Handel

Handel og vandel i internasjonal politikk

En økonomisk nasjonalisme ser igjen ut til å gripe om seg internasjonalt. Hva vil det kunne bety for et lite land med en åpen økonomi som Norge?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 3. september 2023

I 2015 ble jeg tilknyttet den liberale tankesmien Civita for å se nærmere på internasjonale handelsavtaler, og spesielt en dyptgripende avtale som da var på trappene mellom EU og USA med tittelen Transatlantic Trade and Investment Partnership, forkortet TTIP.

Internasjonale handels- og investeringsavtaler mellom to eller flere land, eller som i dette tilfellet mellom et mellomstatlig regionalt samarbeid som EU og USA, var virkelig i vinden på denne tiden. Ikke minst i USA, hvor TTIP og lignende avtaler med andre verdensdeler stod høyt på daværende president Barack Obamas internasjonale dagsorden.

Grunnen var egentlig ganske enkel: I kjølvannet av andre verdenskrig var det på 1940- og -50-tallet blitt inngått en rekke internasjonale avtaler og etablert flere internasjonale organisasjoner som FN, Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og ikke minst Generalavtalen om toll og handel, GATT.

Disse skulle fremme en friest mulig handel mellom verdens land, og på den måten gjøre landene mer avhengige av hverandre for å unngå fremtidige konflikter og krig.

Det lyktes de også langt på vei med, og ikke minst etter at GATT i 1995 ble til Verdens handelsorganisasjon, WTO, skjøt handelen i været og en økende globalisering endret folks hverdag.

Ifølge tall fra WTO er verdenshandelen i dag rundt regnet 45 ganger høyere enn i 1950 målt i volum, mens verdien av denne handelen målt i penger er 400 ganger så høy som i 1950. Det er en formidabel vekst, som også har kommet de fattige landene i verden til gode.

Mens mer enn en tredel av verdens befolkning levde i ekstrem fattigdom på slutten av 1990-tallet, det vil si på under 1,9 USD om dagen, viser FN-sambandet til at dette tallet i dag er redusert til under ti prosent.

Men fattigdom kan også måles relativt. Det vil si i forhold til noe annet.

Hvis folk i et land for eksempel føler seg fattigere enn de fleste andre i dette landet, vil det kunne oppfattes som en urettferdig fattigdom uavhengig av om de sammenlignet med mennesker i andre land ikke kan sees på som fattige.

En slik oppfatning av relativ fattigdom har bredt om seg i flere av verdens rikeste og mest utviklede land de senere årene, og ofte blitt forklart med den økende globaliseringen som en friere handel over landegrensene har ført med seg.

Med langt billigere varer og tjenester tilgjengelig for folk flest har riktignok levestandarden deres gått betraktelig opp. Men til gjengjeld har arbeidsplasser forsvunnet fra høykostland til land med langt lavere lønninger samtidig som innvandringen har økt fra fattige til rike land.

Denne frihandelens og globaliseringens bakside var det lederen for den britiske Brexit-kampanjen, Nigel Farage, spilte på i 2016 da han sa «We want our country back» – vi vil ha landet vårt tilbake. Likeså Donald Trump da han som presidentkandidat i USA stilte med slagordene «Make America Great Again» og «We wanna start making our products again».

Da Trump inntok Det hvite hus, var noe av det første han gjorde å avslutte de forhandlingene hans forgjenger Obama hadde håpet å fullføre om TTIP og andre avtaler om økt frihandel. Nå skulle arbeidsplasser flyttes tilbake til USA, og handelen reguleres i større grad gjennom enkeltavtaler med andre land ut fra USAs egeninteresse og premisser.

Som jeg viser i et Civita-notat publisert i går, var dette et klart brudd ikke bare med sin forgjengers politikk, men med hele det regimet av internasjonale avtaler og organisasjoner USA hadde vært en pådriver for å få etablert etter andre verdenskrig.

Derfor var det nok mange som så for seg en tilbakevending til Obamas internasjonale handelspolitikk da Joe Biden slo Trump i presidentvalget i 2020, men det har ikke vært tilfelle.

Riktignok er måten Biden snakker og oppfører seg på over for andre mennesker og land en helt annen en Trumps. Men Biden forsøker også å gjenoppbygge amerikansk industri og å gjenopprette tapte arbeidsplasser som over tid har forsvunnet til andre land slik Trump gjorde.

Dette så vi et eksempel på i fjor sommer da han fikk igjennom den såkalte Inflation Reduction Act, for å kunne bruke 370 milliarder USD på å bekjempe inflasjonen i USA.

Virkemidlene i denne satsningen er blant annet å gjennomføre skattereformer, å subsidiere folks helseutgifter og lignende, og å gi tilskudd til en grønn omstilling i amerikansk industri som kan skape nye arbeidsplasser gjennom krav til lokalt innhold og lokal produksjon.

En slik politikk kan i utgangspunktet virke positiv i en tid hvor stadig flere i USA og Europa ser ut til å utvikle en større grad av skepsis mot globaliseringens frihandel. Derfor har også EU svart på denne renasjonaliseringen i USA med noe de har kalt en Green Deal.

Denne skal ikke bare sikre at Europa når sine klimamål, slik Biden har argumentert for med sitt politiske industriprosjekt, men også styrke europeiske bedrifters konkurransekraft overfor de amerikanske.

Igjen må vi kunne si at dette kanskje kan virke nødvendig og fornuftig på kort sikt, for å demme opp mot en misnøye blant de som føler at de har tapt mer som følge av globaliseringen enn de har vunnet. Men på lengre sikt er det et spørsmål om en slik økonomisk nasjonalisme vil være til fordel for EU og USA.

Ett er i hvert fall sikkert: I internasjonal politikk gjør store land som de vil, små som de må. For et lite land som Norge, med en svært åpen økonomi, vil et slikt subsidiekappløp mellom de store kunne bli veldig utfordrende, og enda verre for fattige land som ikke har mulighet til å statssubsidiere økonomien på denne måten.

En friest mulig verden for handel og investeringer er derfor antagelig en bedre vei å gå enn en renasjonalisering av verdens økonomier som på lengre sikt også vil kunne føre til andre konflikter og kanskje i verste fall krig.

Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 1.9.2023.

Publisert: 1. september 2023