Velferdsdebatten
Eirik Vatnøy svarer Hadia Tajik om velferdsretorikken: Tajik svarer ikke på problemstillingen, men gjentar i stedet en rekke forslitte slagord. Gjennom dette bekrefter hun også mitt poeng: At Arbeiderpartiets retoriske strategi er å behandle alle avvik fra partiets program som et angrep på solidaritet, ”fellesskap” og velferdsstaten.
Publisert: 15. august 2011
Av Eirik Vatnøy, språkviter i Civita
I Aftenposten 15. juli svarer Hadia Tajik på min kronikk Velferdens fiender 13. juli. Min innledende kritikk var at de rødgrønne partienes valgkampsretorikk er med på å fjerne velferdsdebatten fra realitetene og begrense det politiske handlingsrommet.
Tajik svarer ikke på problemstillingen, men gjentar i stedet en rekke forslitte slagord. Gjennom dette bekrefter hun også mitt poeng: At Arbeiderpartiets retoriske strategi er å behandle alle avvik fra partiets program som et angrep på solidaritet, ”fellesskap” og velferdsstaten.
Å beskrive politiske valg som skip med forskjellig kurs, slik Tajik gjør, og som Ap for øvrig har gjort siden Brundtlands tid, kan illustrere ett viktig poeng: at politiske forskjeller får større konsekvenser over tid. Men det overskygger samtidig andre helt vesentlige trekk, som at alle partier justerer sin kurs i takt med samfunnets utvikling og politisk motstand. Dette gjelder også Ap, som med tiden blant annet har lempet på sine ambisjoner om bl.a. statlig eierskap og prisregulering. Trolig vil de heller ikke gå tilbake på lukketidsloven.
Det målet Arbeiderpartiet staket ut når de først kom i regjeringsposisjon, nådde det aldri. Det har heller vist seg endringsvillig i takt med samfunnsutviklingen. Det er derfor synd at det i dag fremstiller en hver tidsmessig endringsvilje som en fundamental ”kursendring”: et angrep på selve velferdsstaten og en trussel mot verdier som fellesskap, solidaritet og likhet, som det krever eierskap til.
Det finnes politiske forskjeller også på velferdsområdet, både prinsipielle forskjeller og forskjeller på virkemiddelområdet. Men sett over ett er norsk velferdspolitikk først og fremst preget av konsensus. Alle partiene er enige om at vi skal ha et omfattende skattefinansiert velferdstilbud i Norge. De siste 20 årene er det heller ikke mulig å påpeke noen vesentlige forskjeller i prioriteringer av velferd over budsjettene.
Alle partiene bruker ”de store pengene på de store oppgavene”. Alle partiene går også inn for at det offentlige skal ha ansvaret for de store velferdsoppgavene. At de borgerlige partiene i større grad ønsker å ta i bruk private og frivillige krefter i arbeidet med å løse oppgavene endrer ikke dette bildet. Når Arbeiderpartiet til stadighet insisterer på noe annet, er de med på å fjerne retorikken fra realitetene.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 15. august 2011.
Les også Vatnøys analyse av velferdsretorikken:
Velferden og dens fiender
Om norsk velferdsdebatt
Av Eirik Vatnøy
Selv om politikken på velferdsområdet først og fremst er preget av kontinuitet, kan man i debatten få inntrykk av at man står overfor vidt forskjellige realiteter og menneskesyn. Ikke minst preger dette venstresidens retorikk. Venstresidens velferdspolitikk er forsøkt definert som moralsk «riktig», som «bedre» enn alternativet og som «den norske måten» å gjøre det på. Resultatet er at velferdsdebatten er preget av en tilbyderpolitikk, der folket primært forstås som mottakere av offentlige goder og tjenester, mens staten og politikerne får rollen som givere. Jo mer de gir, jo bedre gjør de jobben sin.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
