Velferdsstaten

Er sykehuskø uunngåelig?

Feil prioritering i barnehagesektoren

Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger

Pragmatisme eller ideologi i velferdspolitikken?

Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet

Den norske syke

Private helseforsikringer – uunngåelig i den norske velferdsmodellen

Økte egenandeler hos legen
mer om
private aktører i velferden

Temaside: Civita om private aktører i velferden

De private aktørenes rolle på de velferdsområdene som avkommersialiseringsutvalget skal se på

Hva er forskjellene på ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester?
utvalgte publikasjoner
se alle publikasjoner om velferdsstaten
Verdien av helse som personlig ansvar

Oppmykning av regimet for arbeidstidsbestemmelser i helsevesenet

Fritt behandlingsvalg – pasienten i sentrum?
Hva er en velferdsstat?

En velferdsstat er kjennetegnet ved at det offentlige spiller en sentral rolle i beskyttelsen og opprettholdelsen av den økonomiske og sosiale levestandarden blant innbyggerne. Velferdsstaten sørger først og fremst for at de som ikke klarer seg på egenhånd, får en minimumshjelp. Mange stater sørger i dag også for å omfordele goder til en stor del av befolkningen. Velferdsstaten er i stor grad finansiert av skatteinntekter, men goder og tjenester kan også finansieres gjennom brukerbetaling eller forsikringspremier, så lenge det offentlige tar et ansvar for ordningene.
Det er to hovedelementer i en velferdsstat: (1) Trygder og overføringer gir ytelser til mennesker som trenger det, oftest som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet, sykdom, alder, fødsler m.m. (2) Det offentlige har ansvaret for, finansierer og/eller regulerer en rekke offentlige goder og tjenester slik at disse tilfaller hele befolkningen. Godene og tjenestene kan blant annet være sykehus, utdanningssystemer eller boliger.
Noen land har også sikret, eller snarere forsøkt å sikre, innbyggerne arbeid og føde- og forbruksvarer. Dette faller imidlertid utenfor de vanlige definisjonene av hva en velferdsstat tar seg av. Slike samfunn regnes heller for å ha en planøkonomi. Normalt må en velferdsstat kombinere demokrati, velferd og markedsøkonomi for å fortjene betegnelsen.
Les mer i Civitas politiske ordbok.
familiepolitikk

Permisjonsdebatten: – Fraværet av borgerlig familiepolitikk

Foreldrepermisjon: Det er mer å ta hensyn til enn å få mor raskest mulig ut i jobb

Tiltak for flere barnefødsler
Underkategorier
Mer innen Velferdsstaten
Den lille forskjellen
Dårlig deltid

Den nordiske modellen og den liberale tradisjonen

Hjelper uførereformen flere ut i arbeid?

Vi trenger nytenkning om unge uføre
Syke kvinner

Hvordan dekke arbeidskraftbehovet i helse- og omsorgssektoren
Kutt og byråkrati

En arbeidsgivers bekjennelser: sykelønn

Den norske velferden

Rettighetsvekst uten refleksjon?

Nytt Civita-notat: Velferdsutfordringen

Velferdsstatens fortid og fremtid

Frihet, likhet og latskap

Inkluderende arbeidsliv

Kutt er rettvis politikk

Hva skal du bli når du blir stor?

Bærekraftig uføretrygd

Troverdighet i velferdspolitikken

Sosiale utfordringer i Oslo

Den glemte Churchill
Velferdsdebatten

Mennesker og milliarder

Moralske sykehjem

Uføretrygd – et valg

Morgenbladet tar feil

Depresjon største årsak til uførhet innen 2020

Velferdens fiender

Bytte pose mot sekk

MENINGER: Er det forskjell på lærere og foreldre?

UFØRE: Perverse insentiver

NORGE: Reaksjonært om velferdsstaten









