Velferdsstaten

Er sykehuskø uunngåelig?

Feil prioritering i barnehagesektoren

Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger

Pragmatisme eller ideologi i velferdspolitikken?

Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet

Den norske syke

Private helseforsikringer – uunngåelig i den norske velferdsmodellen

Økte egenandeler hos legen
mer om
private aktører i velferden

Temaside: Civita om private aktører i velferden

De private aktørenes rolle på de velferdsområdene som avkommersialiseringsutvalget skal se på

Hva er forskjellene på ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester?
utvalgte publikasjoner
se alle publikasjoner om velferdsstaten
Verdien av helse som personlig ansvar

Oppmykning av regimet for arbeidstidsbestemmelser i helsevesenet

Fritt behandlingsvalg – pasienten i sentrum?
Hva er en velferdsstat?

En velferdsstat er kjennetegnet ved at det offentlige spiller en sentral rolle i beskyttelsen og opprettholdelsen av den økonomiske og sosiale levestandarden blant innbyggerne. Velferdsstaten sørger først og fremst for at de som ikke klarer seg på egenhånd, får en minimumshjelp. Mange stater sørger i dag også for å omfordele goder til en stor del av befolkningen. Velferdsstaten er i stor grad finansiert av skatteinntekter, men goder og tjenester kan også finansieres gjennom brukerbetaling eller forsikringspremier, så lenge det offentlige tar et ansvar for ordningene.
Det er to hovedelementer i en velferdsstat: (1) Trygder og overføringer gir ytelser til mennesker som trenger det, oftest som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet, sykdom, alder, fødsler m.m. (2) Det offentlige har ansvaret for, finansierer og/eller regulerer en rekke offentlige goder og tjenester slik at disse tilfaller hele befolkningen. Godene og tjenestene kan blant annet være sykehus, utdanningssystemer eller boliger.
Noen land har også sikret, eller snarere forsøkt å sikre, innbyggerne arbeid og føde- og forbruksvarer. Dette faller imidlertid utenfor de vanlige definisjonene av hva en velferdsstat tar seg av. Slike samfunn regnes heller for å ha en planøkonomi. Normalt må en velferdsstat kombinere demokrati, velferd og markedsøkonomi for å fortjene betegnelsen.
Les mer i Civitas politiske ordbok.
familiepolitikk

Permisjonsdebatten: – Fraværet av borgerlig familiepolitikk

Foreldrepermisjon: Det er mer å ta hensyn til enn å få mor raskest mulig ut i jobb

Tiltak for flere barnefødsler
Underkategorier
Mer innen Velferdsstaten

Aktivitetskrav eller tillit i NAV?

Snøballeffekten

Enda flere lapper til velferdssystemets «lappeteppe»?

Skredes ideologiske sump

Klassekampen og fellesskap

Hva tør regjeringen å utrede?

Fellesskap er mer enn staten

Makroperspektivet i velferdsdebatten

Marsdals metode

Et brudd med den norske utredningsmodellen

Kunnskapsløst av Skrede

Det store bildet om velferdsstaten

Individuell pensjonssparing: Nå får du kun spare 15.000 i året

Frivillighetens år 2022

Hva må gjøres i helsevesenet?

Regjeringen vil snu velferdsstaten på hodet

Kan vi ha tillit til næringslivet?

Eldrebølgen – Om ti år er vi alle eldre

Upresis om «konsernbidrag»

Vi trenger private

Vi må tørre å tenke helt nytt om unge uføre

Tendensiøs føljetong

Barnehager: Må prioritere kvalitet

Kommersielle barnevernsaktører er et viktig supplement i velferdsstaten

Vi trenger barnehagekonsernene

Høyre, Ap og økonomisk måtehold

Høyresiden har abdisert

Velferdstjenester har flere kostnader enn dem som kan måles i kroner og øre.

Fritt behandlingsvalg er et samspill mellom gode krefter

Når individets valgfrihet er viktig
Fritt behandlingsvalg setter pasienten i sentrum

Offentlig sektor blir for stor

Hvordan skal vi utjevne sosiale forskjeller?








