Drømmen om industrien
Toll eller subsidier for å gjenskape industriens storhetstid er en svært dårlig idé. Får man det til, mislykkes man likevel, fordi produktivitet og reallønninger faller.
Publisert: 15. mai 2025
Da jeg startet min økonomkarriere midt på 1970-tallet, ble verdens land inndelt i to hovedgrupper: industriland og utviklingsland. Norge og de andre landene i OECD-området utgjorde industrilandene. Et stort innslag av industri var synonymt med et relativt høyt velstandsnivå.
Slik er det ikke lenger. De mest velstående landene kalles ikke lenger industriland, men avanserte økonomier. Dagens reelle industriland tilhører gruppen som kalles fremvoksende økonomier. I de avanserte økonomiene har industriens bidrag til verdiskapingen falt parallelt med økningen i velstandsnivået. Danmark og Sveits er unntak, men også her har sysselsettingen i industrien falt over tid.
I Hurdalsplattformen la Støre-regjeringen opp til et «krafttak for industrien». I USA innfører president Trump kraftige tollbarrierer for å reindustrialisere landet. Fortsatt treffer jeg på personer som mener at industri per definisjon er mer verdiskapende enn tjenestenæringer.
Økonomisk velstand springer ut av omstillinger og strukturendringer. Enkeltbedrifter henter ut produktivitetsgevinster ved å organisere seg på nye måter, og ved å ta i bruk ny teknologi. Å sette ut tidligere internt leverte tjenester har vært et viktig tiltak. I Norge har næringssektoren «Forretningsmessig tjenesteyting» vokst fra om lag null i 1975 til 120.000 årsverk nå. Produktivitetsvekst gir lønnsvekst, og frigjør arbeidskraft til områder med større etterspørsel.
Dagens avanserte økonomier har gått fra å være landbruksøkonomier, til industriøkonomier og nå tjenesteøkonomier.
Endringene er drevet av produktivitetsvekst, kombinert med at sammensetningen på forbruket endres med inntektsnivået. Ved lave inntekter går nesten alt til mat og bolig. Når inntektene stiger, blir det rom for å bedre levestandarden ved å kjøpe fysiske goder. Ved ytterligere inntektsøkninger dreies mer av forbruket over mot tjenester. For mange tjenester skjer produksjon og forbruk samtidig, og produsent og bruker må ofte være fysisk nær hverandre.
Etterspørselen etter mange tjenester må derfor løses ved lokal produksjon, mens varer enkelt kan importeres fra utlandet.
Et industriland hvor produktivitetsveksten fortsetter, vil normalt utvikles til en økonomi hvor tjenesteproduksjon dominerer. Aldringen av befolkningen forsterker nå denne utviklingen.
Industriens reduserte bidrag til verdiskapingen i Norge har vært ganske parallell med utviklingen i USA. I 1970 var industriens andel av verdiskapingen vel 20 prosent i begge land. Andelene er nå sunket til 11 prosent i USA og syv i Norge. Nedgangen i USA har vært jevn, uten synlige effekter fra etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), Kinas inntreden i WTO eller etableringen av frihandelsavtalen Nafta med Canada og Mexico. For Norges del falt andelen mest markant i årene 1975-1991, det vil si i de første årene av vår oljealder.
Våre nordiske naboer Sverige og Finland var i utgangspunktet større industrinasjoner enn Norge, og de er det fortsatt. De har også begge vært gjennom store endringer. Industriens betydning i Sverige falt kraftig i det første tiåret etter tusenårsskiftet, da blant annet Saabs bilproduksjon og produksjonen av Ericssons mobiltelefoner ble lagt ned.
Finsk industri fikk et kraftig sjokk da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 og eksporten dit kollapset. Nokias suksess med mobiltelefoner ga deretter et kraftig oppsving, men eventyret ble knust av smarttelefonene.
Danmark er et av få rike land hvor industriens andel av verdiskapingen har steget kraftig de siste femten årene. I 1975 hadde Danmark den minste industrisektoren i Norden, i dag er den størst. Også danskene opplevde fall i industriens betydning, men det snudde i 2010. De siste årene har de lyktes med å utvikle høyteknologisk avansert industri som farmasigiganten Novo Nordisk.
Suksessen har vært å finne løsninger på det andre mente var umulig, fortalte Novo Nordisks administrerende direktør på Oljefondets investeringskonferanse i april. I dag utgjør industrien i Danmark en større del av verdiskaping enn i 1975, men den har 150.000 færre sysselsatte.
Toll eller subsidier for å vinne tilbake industriens storhetstid er veldig dårlige ideer. Får man det til, mislykkes man likevel, fordi produktivitet og reallønninger vil gå ned.
Det som virkelig betyr noe, er å ha gode generelle betingelser for næringsutvikling, uten å være opptatt av hvilke næringer som vokser. Det må være god tilgang på kapital, på dyktige personer, minst mulig byråkrati og et skattesystem som ikke skremmer folk og investeringer ut av landet.
Tiden med billig kraft som et norsk konkurransefortrinn er forbi og kan ikke gjenskapes med subsidier. Kanskje danske industribedrifter lyktes fordi de ikke var opptatt av å skulle utnytte gamle naturlige fortrinn?
For å lykkes må en se fremover, ikke bakover.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 13.5.2025.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
