Om borgerlige partier og velferd

Av Mathilde Fasting, Eirik Vatnøy og Marius Doksheim

Bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet, Odd Rambøl, kommer den 6. mai med et angrep på Civitas bok Den norske velferden, som tar for seg de mange borgerlige bidragene til det norske velferdssamfunnet og velferdsstatens utvikling.

Det er riktig at vi ikke har skrevet noe fullstendig faghistorisk verk, men det er en total misforståelse både av vår og andre bøker om velferdshistorien å si at Høyre har vært etterdiltere i utviklingen.

Alle de norske partiene har, stort sett hele tiden, vært for mer offentlig velferd. Alle partiene har variert sin tilnærming til hvordan man skal få det til. Alle partier som har sittet i regjering, har gitt viktige bidrag på sine kjerneområder. Bevilgningene til velferd er grovt sett de samme uansett om regjeringen er Ap- eller Høyre-dominert. Det er i Arbeiderpartiets egen historieforståelse, ikke i historiebøkene, at Arbeiderpartiet alltid har vært «initiativtaker, pådriver og gjennomfører», som Rambøl hevder.

Det er mange velferdsreformer der Høyre har gått foran. Flere av de tidlige arbeidslovene kan nevnes, det samme kan presset for å omforme alderstrygden til en universell ordning på 1950-tallet, liberaliseringene på 1980-tallet og en rekke skolereformer. Tar vi med også de andre sentrum-høyre-partiene, som vi gjør i vår bok, er eksemplene enda flere.

Det er illustrerende at Rambøl vil at Arbeiderpartiet skal ha anerkjennelse for utredninger og forhåndsarbeide før den borgerlige Borten-regjeringen innførte Folketrygden i 1967, men ikke ser at det samme tilfelle for flere av Nygaardsvolds tiltak fra 1935: Her var det de borgerlige som planla, utredet og forberedte, mens Arbeiderpartiet fikk æren av å gjennomføre etter at økonomien tillot nye reformer igjen. Begge sider av saken må med – begge gangene.

Innlegget er på trykk i Bergensavisen 13. mai 2011.