Bellona og næringspolitikk
Det er nettopp fordi jeg er opptatt av at vi skal lykkes med å nå klimamålene, at jeg i økende grad er bekymret for hvordan regjeringen, tydeligvis med støtte fra Bellona, sauser sammen næringspolitiske mål og det grønne skiftet.
Publisert: 2. februar 2022
Hovedpoenget i min kronikk om batterifabrikker i DN 25. januar var å få frem at både ren strøm og arbeidskraft er knappe goder. Prioriteres det mer bruk ett sted, blir det mindre rom til bruk andre steder.
Tilgangen på arbeidskraft fra utlandet synes å være redusert, og verdien av å ha ren elektrisitet har økt på grunn av klimamålene. Jo knappere og mer verdifulle ressurser blir, desto viktigere er det å økonomisere med dem, det vil si å anvende dem der hvor verdiskapningen kan bli høyest. I en kommentar til kronikken 27. januar forholder ikke Bellonas Hallstein Havåg seg til disse sammenhengene.
Det er nettopp fordi jeg er opptatt av at vi skal lykkes med å nå klimamålene at jeg i økende grad er bekymret for hvordan regjeringen, tydeligvis med støtte fra Bellona, sauser sammen næringspolitiske mål og det grønne skiftet.
Målet med det grønne skiftet er å få ned utslippene av klimagasser. Det krever omlegging av produksjonsmetoder og endringer i forbruket. Det får man best til ved å gjøre det dyrere å slippe ut klimagasser, kombinert med forbud og påbud. Det blir da stor etterspørsel etter nye teknologiske løsninger, og noen produkter blir faset ut.
Hvem som skal utvikle de nye teknologiene, og hvor de nye løsninger skal produseres, bør avgjøres på vanlig måte. Det vil si ved at teknologimiljøer i inn- og utland konkurrerer om å komme frem til de beste løsningene.
Det er mange dyktige bedrifter og teknologer i Norge, så jeg er helt sikker på at en del produksjon også vil havne i her i landet. Samtidig skal vi i fremtiden fortsatt produseres mye som ikke har noe med grønn teknologi å gjøre.
Hvis staten bestemmer at vi skal ha batterifabrikker i Norge, så er det næringspolitikk, og har lite å gjøre med å nå de norske klimamålene.
Regjeringen og Stortinget har forpliktet seg til tøffe klimamål frem til 2030. Ingen store industriprosjekter eller utbygginger av vindmøller eller lignende vil være til særlig hjelp med å nå de målene. Tiden er kort og godt for knapp.
Klimadebatten domineres dessverre av store vyer om alt vi skal kunne produsere i Norge, og som vil bidra minimalt, om noe, til å nå 2030-målene.
Debatten preges også av at man ikke ser på ren energi og arbeidskraft som knapphetsgoder som det gjelder å utnytte mest mulig effektivt. Dette er svært bekymringsfullt, og innlegget til Havåg i Bellona er ikke beroligende.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 31. januar 2022.
Mer om Næringspolitikk
Skal vi satse på batterifabrikker eller helse og omsorg?
Hva slags næringspolitikk får vi?
Aktiv næringspolitikk for jobbenes del, ikke klimaets?
Relatert
Ikke krise i næringslivet
Egil Bakke (1927-2022)
Et dysfunksjonelt bokmarked
Norske eiere tar ut over dobbelt så mye utbytte
Feil briller til å se på Lyse gjennom, John Peter Hernes
