Hvem skal eie i Norge?
Bedriftseiere som flytter, vil gradvis også flytte flere av investeringene sine ut av Norge. Det er et problem. Og nå haster det å gjøre noe med det.
Publisert: 7. februar 2024
27. juli i fjor sto det en liten, men oppsiktsvekkende bekymringsmelding i Klassekampen. En av avisens journalister påpekte at andelen norsk eierskap i Norge stadig synker.
«For første gang i moderne tid», skrev han, «eier altså utenlandske aktører mer av norsk økonomi, målt i kroner, enn det nordmenn gjør».
Informasjonen stammet fra en rapport Menon Economics kom med i april 2023.
Menon hadde kartlagt eierskapet i Norge og funnet ut at norske private eiere sto bak 35 prosent av verdiskapingen og 58 prosent av sysselsettingen i 2021. Det utenlandske eierskapet sto for 36 prosent av verdiskapingen, mens det offentlige sto for 22 prosent.
Men har det noe å si hvem som eier bedriftene i Norge?
Klassekampen-journalisten mente det.
Han skrev at «det aller meste av det norske private eierskapet er lokalt. Med det menes at eierne av en bedrift er bosatt i samme bo- og arbeidsmarkedsregion som virksomheten. I forskningslitteraturen har lokalt eierskap tydelig sammenheng med bedre arbeidsforhold og flere arbeidsplasser pr. krone investert enn eierskap som er lokalisert langt unna – eksempelvis i andre land».
Menon fremhevet at det private eierskapet har spesielt stor betydning utenfor de store byene. Og i en rapport som Civita har gitt ut, fremkommer det at private eiere ofte er direkte engasjert i bedriften og i det lokalsamfunnet de virker i. Eiere og ansatte står sammen når det er vanskelig, fordi de opplever et samhold.
Hvorfor flytter norske eiere?
Siden Menon skrev rapporten, kan det private norske eierskapet ha sunket enda mer. Det er i hvert fall mange private eiere som har flyttet fra Norge.
To studenter ved Norges Handelshøyskole (NHH) har undersøkthvilke motiver disse hadde for å flytte.
Den viktigste grunnen er at eierbeskatningen i Norge er blitt så høy at de anser seg selv for å ha blitt en ulempe for bedriften. Regjeringen har både doblet formuesskatten og økt utbytteskattensiden 2021.
De andre motivene er usikkerhet om den fremtidige skattepolitikken og en polariserende retorikk rettet mot private eiere.
Mange av dem som har flyttet, har store næringsformuer. Men også noen som ennå ikke har tjent penger, flytter. Gründere flytter i frykt for at de ikke skal greie å betale skatt i fremtiden.
Norske eiere er ikke mot å betale skatt, men de er motstandere av å betale en særnorsk formuesskatt på næringskapital. Det er det flere grunner til:
- Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere og ikke av utenlandske og offentlige eiere.
- Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale skatten.
- Formuesskatten må betales også når bedriftene går med tap.
Formuesskatten er nok en viktig årsak til at vi har hatt få såkalte enhjørninger i Norge, det vil si nye selskaper som virkelig «tar av» og blir store vekstselskaper.
Skatter og avgifter påvirker
For 20 år siden fantes det ikke utbytteskatt i Norge, og formuesskatten var beskjeden. Da utbytteskatten skulle innføres i 2006, var løftet fra den daværende regjeringen at formuesskatten gradvis skulle forsvinne.
I stedet har både formuesskatten og utbytteskatten økt kraftig. Norge ligger nå i verdenstoppen når det gjelder eierbeskatning. Skatten på hytter og hus er lav, men skatten på næringsvirksomhet er høy. At norske eiere blir nullskattytere hvis man fjerner formuesskatten på næringskapital, er en myte.
Skatter og avgifter påvirker adferden vår. Det er derfor det er høye avgifter på tobakk og lave avgifter på elbiler.
Slik er det med eierbeskatningen også.
Eller som Klassekampens journalist beskrev det: «Beskatning sørger for inntekter til staten, men også sterke atferdsinsentiver for dem som beskattes. Vi gjør klokt i å utforme skattesystemet slik at det ikke fører til at enda mer eierskap flyttes ut av Norge – til ansiktsløse storfond som har langt mindre interesse av å bidra til den norske modellen enn det lokale eiere har.»
Slike adferdsendringer tar ikke Finansdepartementets modeller hensyn til. Derfor greier ikke departementet alltid å beregne virkningen av en gitt skatteendring.
Regjeringen regnet for eksempel med at økningen i formuesskatten skulle gi økte inntekter til staten på 2,4 milliarder kroner i 2023. Men ifølge Minerva ble inntektene nesten 1 milliard kroner mindre, fordi noen valgte å flytte og, i skattemessig forstand, bli utlendinger.
Nå haster det
Det virker som det nå er en gryende forståelse for at eierbeskatningen i Norge må endres. Det offentlig oppnevnte skatteutvalget var delt, men alle var enige om at formuesskatten kan være en skadelig skatt.
Alle de fire borgerlige partiene har sagt at de vil redusere skatten, og nå sier også en av nestlederne i Miljøpartiet De Grønne det samme. Hun er opptatt av å mobilisere privat kapital til det grønne skiftet. Også Senterpartiet og røster i Arbeiderpartiet har sagt seg villige til å se på en justering av skatten. LO-lederen mener at det ikke er nødvendig, mens Sosialistisk Venstreparti og Rødt helst vil øke den.
Det gjenstår å se hva som skjer, men det haster.
Utflyttingen fortsetter, og noen mener at den vil tilta, hvis det ikke skjer noe etter stortingsvalget i 2025. Og da kan konsekvensene for Norge bli større.
De som flytter, vil gradvis også flytte flere av investeringene sine ut av Norge.
Bedriftseiere og investorer er til forveksling lik andre mennesker: De trives, får venner og ser muligheter der de bor og i markeder de kjenner godt.
I første omgang får riktig nok utflytterne en større mulighet til å investere mer i bedriften sin i Norge, fordi de slipper å betale formuesskatt. Men som en av utflytterne sa til DN: «Når man flytter ut, blir man også mer interessert i næringslivet der man flytter til, og (det) gjør gjerne at man investerer mer der man er.»
Problemet kan bli større
Nye generasjoner vil gradvis miste kontakten med Norge. I forskningen kalles det «home bias», altså at investorer ofte fokuserer mest på hjemmemarkedet.
Bergen Engines-saken viser at det kan være en sikkerhetsrisiko knyttet til utenlandske eiere. Det er et problem som er blitt større, men det er heldigvis fortsatt et unntak. Mange utenlandske eiere er gode og helt avgjørende for veksten i norsk næringsliv. Men det er et problem at utlendinger primært investerer i store bedrifter. I Norge er 99 prosent av bedriftene små og mellomstore med under 100 ansatte.
Lokale og nære eiere har noen fortrinn som fjerne eiere ikke så lett kan erstatte.
Det aktive eierskapet, lokalsamfunnet og samholdet betyr mer for eiere som selv er til stede. Derfor trenger vi fortsatt et stort innslag av norske privateide bedrifter.
De trenger ikke bedre rammebetingelser enn andre. Men rammebetingelsene kan heller ikke være dårligere enn de er for andre bedrifter.
Teksten er publisert i Aftenposten 5.2.2024.
Relatert
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
De rike bidrar til mye
Janteloven synes å være avskaffet
Hvorfor er vi så uenige om formuesskatten?