Hvite elefanter i næringspolitikken
Aktiv næringspolitikk er en skipstunnel med tapt velstand i enden.
Publisert: 15. juni 2026
Ragnar Torvik har i et intervju i Minerva en god forklaring på hvorfor samfunnsøkonomisk ulønnsomme offentlige samferdselsprosjekter får gjennomslag. Den samme politiske dynamikken kan vi se innenfor den aktive næringspolitikken.
Torvik forklarer at prosjekter som for eksempel Stad skipstunnel, får støtte fra Sp, og dermed gjennomslag i forhandlinger, fordi det er politisk fristende for å skille seg ut og få stemmer ved å støtte ulønnsomme prosjekter. «Et lønnsomt prosjekt vil både jeg og du bygge. Da kan ikke jeg troverdig love at det bare er dersom jeg blir valgt at det lønnsomme prosjektet blir gjennomført», forklarer Torvik. Han viser til nobelprisvinner James Robinsons teori om hvite elefanter og forklarer at en «hvit elefant er et dyrt og ineffektivt prosjekt».
Høyre er lite kreativt
Det holder ikke å skylde på Senterpartiet for Stad skipstunnel. Innad i Høyre er det prisverdig, men også relativt enkelt, for Nikolai Astrup fra Oslo å protestere mot bygging av Stad skipstunnel. Lokalt klarer ikke Høyre sette ned foten. Forståelig nok, men også lite kreativt. Hvorfor ikke kreve halvparten av det en skipstunnel vil koste til noe regionen på Nord-Vestlandet kanskje trenger mer?
Torviks poenger kan på et vis overføres til diskusjoner om aktiv næringspolitikk. I en periode fra helt på slutten av 70-tallet frem til for noen år siden var det en relativt sterk konsensus om at næringsliv ikke var en offentlig oppgave. Med visse unntak, som landbruk, så vi en arbeidsdeling der næringslivet måtte klare seg selv, mens politikken tok seg av det som markedet ikke klarer.
Aktiv næringspolitikk øker skattene
Denne tankegangen hadde også støtte i næringslivet. Einar Lie har forklart denne støtten med at næringslivet fryktet at aktiv næringspolitikk kunne utløse høyere skatter. Støtten har likevel økt igjen de siste årene, med god støtte fra næringslivet.
Markedskonkurranse er det som gir mest velstand og kvalitet til relativt lave priser for innbyggerne. De dyktigste aktørene på markedet innoverer og tjener penger, men det er til stadighet en fristelse å slippe unna markedskonkurransen, om det byr seg muligheter i form av politiske og økonomiske støttetiltak, eller annen skjerming mot konkurranse.
At klimaproblemet mer effektivt kan løses ved hjelp av markeder og avgifter er riktig, men det er også riktig at mangel på slike løsninger politisk, i tillegg til kraftige mål om å kutte utslipp, har utløst en fornyet tro på aktiv næringspolitikk. Etter Russlands fullskala angrep på Ukraina har det fullt forståelig oppstått en forsterket oppmerksomhet rundt sikkerhet. Også her er det aktører som vet å smi imens jernet er varmt. I min hjemkommune Nordre Follo har for eksempel Frp foreslått at det skal bygges en fotballstadion, som kan romme 65 000 tilskuere. Få vet hva vi skal med noe så dyrt og gigantisk, men det hele legitimeres med den nye grønnvaskingen: beredskap. Hvis Listhaug er konsekvent bør hun legge til denne ideen, når hun ramser opp eksempler på forslag, som innebærer sløsing med skattebetalernes penger.
Selektiv runddans
Den nye aktive næringspolitikken er også skadelig, fordi den fører til at vi slår hverandre i hodet med hverandres sløsing. Andreas Slettholm i Aftenposten og Snorre Valen i Morgenbladet har skrevet godt om hvor uheldig det er at samfunnsøkonomisk ulønnsomme samferdselsprosjekter på Østlandet brukes som brekkstang for støtte til ulønnsomme samferdselsprosjekter på Vestlandet.
Litt av det samme ser vi innenfor den aktive og skadelige næringspolitikken. Vi har alle en tendens til å støtte det som står oss nærmest. Jeg er oppvokst i Stavanger, og er på et vis forpliktet til å støtte oljenæringen. Samtidig er jeg på selektivt vis mer skeptisk til havvind, som andre fra Stavanger nå støtter, for å hjelpe industrien med grønn omstilling.
Olje og klima
Med fornuften kan jeg se at det finnes argumenter mot oljeskattepakken, men jeg lener meg på andre argumenter, som at energi er viktig for sikkerhet. Det frie og demokratiske Europa trenger olje og gass i mange år fremover. Dessuten viste Jon Hustad at staten kunne ende opp med å tjene på oljeskattepakken. Det samme har Øivind Geheb Schothorst og Aksel Skaar gjort.
Klaus Mohn viser i en fersk artikkel i Morgenbladet problemene med aktiv grønn næringspolitikk. Han skriver:
«Regjeringa si lansering av ‘Veikart for grønt industriløft’ sommaren 2022 skulle markere eit taktskifte for omstillinga av energi og næringsliv. Havvind, batteri, hydrogen og CO2-handtering var blant innsatsområda som blei trekte fram, og inntil 60 milliardar kroner skulle gå til ‘statleg risikoavlastning’, det vil seie lån, eigenkapital og garantiar, til grøn forretnings- og industriutvikling.
Fire år seinare er dei årlege investeringane i olje- og gassnæringa meir enn fire gonger høgare enn dei 60 milliardane frå regjeringa sitt grøne industriløft, mykje på grunn av oljeskattepakken frå 2020.»
Min kollega Steinar Juel har vist hvordan «risikoavlastning» bare er et nyord for «subsidier.» Det siste poenget til Mohn er et stikk til oss som sympatiserer med oljeindustrien.
Kaski og Alm
Betyr det så at alt håp for en passiv og dermed klok næringspolitikk er ute? Ifølge Kari Elisabeth Kaski skal hennes nye tenketank Alm «jobbe for en økonomisk politikk til allmennhetens beste.»
Det lyder nesten som om den tidligere SV-eren har lest Adam Smith. Det lover meget godt når Kaski også skriver at «Økt kunnskap om økonomi gjør det også vanskeligere for særinteresser og tilkarringsvirksomhet å få gjennomslag.»
Djevelen finnes likevel som vanlig i detaljene. Kaski starter godt i disse tre setningene, men den siste er litt tvetydig:
«Økonomer er kjent for å finne optimale løsninger, der knappe ressurser fordeles effektivt i et marked med fri konkurranse. I teorien kan klimaproblemet løses med en pris på CO₂, gjennom avgift eller omsettbare kvoter. Men virkeligheten er mer kompleks og politikken mer rotete.»
At «virkeligheten er mer kompleks», er et argument næringsaktører, som ønsker å skjerme seg fra konkurranse, eller få spesiell støtte til akkurat sitt prosjekt, bruker for å utløse aktiv næringspolitikk. Vi får håpe at Alm er observante og avslører slikt.
Det betyr ikke at politikerne bør føre en politikk som er næringsuvennlig. Alle aktive tiltak trenger ikke med nødvendighet å avvises. Støtte til forskning er ikke feil, men tiltak bør i størst mulig grad være generelle og nøytrale. Poenget er å støtte en næringsvennlig og mer effektiv klimapolitikk – ikke en næringsaktørvennlig politikk. Støtte opp om kapitalisme – ikke kapitalister.
Teksten er publisert i Minerva 13.6.2026.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs