at gevinsten fra vannkraften tilbakeføres til samfunnet. Når man har en regulering som hindrer konkurranse fra private aktører, og samtidig forvalter gevinsten fra allmenn-eide naturressurser, har de offentlig eide kraftselskapene et ekstra ansvar for å sikre legitimitet i befolkningen.

Dette kan gjøres best ved å sikre at en så stor andel som mulig av gevinsten fra vannkraften og monopolinntekter fra nettvirksomheten blir tilbakeført til eierne og samfunnet.

Hvordan kraftselskapene forvalter sine overskudd, blant annet gjennom utbyttepolitikken, er derfor avgjørende for legitimiteten til det norske kraftsystemet. Min gjennomgang av 14 kraftselskaper finner at omtrent halvparten av overskuddet blir utbetalt som utbytte, men flere selskaper ligger godt under en utbytteandel på 50 prosent.
Dette øker risikoen for feil- og overinvesteringer og sløsing, og kan over tid svekke legitimiteten til kraftselskapene, og ikke minst til det norske kraftsystemet.

Teksten er på trykk i Dagens Næringsliv 20.6.2022.