Mariana Mazzucato var professoren som var overalt. Så skjedde ingenting.

Det er vanskelig å få øye på Mariana Mazzucatos innflytelse i regjeringen, til tross for et momentum i valgkampen 2021. Det er nok like greit.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 23. januar 2023

For to år siden var det knapt mulig å unngå å støte på navnet Mariana Mazzucato i diskusjoner om næringspolitikk, innovasjon og grønn omstilling. Den italienskfødte professoren ble stadig trukket frem i argumentasjonen for en mer aktiv nærings- og industripolitikk fra kretser som står den nåværende regjeringen nær. De hadde begeistret oppdaget de «nye» ideene om en svært politisk ettertraktet vare: en fornyet tro på statens ledende rolle som innovasjons- og vekstmotor i økonomien, sterkt inspirert av hennes egen tolkning av den amerikanske statens mangeårige rolle i utviklingen av romfart, informasjonsteknologi og medisinsk forskning.

I boken The Entrepreneurial State fra 2013 løftes staten frem som den store innovasjonshelten. Den går foran, angir retning, setter mål, organiserer samspillet mellom nøkkelaktører, tilfører økonomisk støtte og noen ganger også som investor i siste instans – alt gjennomført innenfor strategisk utvalgte oppdrag (missions), legitimert i politiske beslutninger. I Mazzucatos fortelling kunne man få inntrykk av at den amerikanske staten ikke kunne ta feil, så sant den var fast nok bestemt på hva den ville, og dessuten var villig til å bruke de ressursene som krevdes.

Det så til tider ut som at det meste av annen teoretisk og empirisk innovasjonsforskning plutselig var blitt avleggs. I flere næringspolitiske notater og artikler fra tankesmien Agenda, som i notatet Grønn vekst for fremtida, fremstår hun som en selvsagt autoritet på innovasjons-området. Dette bildet gjenspeiler også det faktum at Mazzucato selv konsekvent har valgt å se bort fra anerkjent teoretisk og empirisk innovasjonsforskning som utfordrer hennes eget syn.

I kollisjon med litteraturen

Det er og blir oppsiktsvekkende hvordan Mazzucato forsøkte å avfeie store deler av den omfattende internasjonale litteraturen innen innovasjons- og entreprenørskapsforskning, uten å gå inn i en kritisk dialog med forskningen. Det er ingen hemmelighet at det meste av den anerkjente forskningen peker i en helt annen retning enn Mazzucato.

Den tyder nemlig på at staten i all hovedsak bør begrense seg til å finansiere forskning og viktig infrastruktur og for øvrig konsentrere seg om å sikre næringslivet, spesielt gründere, unge vekstbedrifter og privat risikokapital, gode generelle rammebetingelser og sterke verdiskapende insentiver basert på prinsipper for nærings- og teknologinøytralitet, åpne markeder, virksom konkurranse og rettferdige spilleregler som gjelder mest mulig likt for alle. Herunder inngår å korrigere markedet for uønskede bivirkninger, som for eksempel utslipp av drivhusgasser og andre former for forurensning, samt å sørge for at viktige fellesgoder, som et bærekraftig klima og et effektivt smittevern, blir ivaretatt.

Men akkurat denne innovasjonspolitiske retningen har mange Mazzucato-tilhengere i den norske debatten summarisk valgt å avfeie som «passiv næringspolitikk». I den nye aktive næringspolitikken er det ifølge Mazzucato ikke lenger beskyttelse av eksisterende næringsliv og arbeidsplasser som står i sentrum, slik det var på 1970-tallet. Det er tvert imot å lykkes med de store samfunnsutfordringene i vår tid, fra grønn omstilling til inkluderende vekst, som nå er hovedmotivet bak den nye aktive næringspolitikken.

Til stede i valgkampen …

I valgkampen var Mazzucatos innflytelse særlig fremtredende i Arbeiderpartiet, SV og Rødt. De to førstnevnte signerte sammen med MDG og Senterpartiet en VG-kronikktil hennes ære i mai 2021. I tillegg publiserte tankesmiene Agenda og Manifest flere notater og rapporter i forkant av valget som var sterkt inspirert av Mazzacatos tenkning. Med politiske forslag forsøkte de å konkretisere Mazzucatos oppskrift, slik hun utførlig presenterte den i boken Mission Economy (oversatt til norsk og publisert før valget i 2021).

Mest radikal av dem alle var Manifest-rapporten Den grønne kjempen, utviklet av teamet til Mazzucato, med hjelp fra Manifests egen økonom Jonas Algers. Rapporten foreslo en serie radikale nasjonaliseringsgrep som ville gitt Norge en helt ny økonomisk modell og som deler mange strukturelle fellestrekk med Kinas eksisterende industripolitikk. Et viktig eksempel er et nytt sentralt styrt statlig holdingselskap i kombinasjon med en betydelig statlig styrt kapitalinnsats.

… og deretter borte

Etter valget har det ikke manglet på begeistret aktiv retorikk fra regjeringen i næringspolitikken. «100 tiltak i veikartet for et grønt industriløft», lansert av næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) rett før sommeren 2022, bar tydelig preg av dette.

Men ser vi på regjeringens gjennomførte politikk, er det bemerkelsesverdig hvor få spor vi hittil kan se av Mazzucato-inspirasjon, inklusive konkrete forslag i Agenda- og Manifest-rapporter. Det tydeligste gjenværende sporet av Mazzucato er å finne i tiltak nummer 33 i det nevnte «Veikartet», under kapitlet om forskning, teknologiutvikling og digitalisering. Der heter det nøkternt at «regjeringen utreder i arbeidet med langtidsplanen muligheten for å ta i bruk såkalte samfunnsoppdrag i forsknings- og høyere utdanningspolitikken».

I det hele tatt var det ikke mye nytt i de 100 tiltakene i regjeringens veikart for et grønt industriløft. Det meste handler om fortsettelsen på forrige regjerings politikk. Ikke sjelden er det i egentlig forstand heller ikke konkrete tiltak vi har med å gjøre, men mye snakk om å prioritere, følge opp dialoger, utvikle strategiske partnerskap, konkretisere eksport- og industrisamarbeid med partene i arbeidslivet, Sverige og EU, for å gi et typisk bilde av innholdet.

Regjeringen er riktignok litt mer konkret i veikartets innsatsområder: havvind, batterier, hydrogen, CO2-håndtering, prosessindustri, maritim industri samt skog-, tre- og bionæring. Men ingen av innsatsområdene følger Mazzucatos oppskrift. I stedet finner vi en serie gamle næringspolitiske subsidierings- og plukke-vinner-grep, men også virkemidler som er mer generelle og åpne.

Retorisk gjør det seg godt med å si «100 tiltak». Det høres i hvert fall veldig aktivt ut. Men spørsmålet er jo hva slags aktivitet som teller mest. Er det politikernes aktivitetsnivå, eller næringslivets?

Et nytt kritisk søkelys

I den grad regjeringen selv bevisst har bidratt til Mazzucatos forsvinningsnummer fra norsk næringspolitisk offentlighet, er den havnet i godt selskap: I fjor utkom boken Questioning the Entrepreneurial State – Status Quo, Pitfalls and the Need for Credible Innovation Policy. Der setter 32 fremtredende internasjonale innovasjonsforskere et grundig kritisk søkelys på Mazzucatos tenkning. Ingen av dem gir støtte til hennes grunnleggende tenkning og syn på innovasjonspolitikk.

Kritikken er svært omfattende, men to gjennomgående forhold kan nevnes. For det første har alle selektive programmer en iboende tendens til å begunstige særinteresser og eksisterende virksomheter med gode politiske forbindelser. Der ligger en kime til både styringssvikt og svake resultater. Dessuten representerer de store samfunnsoppdragene det ofte er snakk om, som regel noe helt annet enn et lett avgrenset og teknisk problem (som en månelanding). Vi har typisk å gjøre med polysentriske og komplekse utfordringer hvor alle former for sentral organisering og styring kommer til kort, sammenlignet med åpne og spontane markedsprosesser.

Hvis forsvinningsnummeret skulle vise seg å bli varig, er det altså lite sannsynlig at norsk økonomi og det grønne skiftet vil lide nevneverdig av den grunn. Snarere tvert imot.

Innlegget er publisert i Morgenbladet 20.1.2023.