Marsdals metode
Et forbud mot kommersielle aktører, slik Magnus Marsdal metodisk argumenterer for, kan få store negative, utilsiktede konsekvenser for norske skattebetalere og norske barn, skriver Aslak Versto Storsletten.
Publisert: 27. januar 2022
Manifest-lederens metodiske argumentasjon egner seg ikke som et beslutningsgrunnlag når fremtidig organisering og finansiering av private barnehager fremover skal diskuteres.
11. januar avholdt Stortinget en åpen høring om et representantforslag om profittfrie barnehager. Blant andre Kåre Hagen, Knut Storberget og undertegnede holdt innledning. Det gjorde også Magnus Marsdal, leder av Manifest tankesmie. Hans innledning har siden blitt lagt ut på Manifests hjemmeside. Foruten de sedvanlige og forutsigbare strofene om politiske eliter og privat berikelse, ligner påstandene til Manifest-lederen på argumentene som regelmessig og metodisk blir fremsatt av ytre venstre i velferdsdebatten. Mantraet er at all fortjeneste i barnehagesektoren er et onde (derfor må alle aktører med et snev av kommersielle interesser bort).
Budskapet er enkelt, påstandene er unyanserte – til tider direkte feil – og det hele er totalt blottet for konsekvenstenkning. Dette er Marsdals metode, og han er ikke alene om å bruke den. Derfor fortjener påstandene en imøtegåelse. En slik imøtegåelse er ført i pennen i et nylig utgitt Civita-notat. Her er noen få utvalgte momenter.
Marsdal hevder at sektoren «tappes» for store summer som er bevilget og betalt for å gå til barnehagedrift. Men driftsmarginene, som er det beste målet på om penger går til tjenesteproduksjon, har gått betraktelig ned de siste årene. Mindre lønnsomhet skyldes i all hovedsak ny bemanningsnorm og skjerpet pedagognorm.
En viss lønnsomhet kan dessuten være lønnsomt for norske skattebetalere, fordi systemet, etter alt å dømme, samlet sett er billigere enn om kommunene skulle gjort nesten alt selv. For det første vet vi langt mer om kostnadene i kommunale barnehager når vi kan sammenligne med kommersielle. Det fører til mer transparens i det offentlige. For det andre utmåles støtten til private barnehager ut fra kostnadsnivået i de kommunale barnehagene i hver enkelt kommune. Dette skaper incentiver til mer effektiv drift i de offentlige barnehagene. For det tredje viser utredninger at det offentlige har spart milliardsummer årlig ved å bruke private barnehager.
Det meste tyder på at de kommersielle barnehagene er kvalitativt bedre enn de offentlige. Hadde det vært realiteten at kommersielle eiere «tappet» sektoren for store midler som er ment til å gå til barnehagedrift, ville det først og fremst indikert at offentlige barnehager blir drevet fryktelig ineffektivt.
Mange henger seg opp i de store summene som mediene presenterer ved salg av barnehageeiendommer. Men eiendommer er en sentral del av infrastrukturen i barnehagene, og bør i mange tilfeller håndteres av de som kan dette best, fordi det krever kompetanse. Slik opererer også større kommuner, for eksempel Oslo kommune, hvor det offentlige har skilt ut eiendommene og fakturerer husleie til kommunale barnehager. Det å besitte eiendom har sin egen risiko. At tilsynelatende store gevinster oppstår ved salg av eiendommer, gjenspeiler de store prisøkningene som har funnet sted i eiendomsmarkedet. Dette kunne også ha gått motsatt vei.
Ved å selge eiendom kan aktørene fokusere utelukkende på drift. De får finansiell frihet til å skape en solid driftsorganisasjon. Salg frigjør kapital som kan reinvesteres – til nedbetaling av lån, til å sikre god drift, til utvikling og så videre. Det blir rett og slett bedre barnehagedrift.
Det er nærliggende å tro at det viktigste for folk flest er at barnehagene skal vurderes etter om de leverer kvalitativt gode tjenester. Epsi rating har for 13. gang gjennomført en måling av foreldretilfredsheten med barnehagene i Norge. Tilfredsheten med barnehagene er høyere enn den er med barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole. I barnehagesektoren er det en rekke kommersielle tilbydere, noe det ikke er i skolesektoren.
Epsi rating gjennomfører tilsvarende målinger i Danmark, Sverige og Finland. Foreldretilfredsheten varierer mellom landene, og Norge kommer desidert best ut, både når det gjelder foreldretilfredshet og trivsel i barnehagen. Den største forskjellen på den norske og de andre nordiske lands barnehagesektor er at vi har et betydelig innslag av kommersielle tilbydere. Danmark, som i praksis ikke har kommersielle barnehager, kommer for eksempel klart dårligst ut.
Barnehagetilbudet er ett av de velferdstilbudene som det norske folk er mest fornøyd med. Mye tyder på at dette skyldes miksen av offentlige og ulike typer private barnehager. Et forbud mot kommersielle aktører, slik Marsdal metodisk argumenterer for, kan få store negative, utilsiktede konsekvenser for norske skattebetalere og norske barn.
Innlegget var publisert i Minerva 25. januar 2022.
Mer om private i velferden
Marsdals metode: Debatten om kommersielle aktører i barnehagesektoren
Høringsuttalelse til Storberget-utvalgets rapport «Du er henta! Finansiering av private barnehager»
Hva skal vi med de private velferdstilbyderne? Går pengene bare til profitt, eller er de en viktig del av velferdstilbudet?
Private barnehager – er de egentlig ønsket?
Norske barnehager er best i Norden
Kommersielle barnehagekjeder bidrar til kvalitet og mangfold
Relatert
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Målrettet støtte
Velferdsstatens konsekvenser
EØS, anbud og ideelle organisasjoner
Høyesterett har tatt stilling til spørsmålet om Oslo kommune kunne reservere en anbudskonkurranse for ideelle organisasjoner, selv om det fantes andre private tjenesteytere som kunne levere. Et hovedspørsmål var om en slik begrensning av konkurransen kunne forsvares etter EØS-retten.
