Foto: NTE/Bygging av ny kraftstasjon i Nedre Fiskumfoss – sommer 2021

Trønderne er dårligst i klassen

Trønder Energi og Nord-Trøndelag Elektrisitetsnettverk (NTE) har lavest utbytteandel blant landets største kraftselskaper.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 29. juni 2022

Den siste tiden har høye kraftpriser skapt politisk debatt om Norges energipolitikk generelt og kraftsystem spesielt.

Kraftkabler til utlandet og nedbetalte vannkraftverk gir store gevinster for det norske samfunnet når kraftprisene er høye. Men gevinstene og kostnadene av økte kraftpriser er skjevt fordelt.

Mens husholdninger og privat næringsliv opplever økte kostnader, oppnår kraftselskapene rekordresultater. Dette innebærer en omfordeling av inntekt fra private husholdninger og bedrifter til offentlig eide kraftselskaper og deres eiere.

I debatten om kraftprisene blir det likevel sagt at de høye kraftprisene vil komme oss alle til gode. Kraftselskapene er i all hovedsak offentlig eid og har en høy skattesats, gjennom grunnrenteskatt.

Premisset om at vi alle skal tjene på høye kraftpriser, baserer seg på at de rekordhøye kraftprisene også gir rekordhøye overskudd hos kraftselskapene, som igjen vil bidra til rekordhøye utbytter til de offentlige eierne. Slik vil gevinsten føre til enten bedre kvalitet på de offentlige tjenestene eller lavere skatt.

Dette premisset kan være riktig, dersom man isolerer gevinsten av økte inntekter fra direkte krafteksport og norske eksportbedrifter, særlig kraftkrevende industri, har mulighet til å skyve de økte kostnadene over til tilsvarende høyere eksportpriser. Da oppnår man en samfunnsøkonomisk nettogevinst for landet.

Men et annet viktig premiss for en slik gevinst, er at de økte overskuddene ikke blir sløst bort på veien.

Det er en risiko for at deler av grunnrenten fra vannkraftressursene kan forsvinne på veien via kraftselskaper og krafteiere til samfunnet og innbyggerne for øvrig. Dette kan forklares ved hjelp av teoriene om klassiske prinsipal-agent-problemer, som sier at ulike interesser blant eiere, ledelsen og ansatte, kan føre til feilinvesteringer og sløsing, i kraftselskaper så vel som hos krafteiere.

I et nylig publisert Civita-notat har jeg forsøkt å undersøke om de høye kraftprisene kommer oss alle til gode. Jeg hatt tatt for meg utvalgte kraftselskapers utbyttepolitikk over en periode på rundt ti år.

I gjennomgangen finner jeg store forskjeller i utbyttepolitikken mellom kraftselskapene.

Noen selskaper har en spesifikk utbyttepolitikk hvor målet er at en viss andel av årsresultatet skal bli utbetalt som utbytte, mens andre selskaper ikke har en slik definert utbyttepolitikk.

Et klart funn, er at selskaper med en slik definert utbyttepolitikk, har en høyere utbyttegrad enn selskaper uten.

Samlet utbyttegrad av de undersøkte selskapene for perioden viser en samlet utbyttegrad på 53 prosent. Men utbyttegraden varierer mye mellom selskapene. Særlig gjelder dette for de to kraftselskapene i Trøndelag, som utmerker med lavest utbyttegrad av de fjorten undersøkte selskapene.

Lavest ligger Nord-Trøndelag Elektrisitetsnettverk (NTE), som har en samlet utbyttegrad på 14 prosent av årsresultatet i løpet av perioden 2010–2021. NTE utmerker seg også som et av få kraftselskaper som ikke har en spesifikk utbyttepolitikk, hvor en viss andel av årsresultatet skal utbetales som utbytte over tid.

Trønderenergi utmerker seg også med en lav utbyttegrad for perioden 2010-2021, med en utbytteandel på 35 prosent av samlet årsresultat. Men i2020 vedtok styret i Trønderenergi en ny utbyttepolitikk som sier at kraftselskapet som minimum skal betale 75 prosent av majoritetens andel av driftsrelatert overskudd i de kommende årene. Dette skal utgjøre minimum 200 millioner kroner årlig. Utbytte for årene 2020 og 2021 var på 200 millioner kroner, noe som tilsvarer en utbyttegrad på henholdsvis 45 og 79 prosent.

Kraftprisene i Trøndelag har ikke vært like høye som i prissonene sørover i landet. Men det betyr ikke at også kraftressursene i Trøndelag må forvaltes med omhu.

De norske offentlige kraftselskapene nyter godt av et reguleringsregime med hjemfallsrett og konsesjonslovgivning, som skal sikre at gevinsten fra vannkraften tilbakeføres til samfunnet. Når man har en regulering som hindrer konkurranse fra private aktører, og samtidig forvalter gevinsten fra allmenn-eide naturressurser, har de offentlig eide kraftselskapene et ekstra ansvar for å sikre legitimitet i befolkningen.

Dette kan gjøres best ved å sikre at en så stor andel som mulig av gevinsten fra vannkraften og monopolinntekter fra nettvirksomheten blir tilbakeført til eierne og samfunnet. Lave kraftutbytter øker risikoen for feil- og overinvesteringer, sløsing og «administrasjonsstyrte» selskaper og andre prinsipal-agent-problemer.

For å sikre at den verdifulle kraften i Trøndelag kommer samfunnet som helhet til gode, bør de offentlige eierne av Trønderenergi og (særlig) NTE være mer observant på slike prinsipal-agent problemstillinger.