Da LO støttet norgeshistoriens største privatisering
Uten LO og Yngve Hågensen hadde børsnoteringen av Statoil ikke skjedd.
Publisert: 2. mai 2026
I disse dager er det et kvart århundre siden delprivatiseringen og børsnoteringen av Norges største selskap. 26. april 2001 ble delprivatiseringen av Statoil politisk vedtatt. Selskapet, som siden har skiftet navn til Equinor, ble børsnotert 18. juni samme år. Både Dagens Næringslivog E24 har nylig omtalt jubileet.
En faktor som ofte er underkommunisert når det gjelder delprivatiseringen av statsoljeselskapet, er LOs avgjørende rolle i beslutningen.
Statoil ble etablert i 1972 og ble i løpet av knappe tre tiår ett av de mest suksessfulle statseide selskapene i norsk historie. Så sent som på 90-tallet var endringer i selskapets eierstruktur vanskelig å se for seg. Men etter at daværende konsernsjef Harald Norvik luftet ideen om ny eierstruktur i 1999, kom diskusjonen om børsnotering for alvor i gang.
Da Statoil tok initiativet til delprivatisering, satt Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet i regjering, med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt midt i prosessen, etter at Bondevik-regjeringen stilte kabinettsspørsmål og fikk flertallet mot seg i Stortinget. Og det var Ap som kom til å avgjøre saken.
De politiske skillelinjene var nemlig tydelige. Høyresiden i norsk politikk, representert med Høyre og Fremskrittspartiet, var for, mens SV og Sp var imot. Venstre og KrF var mer i tvil, men begge endte med å støtte saken. Som i de fleste andre politiske beslutninger om statlig eierskap, var det derfor Ap som bestemte utfallet.
I partiet var det stor intern splittelse om delprivatiseringen. Det ble en åpen konflikt som fikk mye oppmerksomhet i offentligheten. I førersetet for å få Statoil på børs satt Jens Stoltenberg. Han hadde støtte fra Yngve Hågensen, som da var leder i LO.
Hågensen hadde i mange år vært for statlig styring som prinsipp. I sine yngre år var han «religiøs i forhold til statlig eierskap». Men etter mange år i Statoils styre begynte han å se ulemper med den helstatlige eierskapsmodellen.
EØS-avtalen med dens klare ordlyd om ikke å favorisere statlige selskaper, statens behandling av Statoil, negativt konkurranseforhold til Hydro og ulempen med å være helstatlig internasjonalt ble etter hvert avgjørende for at Hågensen endret syn i spørsmålet om eierskap.
LO-lederens støtte ga Stoltenberg ryggdekning da beslutningsprosessen begynte internt i Ap. Hågensen hadde stor innflytelse på venstresiden i Ap og LO. Sammen med skeptiske røster blant den eldre garde i den sosialdemokratiske bevegelsen, var det også fra denne venstresiden at delprivatiseringsmotstanden kom. Derfor var Hågensens støtte så avgjørende.
Sommeren 1999 nedsatte LO et eget utvalg for å utrede statens eierskap med utgangspunkt i de forslagene som ledelsen i Statoil hadde presentert. Utvalget skulle danne et grunnlag for LOs standpunkt i saken. Arbeidsgruppen var ledet av daværende nestleder i LO, Jan Balstad, og besto av de tre mest berørte fagforbundene i petroleumsnæringen: Fellesforbundet, Norsk Kjemisk Industriforbund (NKIF) og Norsk Olje- og petrokjemisk Fagforbund (NOPEF).
Arbeidsgruppen la frem sin utredning i juni 2000. Den åpnet for delprivatisering av Statoil. Utvalget mente selskapet måtte få utvikle seg ved å bygge strategiske allianser med andre selskaper og at dette lettere kunne oppnås ved børsnotering. Utredningen ga en ekstra tyngde til argumentene for delprivatisering siden det var de tre mest berørte forbundene som deltok.
Til tross for splittelse internt i LO, var det et tydelig skille. Forbundene som var mest berørt og tilhørte privat sektor, var for forslaget, mens forbundene som sto langt unna industrien og representerte offentlig sektor var motstandere. I tillegg var både LOs leder og nestleder positive. Dette veide tungt da avgjørelsen ble tatt i Arbeiderpartiet.
På spørsmål om det hadde vært mulig å vinne konflikten i Ap uten Hågensen og LO med på laget, har Jens Stoltenberg svart at «nei, det hadde aldri skjedd».
Equinor er i dag det klart største selskapet på Oslo Børs med en markedsverdi på godt over 900 milliarder kroner. I de snart 25 årene selskapet har vært på børs, har det gitt en totalavkastning på 1780 prosent.
Videre skal Equinor ha betalt over 2000 milliarder kroner i skatt til den norske stat siden børsnoteringen. Det kan dermed konkluderes med at LOs støtte til delprivatiseringen har vært positivt for dets medlemmer.
Teksten bygger på Aslak Versto Storslettens masteroppgave i historie «Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001 – fra selskap til vedtak».
Teksten er publisert i Aftenposten 30.4.2026.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
