«Imperiebygging» i Lyse?

Lyse bør endre utbyttepolitikken for å hindre feil bruk av felleseide kraftressurser.

Publisert: 9. juli 2022

Den siste tiden har høye kraftpriser skapt politisk debatt. Kraftkabler til utlandet og nedbetalte vannkraftverk gir store gevinster for samfunnet når kraftprisene er høye. Men gevinstene og kostnadene av økte kraftpriser er skjevt fordelt.

Mens husholdninger og privat næringsliv opplever økte kostnader, får kraftselskapene rekordresultater. Dette innebærer en omfordeling av inntekt fra private husholdninger og bedrifter til offentlig eide kraftselskaper og deres eiere.

I debatten om kraftprisene blir det likevel sagt at de høye kraftprisene vil komme oss alle til gode. Kraftselskapene er i all hovedsak offentlig eid og har en høy skattesats, gjennom grunnrenteskatt.

Premisset om at vi alle skal tjene på høye kraftpriser, baserer seg på at de rekordhøye kraftprisene også gir rekordhøye overskudd hos kraftselskapene, som igjen vil bidra til rekordhøye utbytter til de offentlige eierne. Slik vil gevinsten føre til enten bedre kvalitet på de offentlige tjenestene eller lavere skatt.

Dette premisset kan være riktig, dersom man isolerer gevinsten av økte inntekter fra direkte krafteksport og norske eksportbedrifter – særlig kraftkrevende industri – har mulighet til å skyve de økte kostnadene over til tilsvarende høyere eksportpriser. Da oppnår man en samfunnsøkonomisk nettogevinst for landet.

Men et annet viktig premiss for en slik gevinst er at de økte overskuddene ikke blir sløst bort på veien.

Det er en risiko for at deler av grunnrenten fra vannkraftressursene kan forsvinne på veien via kraftselskaper og krafteiere til samfunnet og innbyggerne for øvrig. Dette kan forklares ved hjelp av teoriene om klassiske prinsipal-agent-problemer, som sier at ulike interesser blant eiere, ledelsen og ansatte kan føre til feilinvesteringer og sløsing, i kraftselskaper så vel som hos eiere.

Varierende utbyttepolitikk

I et nylig publisert Civita-notat har jeg forsøkt å undersøke om de høye kraftprisene kommer oss alle til gode. Jeg hatt tatt for meg utvalgte kraftselskapers utbyttepolitikk over en periode på rundt ti år.

I gjennomgangen finner jeg store forskjeller i utbyttepolitikken mellom kraftselskapene. De fleste selskapene har en spesifikk utbyttepolitikk hvor målet er at en viss andel av årsresultatet skal bli utbetalt som utbytte, mens noen selskaper ikke har en slik definert utbyttepolitikk.

Lyse tilhører sistnevnte gruppe. I årsrapporten fra 2019 kan man blant annet lese at «utbyttepolitikken skal sikre en langsiktig industriell utvikling, samt gi stabile og forutsigbare utbetalinger til aksjonærene».

Et klart funn i notatet er at selskaper med en definert utbyttepolitikk har en høyere utbyttegrad enn selskaper uten.

Lyse langt bak andre

Fra 2010 til 2021 har Lyse hatt en utbyttegrad på 48 prosent av årsresultatet. Samlet utbyttegrad av de fjorten undersøkte selskapene for perioden viser en samlet utbyttegrad på 53 prosent. Lyses utbyttegrad ligger altså omtrent på gjennomsnittet.

Men på den andre siden har Lyse en betydelig lavere utbyttegrad enn lignende større regionale kraftselskaper, som Eviny (tidligere BKK), Agder Energi og Hafslund, som lenge har hatt en spesifikk utbyttepolitikk der en viss andel av årsresultatet skal utbetales som utbytte, og som har en utbyttegrad på 66 til 72 prosent.

I 2021 vedtok Lyses eiere en ny eierstrategi hvor man også endret utbyttepolitikken. Nå er målet at Lyse skal betale 60 prosent av årsoverskuddet etter skatt som utbytte til eierne.

I 2021 oppnådde Lyse et rekordresultat på 2,1 milliarder kroner, hvor 650 millioner kroner er avsatt til utbytte. Dette tilsvarer en utbyttegrad på 29 prosent.

Lyse ekstra utsatt

De norske offentlige kraftselskapene nyter godt av et reguleringsregime med hjemfallsrett og konsesjonslovgivning som skal sikre at gevinsten fra vannkraften tilbakeføres til samfunnet. Når man har en regulering som hindrer konkurranse fra private aktører, og samtidig forvalter gevinsten fra allmenn-eide naturressurser, har de offentlig eide kraftselskapene et ekstra ansvar for å sikre legitimitet i befolkningen.

Dette kan best gjøres ved å sikre at en så stor andel som mulig av gevinsten fra vannkraften og monopolinntekter fra nettvirksomheten blir tilbakeført til eierne og samfunnet.

Lave kraftutbytter øker risikoen for feil- og overinvesteringer, sløsing og «administrasjonsstyrte» selskaper, «imperiebygging» og andre prinsipal-agent-problemer.

Lyse er, etter min oppfatning, ekstra utsatt for dette på grunn av en utbyttepolitikk som i lengre tid har hatt en industriell tilnærming, og derfor har bygget opp en virksomhet som ikke direkte er relatert kjerneoppgavene til et offentlig eid kraftselskap, som er kraftproduksjon- og distribusjon.

Lyse har i dag for eksempel en stor virksomhet innen fiber og tv (Altibox) og snart telekommunikasjon gjennom oppkjøpet av Ice.

I og med at Lyse har en stor virksomhet som ikke direkte handler om kraft og energi, bør selskapets eiere vurdere å innføre en lignende utbyttepolitikk som staten har for Statkraft, der en høy andel av overskuddet fra norsk vannkraftproduksjon, og kanskje også annen kraftrelatert virksomhet, utbetales som et årlig utbytte. Dette reduserer muligheten for at overskudd fra kraftrelatert virksomhet kryss-subsidierer annen virksomhet, som ofte har en høyere risikoprofil, og som er lite komplementær med kraft og energi.

Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad 7. juli 2022.