Fritt behandlingsvalg er et samspill mellom gode krefter
Alternative tilnærminger, behandlingsmetoder og behandlingsintensitet kan være avgjørende for de av oss som ikke har fått god nok hjelp i det offentlige.
Publisert: 18. september 2021
Alternative tilnærminger, behandlingsmetoder og behandlingsintensitet kan være avgjørende for de av oss som ikke har fått god nok hjelp i det offentlige.
Undertegnede skrev en tekst om fritt behandlingsvalg her i avisen. Tove Karoline Knutsen hevder at «analysen er svak og konklusjonene ulogiske» (14.9.), men hun kommenterer ikke mine poenger. Å hevde at noe er svakt og ulogisk, uten å begrunne hvorfor, er intellektuell latskap, men jeg skal la det ligge og heller dele noen tanker om Knutsens poenger.
Hovedinnvendingen til Knutsen ser ut til å være at fritt behandlingsvalg, en pasientrettighet som om lag 60 000 pasienter foreløpig har benyttet seg av, er å gi kommersielle aktører «et «fast-track» inn i fellesskapets helsebudsjetter», og at dette flytter ressurser ut av vårt felles helsevesen. Men ser vi for eksempel på 2019, så ble det utbetalt refusjoner på 289 millioner kroner gjennom fritt behandlingsvalg-ordningen (mye av dette til ideelle leverandører). I samme år var driftskostnadene til spesialisthelsetjenesten på om lag 150 milliarder. Det er i tillegg slik at regionenes kjøp av tjenester fra private gjennom anbudsordningen beløp seg til godt over 6 milliarder kroner i 2019.
Utbetalte refusjoner til private aktører gjennom godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg utgjør altså bare en svært liten del av beløpet som helseforetakene totalt sett bruker på kjøp fra private aktører, og kun en marginal del av de totale driftskostnadene til spesialisthelsetjenesten. Å hevde at fritt behandlingsvalg trekker ressurser ut av det offentlige helsevesenet, er med andre ord å overvurdere ordningens omfang kraftig.
Alternativet er at pengene hadde gått til at det offentlige eller aktører med avtale foretok alle behandlingene selv. Pasientene skulle uansett hatt hjelp og pengene ville uansett blitt brukt. Noen hundre millioner kroner til private helseaktører hvert år er dessuten en lav kostnad, dersom pasientene som konsekvens av annerledes og riktig behandling kan redde livet eller igjen bli arbeidsføre etter sykmelding.
Knutsen hevder videre at det ikke stilles krav til de private aktørene, bortsett fra at de må være faglig godkjent. Dette er feil. Leverandører i godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg blir underlagt samme lovkrav som offentlig spesialisthelsetjeneste og private med avtale, og det stilles en rekke krav til leverandørene, herunder om rapportering av data, markedsføring, internkontroll og skatteattest, samt dokumentasjonskrav knyttet til bemanning og kompetanse.
«Min valgfrihet kan aldri gå på bekostning av andre pasienter. Mange er ikke i stand til å velge og er helt avhengig av å ha gode helsetjenester nær der man bor», skriver Knutsen. Men fritt behandlingsvalg supplerer det offentlige helsevesenet flere steder. At noen mennesker i noen situasjoner ikke vet sitt eget beste eller ikke har mulighet til å velge et privat tilbud i nærheten av eget bosted, at valgfriheten for noen ikke er reell, er dessuten ikke et godt argument for at valgfriheten til alle skal innskrenkes.
Gevinsten ved at pasienter får den behandlingen de trenger, raskest og best mulig, er rett og slett uvurderlig. Det aller meste tyder på at fritt behandlingsvalg har vært en suksess for pasientene. Men for noen er dessverre systemet viktigere enn rettighetene til enkeltmennesker.
Innlegget var publisert i VG 16. september 2021.
Relatert
Gratis og profittfri utredning til regjeringen fra Civita
Kan en ny velferdsmodell løse utfordringer med fattigdom?
Klokt og pragmatisk av LO-ledelsen
Skolen er til for elevene – ikke omvendt
Feil om fødsels- permisjon
VelferdsstatenVelferdstjenester