Vi må tørre å tenke helt nytt om unge uføre

Marianne Marthinsen er bekymret for unge uføre. Vi deler hennes bekymring. Hva med å prøve ut en ordning med GI-modellen ved utvalgte Nav-kontorer?

Mathilde Fasting

Hege Moen

Publisert: 19. november 2021

Unge uføre og unge mennesker med lettere psykiske lidelser er et viktig tema. Marianne Marthinsen kommer med flere viktige observasjoner i sin søndagskommentar 7. november. Hun avslutter med å si at: «Det vi har gjort til nå, fungerer ikke.»

Kanskje er det på tide å revurdere hele velferdssystemet vårt, for å unngå at mennesker i sin beste alder havner i Nav-systemet, stemplet med en sykdomsdiagnose som inngangsbillett.

Kanskje finnes det en ny og annen løsning som kan styrke incentivet til å prøve seg i jobb, uten tidlig å måtte stake ut kursen for varig uførhet, eller å bli langtidsmottager av sosialstønad?

Bør kunne jobb deltid

I et land som har et av verdens beste helsevesen, bør de fleste av oss i det minste kunne jobbe deltid, på tross av helseplager. Vi bør derfor vurdere å gå bort fra de langvarige arbeidsavklaringsløpene i Nav-systemet, med rause midlertidige helseytelser som ikke gir tilstrekkelig incentiv til å jobbe.

Sammenblandingen av ytelsesforvaltning og jobboppfølging er også med på å gjøre folk uføre. Brukerne må hele tiden overbevise Nav om behovet for forlenget helseytelse, som igjen forsterker sykdomsfokuset.

Det at folk blir kasteballer mellom ytelser er også med på å klientifisere brukerne.

Like jobbhindringer gir lik utbetaling

En stabil inntektssikring for dem som virkelig trenger det, vil kunne vri fokuset over på å forsøke seg i jobb, fremfor å bruke ressursene sine på å opprettholde tett og vedvarende kontakt med Nav.

Vi har i et Civita-notat foreslått en garantiinntekt (GI) med en påbyggingsmodell, hvor det ikke er nødvendig å defineres som syk for å få den.

GI kan danne «grunnmuren» i velferdssystemet. To tillegg kan danne «påbygget» oppå GI, og det er mulig å utforme dem slik at de som i dag mottar maksimal støtte, får samme stønad. Tilleggene til GI vil være behovsprøvde, men med svært forenklet vilkårsvurdering sammenlignet med i dag: Like jobbhindringer gir lik utbetaling av velferdsytelse.

Deretter settes det begrensninger på hvor mye du kan ha i samlet inntekt før avkortning slår inn. Og «taket» stiller krav om tilbakebetaling når man når maksinntekten og anses for å være selvforsørget.

Ny måte å vurdere uførhet på

Det skal alltid «lønne seg å jobbe» ved å bygge egeninntekt oppå GI. Alle kan utløse en garantiinntekt, men alle som tjener mer enn taket, vil ikke ha interesse av det, fordi inntekten da avkortes. Dette kan gjøres gradvis for å hindre for sterk marginalskatt.

Det ene uføretillegget er dessuten spesielt rettet mot at oppvekstproblemer og manglende skolegang er et samfunnsproblem, og på denne måten motvirker man medikalisering av sosiale problemer.

Dette er altså en helt ny måte å vurdere uførhet på: Den anerkjenner de jobbutfordringer ungdom har som ikke har fullført utdanning, enten de mottar arbeidsavklaringspenger eller sosialstønad.

Marianne Marthinsen er bekymret for unge uføre. Vi deler hennes bekymring. Vi er også enige i hennes oppfordring til den nye regjeringen om at den bør tørre å tenke helt nytt, risikere å feile og prøve igjen. Hva med å prøve ut en ordning med GI-modellen ved utvalgte Nav-kontorer?

Vi er sikre på at det er mange i Nav som gjerne vil forsøke andre måter å hjelpe mennesker på.

Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 17. november 2021.

Publisert: 25. november 2021