Næringsliv

Ingen er syke i Civita, Hegnar

For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene».

Publisert: 9. desember 2022

I sin lederartikkel 7. desember spør Trygve Hegnar om noen er syke i Civita. Årsaken er en artikkel jeg har skrevet, og som Hegnar enten misforstår eller ikke vil forstå. Her er hva jeg skrev:

«Det er noe sykt i forholdet mellom norske medier og norsk næringsliv. (…) Mange store norske medier dekker nesten ikke næringslivet på en normal måte, slik de dekker sport, kultur og politikk. (…) Vi har et par næringslivsaviser, men de blir nesten for ekkokamre å regne. Dessuten mener nok mange i næringslivet at også disse avisene holder en diskutabel kvalitet, hvis formålet er å dekke det som skjer i næringslivet.»

For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene». Skjellsord glir sømløst inn i de fleste avisredaksjoner. Næringslivsfolk er «laksebaroner», «milliardærer», «superrike» og «profitører».

Når Politisk kvarter i dag skal diskutere budsjettavtalen med SV, er det, etter NRKs mening, relevant å trekke inn Petter Stordalens bursdagsfeiring, der de «superrike» i «finansfiffen» antagelig «satte champagnen i halsen» da de fikk høre om SVs exit-skatt. Også da NRK omtalte en ny meningsmåling i morges og skulle illustrere misnøyen med regjeringen ved å ramse opp alle de gruppene som klager, var «næringslivet» redusert til «laksemilliardærene».

Denne måten å behandle og dekke næringslivet på, er problematisk.

Den sterke misnøyen med regjeringens politikk er ikke begrenset til «laksemilliardærene» eller, sagt mer nøytralt, til havbruksnæringen. Alarmklokkene burde ringe flere steder enn i regjeringskvartalet når bare 3 prosent av de spurte sier seg fornøyd med regjeringens skatte- og avgiftspolitikk. Syv av ti sier de forventer redusert driftsresultat, og fem av ti sier at de venter en reduksjon i årsverk som følge av regjeringens forslag til statsbudsjett.

For det andre er ikke eierne av de fleste bedrifter i Norge superrike profitører og baroner. De er helt vanlige folk som gjør sitt beste for å etablere og drive en bedrift – eller for å overta familiebedriften fra tidligere generasjoner. De er ikke primært opptatt av «lakseskatten» eller grunnrenteskatt. Det som rammer de vanlige private norskeide bedriftene i Norge, er en kraftig økning av formuesskatten og utbytteskatten etter at Støre-regjeringen overtok – og en økt arbeidsgiveravgift – samtidig som det er dyrtid og høye strømpriser.

Det er dette – sammen med en helt ny type uforutsigbarhet og usikkerhet – som nå er det viktigste for de aller fleste bedriftene. Men det virker som om dette er en blindsone, ikke bare for partiene på venstresiden, men også for mange medier.

For det tredje er måten mediene forholder seg til næringslivet på, en effektiv metode for å holde vanlige næringslivseiere og -ledere unna offentligheten. For hvem vil være med i en debatt der skjellsordene sitter så løst?

Det tegnes et bilde av norske bedriftseiere som en gjeng sutrete og selvopptatte mennesker som helst ikke vil betale skatt. Slike finnes nok, men det gjelder jo ikke det store, store flertall. Bedriftseiere er slett ikke imot å betale skatt. Det de er opptatt av, er at skattesystemet skal innrettes slik at de er i stand til å betale skatt, og slik at de er like konkurransedyktige som de bedriftene som er eid av utlendinger eller av det offentlige.

Vi kunne trengt en faktabasert gjennomgang av hva det private næringslivet faktisk bidrar med – i antall arbeidsplasser, produktivitetsutvikling, skatter, i lokalsamfunnet og i form av ringvirkninger.

Våre næringsministre fremmer med jevne mellomrom stortingsmeldinger om det statlige eierskapet.

Kanskje det er på tide med en stortingsmelding om det private eierskapet?

Innlegget er publisert i Finansavisen 7.12.2022.

Publisert: 9. desember 2022