Aktivitetskrav eller tillit i NAV?

Vi trenger ikke enda flere byråkrater som skal sørge for at mottakerne oppfyller aktivitetsplikt på midlertidige ytelser.

Mathilde Fasting

Hege Moen

Publisert: 31. mars 2022

Tre professorer ved OsloMet, Fekjær, Rasmussen og Terum, har undersøkt på hvilken måte de ansatte i NAV følger regelverket knyttet til aktivitetsplikt på arbeidsavklaringspenger. Ikke overraskende fant de ut at ansatte i NAV er like unnvikende og strenge som «folk flest». Det vil si at halvparten av dem var skeptiske til å legge press på aktivisering av stønadsmottakere, mens den andre halvparten hadde tro på at krav og forventninger ville føre folk med helseproblemer tilbake i arbeid.

Hva sier så dette om rettferdighet og likebehandling i NAV? Sier ikke dette oss at man som stønadsmottaker er prisgitt skjønnsvurderingene til den enkelte NAV-ansatte? Videre kan man lure på hva den lanserte «tillitsreformen» i NAV har tenkt å gjøre med dette?

Den nylig avgåtte arbeids- og sosialministeren, Hadia Tajik, har varslet en styrket bemanning på lokalkontorene. Fagforeningene har stilt seg positive til det, samtidig som det uttrykkes misnøye med rapport-eringsveldet i offentlig sektor. Videre ønsker de å utfordre alt regelverk som stjeler tid fra å levere kvalitetsarbeid ut til befolkningen. Ministeren ga da i oppdrag til NAV å heve tilliten til «bakkemannskapet», som impliserer at økt medbestemmelse vil kunne bidra til å heve kvaliteten på tjenestene.

Vi spør den nye arbeidsministeren: Hvordan skal så den økte tilliten og medbestemmelsen omsettes i praksis?

Lovverket på arbeidsavklaringspenger er allerede tuftet på individuell skjønnsvurdering fra den enkelte NAV-veileder. Samtidig er handlings-rommet i NAV begrenset av fastlegenes vurderinger når det kommer til helseytelsene. Medisinskfaglig kompetanse vil nemlig alltid trumfe veileders vurderinger i enkeltsaker. Dette gjelder særlig i situasjoner hvor veilederen har sanksjonert eller avslått søknad om helseytelse.

Når arbeidsavklaringspenger først er innvilget, må stønadsmottaker kontinuerlig bekrefte sykdom for å beholde sin inntektssikring. Dersom NAV har stanset tilgangen på den økonomiske tryggheten til mottakeren, vil fastlegen og behandlerapparatet opptre som mottakerens «advokater». Ettersom stønadsmottakere er betalende pasienter, vil som oftest fastlegen og behandler dokumentere behov for fortsatt ytelse, dersom pasienten selv ikke opplever å ha helse til å jobbe. Dermed er det meningsløst å presse NAV-ansatte til å stille strengere krav til stønadsmottaker for å komme i jobb.

I tillegg til fastlegene og behandlerapparatet finnes dessuten et lag med skjønnsvurderinger via tiltaksveilederne i de arbeidsrettede tiltakene i NAV. Tidvis kan man dermed oppleve at en skjønnsvurdering ett sted kan «slå i hjel» vurderingen et annet sted i systemet. Forløpet i prosessen med å avklare folks arbeidsevne er dermed verken lett å forstå for brukerne eller for samarbeidspartnerne i systemet.

Til syvende og sist er det likevel stønadsmottakerne selv som avklarer egen arbeidsevne. Men dette er først og fremst forbeholdt de som med letthet kan kommunisere hvordan sykdom og helseplager påvirker fungering i arbeidslivet. Dette viser at systemet er særlig sårbart overfor mottakerne som ikke behersker samarbeidet med dem som bygger opp «fortellingen» om arbeidsevnen.

Det heter seg nå at brukermedvirkning skal vektlegges på individnivå og systemnivå, mens de ansattes medbestemmelse skal være reell. Betyr dette at stønadsmottaker i større grad skal avklare egen arbeidsevne, eller betyr tillitsreformen at NAV-veileder skal ha større innflytelse på konklusjonen?

Vi mener at NAV kan levere bedre velferdstjenester til folket ved å la en minste inntektssikring være åpen og tilgjengelig for alle som mangler egeninntekt. Løsningen byr på tillit til enkeltmennesket framfor de ansatte i systemet. Og man vedkjenner at hver enkelt stønadsmottaker vet best angående egen jobbfungering og arbeidsevne.

Oppå garantiinntekten kan man bygge på med tilleggsutbetalinger med en svært forenklet vilkårsvurdering, sammenliknet med dagens kompliserte og skjønnsvurderte løsninger. Like jobbhindringer vil da gi lik utbetaling av ytelse.

Vår oppfatning er at vi ikke trenger enda flere NAV-byråkrater som skal sørge for at mottakerne oppfyller aktivitetsplikt på midlertidige ytelser. I stedet vil vi oppfordre til en radikal forenkling av NAV og skille jobb-veiledning fra ytelsesforvaltningen, uten at det behøver å gi mindre utbetaling av velferdsytelse til de som trenger det. Ei heller vil man måtte redusere tilliten til systemet eller opplevelse av rettferdighet for de sårbare i samfunnet.

Innlegget var publisert i Dagbladet 29. mars 2022.