Næringsliv

Å insinuere at det er illojalt av bedriftseiere å flytte fra velferdsstaten fordi det er den som har skapt deres rikdom, er ganske drøyt.

Den vanlige oppfatningen om at Senterpartiet er distriktenes parti, stemmer ikke på alle områder. I hvert fall ikke hvis vi ser på hva som skaper levende lokalsamfunn.

De store likestillingsutfordringene i Norge befinner seg ikke i privat sektor, men i offentlig sektor.

Likestillingsarbeidet starter på bunnen, ikke på toppen i aksjeselskapenes styrer.

Eierbeskatningen er mer enn doblet siden Støre-regjeringen overtok i fjor. Den rammer bedriftene også.

Regjeringen vil bytte ut nordmenn med utlendinger land og strand rundt. Det høres kanskje rart ut, når vi har Senterpartiet i regjering.

For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene».

Det fremstår som spinn når næringsministeren prøver å etterlate inntrykk av at næringslivet har fått skattelette når skattebyrden i virkeligheten har økt.

Skatteøkningene vil gi dårligere tilgang på risikokapital for norske bedrifter. Investeringer blir lagt på is, og kompetente økonomer og ingeniører blir for dyre.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

Hvorfor skal norske eiere ta ut opp til 2,5 ganger så mye utbytte fra sine selskaper som utlendinger, når de er mindre lønnsomme?

Formuesskatteregningen er doblet siden i fjor, til 14 milliarder kroner i år. Det rammer arbeidsplasser i bedrifter der eierne stort sett har moderat eller lav ligningsformue.

Moralsk kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

Terje Erikstad kunne nevnt i sin kommentar om aksjonærmodellen og fritaksmetoden at det norske skattesystemet legger opp til at mennesker som driver næringsvirksomhet og investerer i næringsvirksomhet, skal plassere pengene sine i aksjeselskaper, ikke ta dem ut og bruke dem privat.

I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.

For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.

Norsk kapital og eierskap er like viktig når en bedrift etableres, som når de vokser, og over tid skaper nye arbeidsplasser og verdier.

Skattepenger blir ofte kastet bort på prosjekter uten særlig verdi for andre enn noen få. Flere av oss er derfor svært kritiske til såkalt aktiv næringspolitikk.

Privatboliger har lav skatt, men næringsformuer beskattes høyt. Det er godt et skatteutvalg nå vurderer «hvordan skattesystemet kan endres for å styrke produktivitetsveksten og konkurran­se­kraften».

Vi har kort og godt ikke tro på at en omfattende statlig utplukking og subsidiering vil være en effektiv politikk for å nå klimamålene. Risikoen for at vi ikke når målene på den måten, er stor, og/eller det blir veldig kostbart. Hvem er tjent med å påføre det grønne skiftet slike handikap?

89 prosent av velgerne mener det er viktig at vi lykkes med å etablere flere vekstkraftige nye bedrifter i Norge. Vil velgerne snart få svar på hvordan politikerne har tenkt å få til dette?

Svært lave renter har ført til at formuesverdiene har økt kraftig, det samme har aksjeverdiene. Det er lenge siden boligkrakket på begynnelsen av 1990-tallet, men krakk i aksjemarkedene kan komme, og renten kan stige igjen. Da vil mange av holdingselskapene tape penger, og verdiene vil reduseres. Det er kanskje bra for den målte ulikheten, men det er  ikke bra for Norge.

Se video fra Civitafrokost med Einar Lie og Ola Kvaløy!

I Norge går det norske private eierskapet ned, mens det utenlandske og offentlige eierskapet vokser. Men gjør det noe? Betyr det noe om det er lokale eiere, for eksempel på Frøya?

Trenger vi en mer aktiv næringspolitikk i Norge? Bør staten eie, styre og subsidiere mer for at vi skal nå målene i Parisavtalen? Eller bør vi sette en pris på utslipp og la markedet virke i miljøets tjeneste? Hvilken rolle skal staten ha, og hva trengs for at private bedrifter skal skape flere grønne jobber? Se video fra frokostmøtet!

Verden endres ikke til det bedre av seg selv, og næringslivet har et ansvar for å ta aktive og modige valg. Heldigvis har vi bedrifter som går i front.

#BedrifteriFront er et prosjekt hvor fire engasjerte studenter fra de ikke-sosialistiske partiene presenterer bedrifter som går foran på områdene klima og miljø, inkludering og omstilling.

Samtlige rødgrønne partier foreslår økte skatter. Hvilke konsekvenser vil det kunne få for norske bedrifter etter stortingsvalget?

Kristin Clemet og Mathilde Fasting svarer Hadia Tajik i Trønderdebatt.

Påstanden om at det for Civita bare handler om «lavest mulig skatt» for norske eiere gir ingen mening.

For norske private eiere av bedrifter som kanskje må takle negative konsekvenser av koronapandemien og bortfall av inntekter over lang tid, betyr skatteopplegget til Arbeiderpartiet mindre forutsigbarhet, skriver Kristin Clemet og Mathilde Fasting i DN.

Vi må akseptere at det finnes nordmenn som eier og driver bedrifter. Går de bedriftene bra, øker formuene, men også verdiskapingen, aktiviteten og sysselsettingen.

Hvert år betales det formuesskatt på norsk næringslivs egenkapital i størrelsesorden ti milliarder kroner, som kunne vært investert i eksisterende og nye bedrifter, skriver Mathilde Fasting i DN.