Norske private eiere blir viktigere
Norske eiere bør ikke ha dårligere rammevilkår enn utenlandske.
Publisert: 23. juli 2025
Civita-kollega Steinar Juel i Dagens Næringsliv skrev forleden «Noen må eie bedriftene». Det har han rett i.
I Norge er det i hovedsak tre typer eiere av bedrifter: Det er norske private eiere, det er utenlandske eiere og det er offentlige eiere.
Tall fra 2021 viser at de private og de utenlandske eierne hver står for cirka 35 prosent av verdiskapingen, mens det offentlige står for cirka 22 prosent. Men ser vi bort fra olje- og gassektoren, som er veldig dominerende i Norge, øker de private eiernes andel av verdiskapingen til nesten 50 prosent.
Samtidig er det de private som står for mesteparten av sysselsettingen. Hele 58 prosent av sysselsettingen skjer i de privateide bedriftene. Det merkes kanskje ikke så godt i Oslo, men i de aller fleste fylker står lokale private eiere bak nesten 50 prosent av arbeidsplassene.
Over tid kan det se ut til at det norske private eierskapets andel av verdiskapingen synker, mens det utenlandske eierskapet vokser.
Utlendinger bedre?
I Finansavisen forleden ble det rapportert om 120 norske vekstselskaper som er solgt til utenlandske eiere de siste fire årene. Mange i næringslivet mener at norske selskaper nå går på billigsalg til utlendinger, fordi utlendingene har bedre rammevilkår enn de norske eierne har.
Både norske private eiere, utenlandske eiere og offentlige eiere kan være gode eiere. Men de har ulike fortrinn, og det vil derfor være veldig skadelig dersom det private eierskapet blir redusert fordi norske eiere har dårligere rammevilkår enn andre eiere.
Min kollega Aslak Versto Storsletten har nylig skrevet et notat der han presenterer 15 grunner til at norske private bedrifter er viktige for samfunnet og for økonomien. La meg nevne noen av dem:
Private eiere er aktive og kompetente. De satser sine egne penger og tar derfor stor personlig risiko. De har sterke incentiver til å holde kostnadene nede og verdiskapingen høy, og derfor følger de også bedriftene sine veldig tett.
Offentlige og utenlandske eiere, og institusjonelle eiere, er ofte fjernere og mer anonyme. Selv om de kan tilføre betydelig kapital, har de gjerne små eierposter og begrenset involvering i driften.
Det er tross alt forskjell på Oljefondet, som typisk eier 1–1,5 prosent av et selskap i USA, og en familie som eier hjørnesteinsbedriften i et lokalsamfunn. Begge er viktige, men de er viktige på ulike måter.
Distriktsvennlige
Ringvirkningene som de lokale bedriftene skaper, er særlig viktige i distriktene. Privat sektor bidrar mer til sysselsettingen i distriktene enn offentlig sektor gjør, og det lokale eierskapet er viktigst for de minst sentrale kommunene. Mange steder bidrar eiere og ansatte i private hjørnesteinsbedrifter med store skatteinntekter som sikrer at det kommunale tilbudet er godt.
Men de lokalt eide bedriftene skaper også ringvirkninger på andre måter.
En hjørnesteinsbedrift skaper behov for andre bedrifter, enten det er underleverandører eller tilbud som lokalbefolkningen trenger. I tillegg investerer de ofte i kultur- og idrettstilbudet i regionen. De føler et ansvar for egne ansatte og deres familier og for å ta vare på og utvikle lokalsamfunnet. Det gjør sjelden en fjernere og mer anonym eier.
Det samfunnsansvaret som mange private bedrifter tar, kan også gi nyttig lærdom for det offentlige.
Mindre rigide
Private bedrifter er flinkere enn offentlige virksomheter til å inkludere mennesker som står utenfor arbeidslivet, for eksempel fordi de har litt nedsatt arbeidsevne.
Private bedrifter er mer fleksible og mindre byråkratiske. Det gjør at de også kan eksperimentere mer som sosiale entreprenører, der de går foran og viser vei for en mer stivbent velferdsstat.
Private norske eiere har dessuten ofte et langsiktig perspektiv. Den nære tilknytningen til lokalsamfunnet skaper lojalitet, engasjement og en følelse av forpliktelse.
Mange bedrifter oser av tradisjon og historie som strekker seg over flere generasjoner, og det gir kontinuitet og stabilitet, også i urolige tider.
Spørsmålet om hvordan man kan styrke det private norske eierskapet, ser ut til å bli en viktig sak i valgkampen. Jeg tror at det er tre viktige årsaker til det.
Rammevilkår avgjørende
Én viktig årsak er at det alltid er behov for omstilling i norsk næringsliv.
Vi skal gradvis gå fra å være en olje- og gassøkonomi til å bli en økonomi med et mer mangfoldig næringsliv. Noen må ta risikoen med å satse penger og skape arbeidsplasser, og de som skal gjøre det, vil først og fremst være norske eiere og gründere.
På noen områder må vi skape noe helt nytt. På andre områder må vi sørge for at de store privateide næringene vi har, som for eksempel skipsfart og havbruk, fortsatt kan ha en høy verdiskaping.
Men skal vi lykkes med kontinuerlig omstilling, må private eiere og gründere ha gode rammevilkår.
En annen viktig årsak er at næringspolitikken er blitt mye mer omstridt og uforutsigbar under Støre-regjeringen. Det er blitt ført en mer «aktiv næringspolitikk». Det kan høres positivt ut, men det er i virkeligheten et kodeord for mer selektiv subsidiepolitikk, som også fører til mer tilkarringsvirksomhet.
Samtidig er vilkårene for norske private eiere blitt så sterkt forverret at vi opplever en kompetanse- og kapitalflukt ut av landet. Enkelte mener at norske bedrifter nå går på billigsalg. En hovedårsak er den sterke økningen i eierbeskatningen, altså formues- og utbytteskatten, og større uforutsigbarhet.
Den tredje grunnen er sikkerhet og beredskap.
I lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon og erfaringene fra koronapandemien har beredskap, sikkerhet og forsvar kommet som et nytt og særlig viktig argument for å styrke norsk privat eierskap.
I alle utredninger om norsk beredskap vektlegges det at næringslivet må bli en viktigere del av den nasjonale beredskapen. Næringslivet har kapasitet, kompetanse, infrastruktur, produkter og andre ressurser som kan brukes for å håndtere kriser.
Lokal forankring
Men også investerings- og innovasjonskraften blant norske private eiere er viktig. Evnen til å ta i bruk og utvikle ny teknologi, legge om produksjonslinjer og produsere noe nytt, kan være helt avgjørende i en krig eller krise. Og den tilhørigheten lokale bedrifter har til lokalsamfunnet og befolkningen, er ofte ekstra viktig i situasjoner hvor vi må kunne stole på egne krefter og hverandre.
At utlendinger vil eie næringsvirksomhet i Norge, er veldig bra. Mange utenlandske eiere bidrar med mye kapital og industriell kompetanse.
Men norske eiere bør ikke ha dårligere rammevilkår enn de utenlandske eierne har. Det må være markedet, ikke den særnorske formuesskatten, som avgjør hvem som skal eie i Norge.
Teksten er publisert i Aftenposten 21.7.2025.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
