Velferdsstatens fortid og fremtid
Balanse i regnskapene og trygghet for at velferdsordningene også kan finansieres, er viktig. Den forklarer kanskje hvorfor borgerlige partier først var mer skeptiske til å innføre åttetimersdagen enn fagforeningene var. Da man hadde råd til det, ble åttetimersdagen innført. Hadde flere land i Europa fulgt en slik linje, ville mange av dagens problemer vært mindre, skriver Marius Doksheim. En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Dagbladet.
Publisert: 13. desember 2011
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Den nye venstresidetenketanken Progressiv lanserer seg selv med en kronikk om velferdsdebatten i Dagbladet 7. desember. I kronikken heter det at Civita har forsøkt å si at ”velferdsstatsdebatten i norsk politikk er en illusjon, skapt av politikere gjennom retorisk posering.”
Dette er vrang lesning av vår bok Den norske velferden. Selvsagt har det vært debatt, og selvsagt er det fortsatt diskusjon om hvordan velferdsstaten skal utvikle seg. Det vi har skrevet om, er borgerlige partiers og politikeres svært viktige bidrag til utviklingen av velferdsstaten og den norske samfunnsmodellen.
Det er selvsagt ikke sosialdemokratene alene som har formet det norske samfunnet. Borgerlige politikere har, både nå og tidligere i historien, hatt et genuint ønske om en bred, sjenerøs og effektiv velferdsstat. Den har utviklet seg gjennom strid og konsensus, med omforente løsninger og med ulike innspill fra ulike sider av politikken. Hadde Arbeiderpartiet vært alene om samfunnsbyggingen, ville samfunnet vært et helt annet og dårligere enn det er i dag. Vi kunne for eksempel hatt både planøkonomi og krav om fagforeningsmedlemskap for å kunne motta trygd. Dagens modell er blitt til ved at Arbeiderpartiet har tatt til seg gode ideer fra Høyre, Venstre, Sp og KrF, og selvsagt også ved at de borgerlige partiene har hørt på gode argumenter fra venstre.
Faktisk ligner Norge i 2011 mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet opprinnelig ønsket. Arbeiderpartiet ønsket sosialisering og planøkonomi, redusert konkurranse mellom bedriftene, kontroll med hvor man arbeidet og om nødvendig tvangsarbeid. De borgerlige ønsket den typen fri markedsøkonomi vi heldigvis har fått, der statens oppgave er å tilrettelegge for det økonomiske liv, ikke forsøke å styre tilbud og etterspørsel. De borgerlige ønsket også en god velferdsstat, og at næringslivet forholdt seg til samfunnets interesser, ikke bare egen inntjening.
Skribentene i Progressiv mener at et regjeringsskifte nå vil true velferdsstaten, siden borgerlige partier andre steder i Europa har kuttet i statsbudsjettene. Men hvorfor både borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer har måttet kutte, kan neppe forklares med ideologi. Vi må se på den faktiske situasjonen i disse landene: Kutt er nødvendig (men neppe ønskelig), fordi den økonomiske tilstanden er dårlig. Man burde selvsagt heller brukt mindre penger før, for å stå bedre rustet i dagens krise.
Derfor er den borgerlige ideologien, med balanse i regnskapene og trygghet for at de velferdsordningene man innfører, også kan finansieres, viktig. Den forklarer kanskje hvorfor borgerlige partier, som satt med makten, først var mer skeptiske til å innføre åttetimersdagen enn fagforeningene var, ettersom fagforeningene ikke behøvde å ta ansvar for balanse i budsjettene. Men da man hadde råd til det, ble åttetimersdagen innført, av en borgerlig regjering. Hadde flere land i Europa fulgt en slik linje, ville mange av dagens problemer vært mindre.
Det er ingen tendens til at norske borgerlige regjeringer har kuttet mer i velferdsutgiftene enn venstresideregjeringene har gjort, slik Progressiv etterlater inntrykk av. I Civita-rapporten Spiller det noen rolle?, dokumenteres det at de samlede offentlige bevilgningene til velferdsoppgaver har vokst sterkt de siste 20 årene – helt uavhengig av regjering. Det er dermed ikke belegg for å påstå at satsingen på velferd utvikler seg i helt forskjellige ”retninger” under sosialistiske og ikke-sosialistiske regjeringer. Dette underbygges også i FAFOs analyse av regjeringenes velferdspolitiske dokumenter de siste 15 år.
Dette betyr ikke at det ikke er debatt om velferdsstaten, og den må fortsette. Vi står foran noen veivalg, som krever god og fordomsfri diskusjon for at vi skal komme frem til ny enighet og nye løsninger. For eksempel gjør flere eldre, med større krav og mer penger, at vi bør tenke nytt om hvordan vi kan sikre en fortsatt god og universell velferdsstat. Civita har argumentert for at det skal bli enklere å velge mellom forskjellige alternativer, private, offentlige og veldedige, selv om det offentlige tar regningen. Konkurransen og de nye initiativ som da kan oppstå, kan bidra til at tjenestene for alle blir bedre. Progressiv viser til Bo Rothstein for å argumentere for universelle ordninger. Flott. Et håp kan kanskje være at tankesmien kan bidra til at Rothsteins positive holdninger til valgfrihet og private alternativer også blir spredt på venstresiden.
En annen utfordring for den norske modellen er behovet for og ønsket om fortsatt innvandring og god integrering av de som allerede er her. Det bør legges bedre til rette for at flere skal kunne sørge for sin egen inntekt og levestandard gjennom arbeid. For å få til det, trengs det både en litt annen organisering av arbeidslivet og en annen innretning på trygdeordningene, slik at de baseres på aktivisering heller enn passivitet. Ordninger som setter folk i stand til omstilling, kompetanseøkning og til å forsøke seg i arbeidslivet, bør det bli flere av, mens det bør bli færre ordninger som passiviserer mottakerne ved at det ikke stilles krav til så mye aktivitet som man klarer.
Gjennom å tenke nytt, debattere, forsøke nye løsninger og justere gamle velferds- og arbeidslivsordninger, kan vi sikre en sjenerøs, universell og enda mer effektiv samfunnsmodell også i fremtiden. Derfor er det å håpe at Progressiv blir en tankesmie som ikke bare forsvarer det bestående, men som også kan komme med ideer til nye og bedre løsninger.
En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Dagbladet 13.12.11.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
