Farlig tunnelsyn i skattedebatten
Skattedebatten dreier seg bare om fordelingseffekter og om å skaffe mer inntekter til rekordhøye og økende offentlig utgifter. Er eierskap og egenkapital til norske bedrifter virkelig helt uinteressant?
Publisert: 23. november 2022
Som et lite land har Norge lenge hatt stor glede av utenlandsk kapital. Norge ble inntil for 20–30 år siden omtalt som «kapitalfattig». Eier- og investormiljøene var få og små. Nabolandet Sverige hadde Wallenberg-familien og andre større eiermiljøer. Vi hadde staten.
De store norske konsernene, som dels var eid av staten, viste liten interesse for å investere utenfor sine bransjer.
Dette har endret seg. Et viktig formål med skattereformene i 1992, 2006 og 2016 var å unngå at kapital ble låst inne i eksisterende bedrifter. Kapital skulle via investeringsselskaper kunne flyttes mellom bedrifter uten at gevinster og utbytter beskattes som personlig inntekt. Trolig har det bidratt til at vi nå har flere større og profesjonelle kapitalmiljøer. For å bedre næringslivets omstillingsmuligheter, og bidra til høyere økonomisk vekst, er det viktig at skattesystemet ikke hindrer kapitalen fra å bli kanalisert dit hvor avkastningen er høyest.
Den utenlandske eierandelen i norsk næringsliv er høy, og utenlandske investorer står for en stor andel av de bedriftsoppkjøp som finner sted. Selskapene på Oslo Børs eies med om lag en tredjedel av staten, utenlandske investorer og norske investorer. Vel en femtedel av de ansatte i næringslivet jobber i foretak med hovedsakelig utenlandske eiere, ifølge Statistisk sentralbyrås foretaksdata. Andelen har vært økende.
Advokatfirmaet Wiersholm samler inn og kategoriserer data om oppkjøp av norske selskaper. Utlendinger har stått for vel 40 prosent av antallet bedriftsoppkjøp i Norge fra 2018 og til så langt i år. Utenlandsandelen er spesielt høy for teknologi- og industribedrifter, over 50 prosent.
Av de salgene der verditall foreligger, utgjorde andelen kjøpt av utlendinger 60–70 prosent. Innen bransjene teknologi, industri, forretningsmessig tjenesteyting og farmasi, helse og medisin var andelene hele 80–90 prosent. (Dataene for hvordan salgene fordeler seg målt med verdiene på transaksjonene er usikre, fordi transaksjonsverdiene ikke alltid offentliggjøres.)
Norge er et lite land og kan ikke være best på alt. At eksisterende og fremvoksende bedrifter får utenlandske eiere kan bidra positivt til verdiskapingen og gi et mer allsidig næringsliv. På den annen side er det negativt for verdiskapingen hvis skatteregler og rammebetingelser ellers er til ulempe for norske eiere. Inntekter vil da gå tapt, og risikoen for at bedriftenes vekst i større grad skjer i utlandet øker.
Mange små og mellomstore bedrifter vil ofte heller ikke ha tilgang på utenlandsk kapital. Særlig ved oppstart og i tidlig utviklingsfase kan lokal kapital være avgjørende.
Gode eiermiljøers betydning verdiskapingen står i dag langt nede på listen over hva man er opptatt av i den politiske debatten. Eiermiljøene som er vokst frem, godt hjulpet av skattereformene, oppfattes mer som et problem.
De rike skal tas.
I debatten om skatt dreier alt seg om fordelingseffekter og om å skaffe mer inntekter til et rekordhøyt og voksende offentlig utgiftsnivå.
Ved utformingen av skattesystemet har det vært en god tradisjon å avveie mot hverandre hensynene til fordeling, grad av kompleksitet, effekter på effektiviteten i økonomien og på hvordan systemet virker på tilbudet av arbeidskraft og kapital. Regjeringens presentasjon av skatteendringene for 2023 er nærmest kjemisk fri for slike avveininger.
Riktignok finner en i nasjonalbudsjettet fine generelle formuleringer om at skattesystemet bør «gi gode rammebetingelser for arbeid, verdiskaping i hele landet og for investeringer i klimavennlig teknologi og industri. Næringslivet skal ha stabile og konkurransedyktige skattemessige rammevilkår.»
I gjennomgangen av de enkelte skatteforslagene finner en ingen ting om hvordan de antas å bidra til disse målene.
Økningene i formues- og utbytteskatten påvirker norske bedriftseiere. Fra i fjor til i år ble provenyet fra formuesskatten mer enn doblet, og utbytteskatten økte fra 23 milliarder til nær 32 milliarder kroner. Skatt på norsk bedriftseierskap har aldri vært høyere. Nye kraftige økninger foreslås for neste år.
Skattene reduserer norske investorers avkastning på å ta risiko ved å plassere formue i bedrifter. Incentivene til å plassere mer av formuen i boliger, hytter og renteporteføljer fremfor i bedrifter, forsterkes. Skatteøkningene oppmuntrer også mer til forbruk fremfor sparing.
Skatteopplegget for neste år trekker i retning av at flere bedrifter vil selges til utlandet. Det fremstår som et paradoks at regjeringen bruker 2,65 milliarder kroner på å sikre norsk eierskap til Meraker Brug i Trøndelag, mens den gjør det relativt gunstigere for utlendinger å kjøpe norske bedrifter.
Det er å håpe at skatteutvalget som offentliggjør sin innstilling 16. desember, vil få skattedebatten inn på en mer helhetlig spor igjen.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 21.11.2022.
Relatert
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
Sjølvforsyningsgraden og medlemskap i EU
Formue er så mangt
Nei, det er ikke feil. Det er uenighet.
