Vi trenger ikke en moraliserende stat
Moralsk kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.
Publisert: 23. mai 2022
Johanne Waaler, som er statsviter, medlem av Venstre og deltaker på Civita-akademiet, mener at jeg avsporer en viktig debatt, fordi jeg er imot at staten skal føre «svartelister» over private selskaper som ikke har en god nok kjønnsbalanse i sine ledergrupper.
Men Waalers argumenter overbeviser meg ikke.
Waaler mener at «moralisme kan være effektivt for å korrigere lovlige aktiviteter vi ikke synes noe om». Hun har muligens rett i det, og det står jo enhver fritt å rette moralsk kritikk mot noe de ikke liker. Men slik kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet og av enkeltpersoner – ikke av staten. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.
Waaler viser til at vi allerede «henger ut» bedrifter på andre måter ved for eksempel å merke produkter som «økologiske». Men i så fall snakker vi jo ikke om «svartelisting», men om en slags «hvitvasking». Og hvilken liste skulle Orkla vært på da? En «hviteliste», fordi de har 42 prosent kvinner i ledende posisjoner og overoppfyller kjønnskravene til styret, eller en «svarteliste», fordi de en, kanskje kort, periode bare har menn i ledergruppen?
Waaler skiller mellom virksomheter som tjener penger og offentlig virksomhet og mener at «svartelister» uansett ikke vil ha noen effekt i offentlig sektor. Det er et overraskende argument. Mener hun at velgere og skattebetalere er så sløve at de ikke bryr seg om likestilling i offentlig sektor, mens de samme menneskene vil rømme fra Orklas virksomheter, fordi det er dårlig kjønnsbalanse i ledergruppen i selskapet?
Det høres ikke sannsynlig ut.
Offentlig sektor er jo dessuten ikke helt uten valgfrihet eller virksomheter som tjener penger. Mange kan velge barnehage, fastlege og transport, og da vil vel en «svarteliste» være like virkningsfull her som den vil være overfor private selskaper?
Rent prinsipielt ville det dessuten være mindre betenkelig, siden staten i så fall «svartelister» de virksomhetene den eier selv – ikke andres virksomheter.
Waaler har rett i at det ikke er «gjensidig utelukkende» at staten oppretter «svartelister» for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe ulovlig, og samtidig arbeider for å bedre den dårlige kjønnsbalansen i offentlig sektor. Men det er nok et teoretisk argument.
Jo mer vi belaster staten med nye oppgaver, jo mindre kapasitet og kreativitet blir det igjen til andre, enda viktigere oppgaver. Og siden vi allerede har verdens største offentlige sektor, bør vi prioritere.
Det burde særlig borgerlige politikere være opptatt av.
Teksten er publisert i Minerva 23.5.2022.
Relatert
Formuesskatten doblet fra i fjor – rammer norske arbeidsplasser
Pekefinger-politikk fra Høyre
Den aggressive antirasismen
Kan vi ha tillit til næringslivet?
Aksjonærmodellen og fritaksmetoden – og det Erikstad ikke nevner
