Individuell pensjonssparing: Nå får du kun spare 15.000 i året

Den nye regjeringen har vist seg svært kortsiktig i sin vurdering av en pensjonsordning, den burde også tenkt langsiktig. Når det gjelder pensjon bør rammebetingelsene være stabile og ha et langsiktig perspektiv, ikke være gjenstand for ulike regjeringers forgodtbefinnende i statsbudsjettsforhandlinger.

Mathilde Fasting

Publisert: 19. januar 2022

Individuell pensjonssparing (IPS) ble innført i 2017. Det var en god spareordning som var pedagogisk, enkel og forståelig, fordi den viste sammenhengen mellom årlig sparing og hva sparingen ville gi i årlig pensjon.

Folketrygden er nå reformert og levealdersjustert, og unge mennesker må stå lenger i arbeid om de skal få like mye pensjon som sine foreldre. Årlig pensjon reduseres når levealderen antas å øke, siden pensjonen da skal fordeles over flere år.

IPS gir insentiver til å spare til pensjon på egenhånd ved siden av det den enkelte kan tjene opp gjennom arbeidslivet. For mange mennesker vil ikke Folketrygden, selv med tillegg av ulike pensjonsordninger fra arbeidsgivere gjennom livet, gi store utbetalinger. Jeg har tidligere argumentert for at 40.000 kroner i året som en øvre grense, var for lavt.

Det burde vært høyere for å monne, og det kunne bidratt til at flere nordmenn sparte til pensjon i aksjemarkedet, gjennom fondsløsningene som er knyttet til IPS-kontoen, i stedet for å kun spare i bolig.

Merkelig prioritering av regjeringen

Nå har den nye regjeringen gått motsatt vei: maksimal årlig sparing til pensjon er nå 15.000 kroner. Det er en merkelig prioritering. Statistikk fra Finans Norge viser at ordningen så langt har vært svært populær. I 2020 sparte nordmenn til sammen 2,5 milliarder kroner i denne ordningen, og ved utgangen av 2020 hadde over 150 000 nordmenn tegnet IPS-avtale.

Men enda viktigere: kvinner sparer nesten like mye som menn. Når ordningen i tillegg er slik at den ikke regnes inn i skilsmisseoppgjør, men tilhører den som tegner ordningen i sin helhet, er dette viktig for likestillingen mellom menn og kvinner.

Finans Norge skriver: «Særlig kvinner har behov for å spare ekstra til pensjon. De har ofte lavere pensjonsopptjening gjennom arbeidslivet. De starter derfor ofte pensjonstilværelsen med en mindre pensjonspott enn menn. Samtidig lever kvinner lenger, og derfor må også potten fordeles over flere år. Det er derfor viktig at særlig kvinner sparer til egen pensjon».

Dette er viktige argumenter for å beholde en god IPS-sparing som monner. I de aller fleste andre tilfeller er det menn som sparer, menn som eier og menn som kjøper aksjer og aksjefond. At kvinner har tatt i bruk ordningen i så stor grad, burde vært viktig for den nye regjeringen. Dessuten viser statistikken at IPS-ordningen også er populær blant yngre mennesker, selv om de binder midlene på IPS-kontoen helt til de er 62 år.

Favoriserer ordningen høylønte?

Hva som er grunnen til at regjeringen nå i praksis marginaliserer IPS-sparingen, kan jeg bare spekulere i. Er det fordi det er urettferdig at noen skal kunne spare litt ekstra til egen pensjon og få et ekstra insentiv til å gjøre det gjennom IPS-sparing? Uttalelser fra statssekretær Erlend Trygve Grimstad tyder på det. Hans argument er at ordningen favoriserer høytlønte, og at snittet for sparingen er 15.000 kroner.

I tillegg trekker han frem at det går an å spare i bolig og i aksjefond, og at sparing til pensjon ikke bør skattefavoriseres, men er det noe som skattefavoriseres i dag, er det vel sparing i egen bolig.

At rammebetingelsene for en langsiktig sparing til pensjon endres så mye etter så kort tid, er også alvorlig. Det vil trolig føre til at mange vil kvie seg for å begynne med IPS-sparing. Dessuten ser regjeringen helt bort fra at når en avtale om IPS-sparing gjøres, skjer det med et langsiktig perspektiv for øyet, kanskje opp til 30–40 år.

Penger som spares i en slik ordning, bindes og kan ikke brukes til noe før pensjonsalderen. Den nye regjeringen har vist seg svært kortsiktig i sin vurdering av en pensjonsordning, den burde også tenkt langsiktig. Når det gjelder pensjon bør rammebetingelsene være stabile og ha et langsiktig perspektiv, ikke være gjenstand for ulike regjeringers forgodtbefinnende i statsbudsjettsforhandlinger.

Innlegget var publisert i Nettavisen 17. januar 2022.